Men VIL du egentlig slutte med heroin?

Bruk av heroin til rusformål fører lett til utvikling av avhengighet. Heroinavhengighet vil oftest gi seg til kjenne ved et bruksmønster med jevnlig inntak av heroin i form av flere injeksjoner per dag. Avbrudd i herointilførselen i et slikt bruksmønster vil gi ubehagelige abstinensplager (tåreflod, snue, kvalme, kolikksmerter, diaré, oppkast, uro, angst). Andre, mer sporadiske bruksmønstre foreligger også. Dødeligheten blant aktive injiserende heroinavhengige er høy og av størrelsesorden to til fem prosent per år. Prostitusjon og kriminalitet knyttet til finansiering av heroinkjøp er vanlig hos heroinavhengige.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Egentlig heter det diamorfin og det fremstilles ved å acetylisere morfinbase. Produktet ble først utviklet av legemiddelfirmaet Bayer og hensikten var opprinnelig å kurere morfinavhengighet. Det hjalp ikke. Det bare erstattet ett stoff med et annet. Imidlertid er det ikke sant at heroinavhenginhet er vesentlig annerledes enn morfinavhengighet. Begge deler handler om kroppens naturlige latskap. Den gidder ikke å selv produsere stoffer den får gratis utenfra — men det tar noen dager å gjenopprette denne balansen hvis man ikke får tilført flere opioider utenfra og denne prosessen vil – noe individuelt – oppleves som svært ubehagelig. Heroin har en litt interessant toksikologisk profil. Inntatt i moderate doser og under hygieniske forhold har stoffet ingen “giftvirkning” på kroppen. Det går rett igjennom. Man kan i teorien være en praktiserende heroinist hele livet og ingen vil merke noen forskjell hvis man ellers har styring på opplegget sitt.

Problemet ligger vel helst i årsaken til at folk begynner med “stoff” i utgangspunktet. Mye er sikkert likt i bildet siden “min tid” i det man kaller sårbar alder – grovt sett årene mellom femten og tyve, som i mitt tilfelle betyr 1978-1983 – men noe som er distinkt forskjellig er hvor mye og hvor billig kokain som sirkulerer rundt der ute. Var det også Bayer? Kokain ble ihvertfall syntetisert og introdusert som legemiddel omtrent samtidig med heroin. Jeg mener å huske at det var tyskerne, men det var visst noe med en japaner også. Det er ikke viktig for poenget, som til å begynne med er at tyske soldater under den første verdenskrig gikk på kokain, mens under den andre gikk de på metamfetamin. De hadde også mer aggressiv smertebehandling. Heroin opplevde høydepunktet av sin karrière på 1940-tallet, mens kokain ikke vendte tilbake til populariteten det hadde på 1920-tallet før tyske og italienske flyktninger fikk igang ny produksjon i Bolivia på 1950-tallet. De spesielt interesserte bør søke på navnet Stefano della Chiaie og lytte til hans historie. Klaus Barbie – “slakteren fra Lyon” – var innblandet i affæren. Og etterhvert også den såkalte Colonia Dignidad i Chile. Opplegget handlet selvsagt om å finansiere “saken”. Som forretningsidè ligner det å etablere plantasjer i andesregionen i Sør-Amerika – med formål å fremstille nytelsesprodukter for det europèiske markedet – foruroligende mye på noen slags hyperperversjon av det vi kaller “kolonialisme”. Vi fikk jo tobakk og sukker på den samme måten.

Motsatt hva som er tilfelle med “moderat bruk av heroin” – som er relativt ufarlig for kroppen – så har kokain (og amfetaminprodukter) ganske dramatisk degenerativ effekt på organismen — og det kan skje raskt. Man trenger neppe så mye som et år på å etablere synlige forandringer i såvel utseende som typisk atferdsmønster med litt overdreven bruk av “pepper”. Særlig når man koker kokain sammen med bikarbonat – eller bruker en annen metode – og således omdanner det til “crack”, som typisk røykes i en glasspipe. Da er ikke veien lang til forfallet, som man forsåvidt kan si satte inn da man gikk til et så desperat skritt som å lage crack og røyke det, til tross for alt vi vet om hvor destruktivt det er. Hva er det som skjer med folk? Crack dukket så vidt jeg kan huske først opp i USA  omtrent samtidig med Miami Vice og AIDS. Det tok ikke lang tid før stoffet var etablert både som det farligste og det mest populære. Men det er jo for fanden førti år siden nå. Hvorfor snakker folk om crack i Norge i 2024? Hvis dette fester seg i narkomarkedet bør det ikke ta særlig lang tid før vi begynner å oppleve mye “freakish” kriminalitet i kjølvannet av de som danner crackavhengighet. Det ble sagt om typiske gateheroinister i Oslo på 80-tallet at “de skyr ingenting” men jeg tror man kanskje overdrev litt. De fleste av dem så ut som ganske engstelige typer for mine øyne, bortsett fra akkurat mens de var rusa, men da var de jo også fullstendig funksjonsudyktige. Bare snøvel og svikt i kneleddet. Men crack er noe helt annet. Det gamle uttrykket å være “blåst i hodet” passer neppe særlig mye bedre på noe annet enn det som skjer med crackbrukere. Da kjempebeslagene av kokain i banankasser skjedde spekulerte jeg litt rundt dette. Hva betyr det? Hvor mye har passert gjennom uten å bli oppdaget? (Vi må anta at de som brukte “bananruta” har lagt om logistikken sin nå.) Jeg ville trodd mer på hypotesen om at kokainen bare var i transitt og at den var egentlig ment for markedet i Tyskland, hvis det ikke var for at samtidig med de to tonnene i Norge så ble det beslaglagt femti tonn i Tyskland (eller var det i Nederland eller Belgia? Det betyr uansett det samme, fordi det er der de store havnene ligger).

