Bjugn-saken var en sak om seksuallovbrudd som vakte meget stor oppsikt i Norge på 1990-tallet. I 1992 ble en mannlig barnehageassistent anklaget, senere tiltalt og frifunnet, for seksuelle overgrep mot flere barn i en barnehage i Bjugn kommune i Sør-Trøndelag. Flere andre ble mistenkt, men ikke tiltalt.
(Store norske leksikon)
Historikere er stort sett enige om at satanpanikken på 80-tallet startet med psykiateren Lawrence Pazder og hans pasient Michelle Smith; som han etterhvert giftet seg med. Men først startet de en internasjonal samfunnstrend. Det var ganske stor ståhei en stund. Det finnes sikkert forskning på hvor mange “Bjugn-lignende” saker det var mens satanpanikken raste på sitt verste, men så rent få var det ikke. Jeg har ingen spesialinnsikt i disse sakene – og min interesse er begrenset – men hva jeg har er erindringen om det som skjedde, sett fra et personlig og anekdotisk sted. Jeg mener, i utgangspunktet handlet Bjugnaffæren bare om at en barnehageassistent visstnok skulle ha blottet seg for et av barna, så han ble arrestert på dette grunnlaget — men så begynte etterforskningen å bli litt sånn “Twin Peaks” etterhvert som enda flere og stadig mer fantasifulle forklaringer kom til, skandalen “eksploderte” og stadig flere i bygda var tilsynelatende innblandet i opplegget, til og med selveste lensmannen. Det virket litt for drøyt til å være sant. Retten mente det samme. Alle ble frifunnet.
Det interessante er at historiene som ble sitert i pressen hadde strukturelle likheter med tilsvarende affærer i andre land, særlig dette med at “de ble tatt med ned i en kjeller” selv om stedet ikke har noen kjeller. Andre ganger er det snakk om underjordiske grotter, ganger og skjulte tunneller som fører til “hemmelige steder” hvor forferdelige ting skjer. Djeveldyrkelse, lemlestelse, drap og kannibalisme — men også sex. Mye sex. Den ovenfor nevnte Michelle Smith klarte etter mye hypnose og annet å “erindre” ting som hadde skjedd med henne; som kort fortalt handler om de mest groteske former for misbruk man kan tenke seg, pluss enda litt til. Imidlertid ble Michelles anklager ikke bare avvist, men også motbevist. Mange av påstandene hennes kunne umulig være sanne, i henhold til tings rekkefølge, tid, sted og så videre. Folk hadde uangripelige alibier. Likevel insisterte både Michelle og hennes elsker-lege Lawrence Pazder på at alt var sant. Hva handler det om? I utgangspunktet er alle øyenvitner notorisk upålitelige. Alle vet jo at fem forskjellige mennesker kan se fem forskjellige ting, selv om de har øynene sine rettet mot den samme rekken av begivenheter. Saken blir straks hundre ganger verre hvis vitnet er et barn. Særlig hvis man “presser dem for å få frem flere detaljer” som typisk har vært metoden i mange av “satansakene” fra den tiden.
Bjugnsaken var jo litt skandaløs. “Stor ståhei om ingenting” er inntrykket man sitter igjen med i ettertid, kanskje også med en liten mistanke om at det var omtrent sånn ting foregikk mens folk drev med “heksejakt” for noen hundre år siden også. Jeg vet ikke hvordan det har gått med de forskjellige aktørene i dramaet senere, men det er jo vanskelig å se hvordan det som skjedde var bra for bygda på noen måte. Er saken død? Neppe for de som kan huske den. Men nok om det. Generelt sett har det vært et antall saker hvor etterforskerne har vært på bærtur så det holder. Tenk “Thomas Quick” og hans oppdiktede karrière som seriemorder, utarbeidet i samråd med etterforskningsledelsen. Folk som er litt her og der med virkelighetsoppfatningen sin kan jo strengt tatt “huske” nærmest hva som helst hvis man bare stiller de rette spørsmålene. Underbevisstheten er en mystisk innretning sånn sett. Det er ikke engang sikkert folk vet at de lyver. Noe de har lest, sett på film, eller til og med noen andres personlige historie er noe “grensepsykotiske” mennesker kan dikte seg inn i og oppleve som “ting som har skjedd med dem”. Særlig hvis man setter dem under press. Isolasjon, stadige lange forhør, dårlig mat, avbrutt søvn og det ene med det andre. Det er lett å stresse folk uten å gjøre noe ulovlig. Uten å ta ting til det ekstreme i beskrivelsene her så er det vel ellers alminnelig kjent at når “presset” blir hardt nok så vil hvem som helst tilstå hva som helst bare for å vinne et minutts fred. På denne måten har mange blitt dømt for ting de ikke har gjort, hvilket noen ganger er et sekundært hensyn for en etterforsker som også er under press, for å vise “konkrete resultater” i en sensitiv sak. Det ene problemet er at noen blir uskyldig dømt. Det andre er at den egentlig skyldige går fri.
