Spansk flue er en populærbetegnelse på et foreldet preparat fremstilt av tørkede insekter av billearten Lyttia vesicatoria. «Spansk flue» inneholder 0,6-1,0 prosent av giftstoffet kantaridin, som kan forårsake både skader på hud og nyreskader etter inntak gjennom munnen. I folkemedisinen ble «spansk flue» brukt som afrodisiakum, det vil si et middel som skulle kunne øke den seksuelle lysten og prestasjonsevnen, men effekten er ikke vitenskapelig dokumentert.
(Store norske leksikon)
Jeg kan huske at “spansk flue” var noe som innimellom kom opp under den seksuelle fagpraten som foregikk blant jomfruer – eller hva det nå heter når vi snakker om seksuelt naive tenåringsgutter – og vi trodde faktisk at det fantes alle mulige slags hekseremedier som hadde blitt utviklet for å maksimere opplevelsens kvaliteter for alle de involverte parter. Vi forsto jo konseptet med å “ta noe for å oppnå noe” enten det handlet om Langbeins supernøtter i Donalduniverset eller slankepillene som fru Pedersen hadde med seg hjem etter å ha vært på pakketur til Mallorca. Litt kjemisk aktivisme har da aldri skadet noen. Fenomenet narkomani var ennå ikke godt etablert som egen kategori innenfor samfunnet mens jeg gikk på ungdomsskolen – mellom 1975 og 1978 – selv om det foregikk en viss teoretisk trening i forhold til narkotika som fryktobjekt, for eksempel ved å vise et antall kleine dokumentarfilmer om misbrukerlivets farer foran en fnisete forsamling av bøllefrø. Eller for å si det på en annen måte; vi hørte mye om narkomisbruk men vi så aldri noe. Vår egen nysgjerrighet på “ting som virker” – i praksis enten alkohol eller reseptbelagte medikamenter som vi stjal med oss hjemmefra – var jo noe helt annet.
Det var en løslig sammensatt gjeng av ungdomsskolebarn som pleide å “henge i krysset” – egentlig en ganske bra metafor for livets korsvei og det ene med det andre – utover ettermiddagen og kvelden, for å konspirere og pønske ut alskens revestreker både på kort og lang sikt. Det var – bokstavelig talt – bare et veikryss mellom to kommunale grusveier, hvorav den ene gikk til det boligfeltet der flertallet av oss hadde våre foreldrehjem, men det var et taktisk fordelaktig sted hvis man for eksempel måtte slenge fra seg sykkelen og stikke til skogs etter at noen hadde kastet egg på bilene og den typen ting. Det var jo alltid noen slags pågående konflikt i forhold til de eldre ungdommene som satt i sine biler borte ved bensinstasjonen en knapp kilometer sørover. De pleide ofte å more seg med å erte, mobbe og plage oss ungdomsskolebarn – noen ganger også banke opp noen av oss – og vi tok hevn som best vi kunne, med de midlene vi hadde. Men for det meste satt vi bare overskrevs på sykkelens bagasjebrett og snakket om livets mysterier. Sex and drugs and rock’n’roll. Mange hadde jo noen historier å fortelle, om ting de hadde “hørt” eller lest om i troverdige publikasjoner som Kriminaljournalen eller Cocktail. Spiller det noen rolle hvor informasjonen kommer fra så lenge den er fjetrende interessant og et godt grunnlag for videre samtale? Det er jo begrenset hva man selv kan gjøre når man er fjortis slik at det blir mye som handler om alt det gale som andre har gjort. Og sånn forblir det for mange. De vokser jo til, får seg jobb, stifter familie og så videre, men de gjør strengt tatt ikke noe ut av alle de ville fantasiene vi hadde den gangen. De bare driver med strømmen og tilpasser seg voksenlivets mer eller mindre realitetsbaserte labyrint av “nødvendigheter”.