Om varene kommer fra Bolivia, Peru, Ecuador eller Colombia er forsåvidt “hipp som happ” fra en norsk synsvinkel. Produktet er uansett det samme. Problemene på norsk jord endrer ikke karakter uansett opprinnelsesland. Imidlertid finner jeg det litt halvinteressant at det var så relativt mange “fengselsopprør” i Ecuador under den samme perioden som de kom mer i fokus som kokainleverandør. De antar at bandene som styrer kokainhandelen styres fra fengslene. Følgelig virker det som om det har foregått noen slags fiendtlig maktovertagelse i den kriminelle underverdenen på stedet. Jeg vet selvsagt ingenting om hvem som “vant” og hva de fikk i premie, men det er uansett “aktivitet” som er relevant i helhetsbildet. Det som ihvertfall er fullstendig idiotsikkert er at kokainindustrien er en konsekvens av etterspørsel. Folk vil ha dop. De har masse penger og nå vil de feste. Sånn er dynamikken i det hele, ihvertfall så langt “vanlig” kokain angår. De tar det av den samme grunn som de drikker. Det er en del av ritualet. Det handler om å “komme i form” og nyte en kveld på byen eller noe. Du vet. Legge inn et ekstra gir og alt det der. Crack har imidlertid en helt annen ånd over seg. Crack er temmelig desperate greier. En “innadvendt” rus om du vil, mer som heroin — som jo ser ganske stygt ut utenfra, men den berusede selv synes de har det helt topp. Bedre blir det ikke – fra deres synsvinkel – hvilket i seg selv naturligvis er tragisk, men ikke desto mindre sant. Den beste belønning en heroinist kan få er mer heroin. Om crack fungerer på samme måte vet jeg strengt tatt ikke, men jeg tror ikke det. Crack minner mer om andre beryktede substanser, som PCP (“englestøv”) eller såkalt krokodil (som tar deg til bunnen i rekordfart). Hvis man av noen årsak ønsket å lage en zombie – en viljeløs person som er strippet for alt annet enn ønsket om å adlyde sin herre og mester – ville man komme langt med sånne substanser.

Etter min mening inntreffer den desperate tilstanden tidligere i den kronologiske årsakskjeden enn misbruket av stoffer som fjerner de delene av bevisstheten man ikke orker å forholde seg til. Sånn sett er det noenlunde samme idè som nervepiller, eller det å “drikke sine sorger bort”. Det virker en liten stund, men snart er denne løsningen et enda større problem enn det man forsøkte å kurere i utgangspunktet. Det betyr ikke at det gamle problemet forsvinner, bare at det nye problemet tar over som det mest akutte i livet. Blant annet av denne årsak er det vanskelig å kurere misbruk bare gjennom å kurere misbruk, hvis du skjønner hva jeg mener. De klarte jo ikke å konfrontere selve problemet forrige gang, så hvorfor skulle de lykkes noe bedre etter å ha vært igjennom en svekkende syklus av ustabil livsførsel? Noen få lykkes med å ta seg sammen helt på egen hånd, men dette er ikke det typiske mønsteret. De fleste behøver mye hjelp og oppfølging gjennom lang tid, i den grad de overhodet ønsker å bli rusfrie, såkalt gode samfunnsborgere. Hva om det er selve samfunnet som fremkaller trangen til å ruse seg? Hva om de ser det samme som meg, de bare har ikke mine stålnerver? Angsten tar dem. Jeg forstår dette. Men det hjelper ikke å ta dop, det bare gjør alt mye verre. Du vet. “Pisse i buksa for å føle seg varm på en kald dag” og den typen ordtak. Lindringen er kortvarig. Om selve problemet er det ellers å si at rusmisbrukerne har generelt sett rett: Vi har laget en forferdelig verden – selv om dette aldri har vært nødvendig, eller ønskelig – hvor det som ligner uoverkommelige problemer står i kø. Alt er konsekvensene av “menneskelig virksomhet” uten noe annet – og bedre – formål enn å “tjene penger”. Menneskelig kannibalisme er ikke fysisk, men “åndelig”. Vi spiser hverandres livsenergi gjennom “transaksjonsatferd” innenfor rammebetingelsene av et spill om penger. Ikke engang under gudekongenes epoke i bronsealderen hadde man så perverse forskjeller mellom de få og de mange som vi har i den moderne verden. Hvorfor er det slik?