Vi husker for eksempel karakteren Jeffrey Epstein fra bare noen få år siden; som døde under mystiske omstendigheter. Kanskje er det sant at han begikk selvmord fordi han ikke kunne se noen lys fremtid for seg selv slik ting hadde blitt. Kanskje var det noe annet. Problemet er at saken ikke ser bra ut og selv om man sjalter ut de verste fantasioppleggene folk spekulerer rundt på nettet, så er det mer enn nok substans i det som blir igjen. Det virker som om han organiserte “spesielle seksuelle opplevelser” for et antall rike og mektige individer — så med andre ord noen slags hallik, men med et sensitivt og eksklusivt klientell. Jeg kjenner ingen ekte etterforskere i virkeligheten, men alle jeg har sett på film ser først og fremst på spørsmålet “hvem har noe å tjene på denne affæren”. Der har man jo et åpenbart motiv. “Konspirasjonen” i dette tilfelle er vel forsåvidt hele omgangskretsen hans Jeffrey. Savner de ham? Kanskje, men det er også en fordel for alle at han er ute av bildet på permanent basis. Det vil aldri mer komme noen ord fra hans munn. Og hun Ghislaine – med den mystiske faren som jo også “døde under mystiske omstendigheter” – ser ut til å holde plent kjeft og bare ta det som det kommer. Så der ender vel for det meste denne sagaen, med mindre det kommer noen utspill fra de som har samlet inn og katalogisert bevismaterialer fra eiendommene hans. Det alle lurer på er hvor Epstein fikk formuen sin fra. Riktignok jobbet han for noen firmaer som driver på børsen og sånn, men ingen av dem husker ham som noen energisk type av det slaget som typisk lykkes i den bransjen. Men hvis vi ser på nyere amerikansk historie merker vi oss skandalen rundt karakteren Lawrence King, Franklins Kredittforening og en angivelig “ring for trafficking av mindreårige” som dukket opp i året 1988, omtrent samtidig med at lykken begynte å snu for Jeffrey Epstein. Som de sier i sangen: Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den. Saken er at Lawrence var sin tids Jeffrey, i den forstand at også han hadde rykte for å arrangere “spesielle seksuelle opplevelser” – med særlig vekt på de som liker “unge tenåringer” – for mer eller mindre den samme kategorien av klientell.
Noe folk hvisket om i USA på 50-tallet var “det blå rommet”. Et sted hvor politikere, geistlige og forretningsfolk møttes for å ha seg med unge individer av begge kjønn. Poenget med opplegget var ikke så mye “nytelse av perversjoner” som idèen om at alle deltar i dette, som er både ulovlig og ellers forkastelig på alle måter, og alle vet om hverandre. De har en hemmelighet sammen nå. Dette kan jo aldri “komme ut” på noe som helst slags vis. Spørsmålet er hvor mye av dette – om noe – som er sant. Er det typisk slik at “de rike og mektige” synes at de bør ha seg litt lammekjøtt av og til? Det vet ikke jeg noe om. Imidlertid vet jeg at “sex-klubber” er noe som finnes, særlig i strengt privat regi. Hva som foregår innenfor sånne rammer kan man jo ellers bare fantsere om, i den grad man gidder, men at det finnes “edgy” opplegg der ute er uansett ikke noe man bør tvile på. Vi minner ellers om at sangeren i skramleorkesteret Sex Pistols – en viss Johnny Rotten, selv om han bare kaller seg John Lydon nå – sa rett ut på britisk fjernsyn at Jimmy Savile – ved den tiden britisk kjendis av første klasse og programleder for “Top Of The Pops” – er en jævla pedo. Han fikk mye kjeft for dette. Senere ble det imidlertid klart for alle at han hadde hatt rett hele tiden. Men på den tiden var jo Savile både en venn av kongehuset og i det hele tatt. Saken er at pedoer finnes — og noen av dem er organiserte. Kanskje ikke i den samme grad som i Stanley Kubricks film “Eyes Wide Shut” – som illustrasjonsbildet ovenfor er hentet fra – hvor opplegget ser ut som en religiøs kult, men definitivt et “lukket miljø” hvor folk har en hemmelighet sammen. Kanskje handler det også om rollespill med kostymer og sadomasochistiske ritualer, i tilstrekkelig grad til at det kan oppfattes som “djeveldyrking”, det er vanskelig å si, men det virker ikke usannsynlig. Jeg mener, alle har jo sett hvor hekta folk kan bli på å rollespille Star Trek og alt det der, så hvor mye mer hekta blir de ikke når man blander sex inn i bildet? Dessuten skal vi aldri se bort ifra at noen individer kanskje mener alvor med sine religiøse fantasier. Da de rullet opp saken rundt Lawrence King begynte det hele med at noen hadde levert inn en anmeldelse mot en fotograf som var litt vel ivrig med å få unge jenter til å kle av seg, og leiligheten han bodde i sto i Kings navn. Det samme gjorde mange andre leiligheter i bygget. Mystisk. Men sånn er det. Saker blir noen ganger rullet opp fordi de begynner med en liten dusteting. Siden bare ballet ting på seg hinsides noe man kunne ha ant på forhånd. Men alt det der er glemt nå. Du vet. Gamle saker. De dør så snart folk slutter å snakke om dem.