Når ble sydenferie vanlig blant folk? Det virker som om det – uten sammenligning forøvrig – hører med til den samme “forbrukerpakka” som vokste frem gjennom 60- og 70-tallet som også inneholder nye og spennende muligheter for rusmisbruk i sine mørkere kroker. Kunstnere og andre mer “bohemske” personlighetstyper har forsåvidt hatt for vane å reise rundt på eventyr i diverse utland til alle tider – for så siden å fortelle de mest usannsynlige røverhistorier om alle opplevelsene sine – men det hadde definitivt ikke blitt vanlig blant “folk flest” å reise på ferie til utlandet mens jeg gikk på ungdomsskolen. Noen gjorde det, men det vanlige var å samle hele familien i bilen, fylle opp resten av plassen med alskens skrot og “dra på campingferie” eller noe i den stilen. Du vet. Det man på den tiden kalte myggsommer og som man både gledet og grudde seg til. Min første chartertur skjedde på eget initiativ, lenge etter at jeg flyttet fra foreldrehjemmet. Den gangen var det i hovedsak to aktuelle reisemål med det budsjettet jeg hadde: Hellas eller Spania. Det var sannsynligvis hipp som happ hvor man valgte å reise i forhold til reisearrangørens opplegg, hotellstandarden, opplevelsesmulighetene og det ene med det andre, men jeg valgte ved et tidlig tidspunkt “å reise mot vest” og har siden aldri vurdert å dra i østerled. Jeg har istedet bygget ut kunnskapen min om og forståelsen av folk og skikker i Spania. Ved dette tidspunkt snakker jeg jo flytende spansk – det er ironisk ment – men lenge syntes jeg det var like greit å ikke forstå alt som folk rundt meg snakket om; bare nok til å få gjennomført elementære transaksjoner som kommer opp. Litt det samme forholdet som jeg ennå har til fransk, kan du si, i den forstand at det er jo ikke noe fremmed språk, jeg behersker det bare ikke. Bare akkurat nok til å presentere meg og si hva jeg ønsker. Det er som regel tilstrekkelig. Dessuten synes de fleste fransker jeg har møtt at det er såpass sjarmerende hvordan jeg vet så relativt mye om fransk historie – til utlending å være – at de plutselig utvikler evnen til å snakke engelsk, som typisk ikke viser seg før det er avklart at jeg ikke er britisk. Litt som hvordan det er bedre å være norsk enn svensk når man reiser rundt i Danmark. Det er noen greier med gammelt fiendskap som har gått i arv. Ikke alle tar det like alvorlig, men man bør være litt forsiktig med de som gjør det. Folk kan bli ganske utilregnelige av å henge seg opp i uløselige problemer.
Hvorom allting er, det meldes i disse dager fra Spania at de har en pågående vannkrise langs den typiske feriekysten, med særlig trykk mot Andalusia. Det kreves bibelske mengder regn for at de skal komme tilbake tin normal fyllingsgrad i vannmagasinene, men samtidig ville det neppe ende bra med store regnmengder oppå en så til de grader inntørket jordoverflate. Bakken “suger” ikke til seg regnet på normalt vis etter langvarig tørke. Saken er uansett at det kan bli visse problemer med komforten i Sør-Spania gjennom den oppkommende sommeren. Varmt skal det jo også bli. Hetebølge og vannmangel er ingen optimal kombinasjon av “ting man må forholde seg til” — men dette er uansett ikke aktuelt for meg. I den grad jeg reiser til Spania så foretrekker jeg jo å holde meg et godt stykke nord for Madrid. Varme er ikke min greie. Nord i Spania er det “ganske enkelt” å finne lokale områder som gir deg sveitsisk panoramautsikt men med spanske priser, så det er jo en ting man kan vurdere hvis man vil kjenne litt på en lavbudsjettsversjon av milliardærenes eiendomsproblematikk. “Det grønne Spania” som folk også kaller nordområdene har så langt ingen vannproblemer, bortsett fra dem de alltid har hatt i og med at det er hva man kan kalle “et litt regnfullt Atlanterhavsklima” i regionen; dog ikke helt på nivå med verken typisk “britisk vær” — eller hva man nå enn skal kalle det de har på Vestlandet her i Norge. Sherlock Holmes bemerker fra sidelinja at det er jo derfor det er grønt. Planter liker regn, doktor Watson. Uansett, man kan le seg bent ihjel av hva slags hus man får for en million i Spanias mindre attraktive distrikter sammenlignet med hva man får for de samme pengene i Norges minst etterspurte eiendomsmarkeder. I Spania snakker vi om “en seriøs landeiendom” mens i Norge sannsynligvis bare en gjennomsnittlig familievilla. Imidlertid kan man ikke regne med å finne noen jobb på noen av stedene – det måtte eventuelt være noe som går over nettet – så man bør enten være pensjonist eller formuende, foruten at det å “like stillheten” sannsynligvis hører med. Det er litt uklart hvor man finner Europas tynnest befolkede områder – målt i antall fastboende per kvadratkilometer – men det er enten “Lappland og Nordkalotten” eller det spanske innlandet (selvsagt bortsett fra Madrid og områdene rundt, inkludert de store trafikkårene). Visse anlegg for turisme finnes her og der – blant annet noen middelalderlandsbyer og den typen ting – men det meste er ganske livløst. Intet skjer og ingen kommer dit. Perfekt for sånne som meg, med andre ord.
