Thomas Haemerkken (1380-1471) er bedre kjent som Thomas a Kempis, forfatter av boken De Imitatione Christi fra 1418. Derfra henter vi det kjente sitatet om at “uansett hvor man går bærer man alltid på seg selv”. Temaet finnes i mange versjoner. I Norge kaller vi det av og til nissen på lasset. Det man flykter fra men som alltid følger etter. Skyggen. I populærtale snakker man om “bagasjen” som folk bærer med seg gjennom livet og som kan medføre problemer i sosiale relasjoner. Skjelettene i skapet er et annet uttrykk. Noen snakker om demoner. Ting man kjemper mot gjennom livet. Ting som nesten alltid vil blande seg inn i for eksempel romantiske affærer og bringe ulyder inn i den ellers så søte musikken. Ting som gjør det vanskelig å stole på andre mennesker. Du vet. Ting. De er mange.
Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være en skremmende erfaring å bli født. Ingen husker noe fra sin egen fødsel men det er jo ganske dramatisk det som skjer. Ihvertfall nok til at vi bør betrakte dette som et universelt bakgrunnstraume som alltid vil foreligge i menneskesinnet. Det er av åpenbare årsaker etisk problematisk å forske på denslags, men det virker rimelig å anta at de første par timene ute i friluft, så å si, har stor betydning for individets videre psykiatriske utvikling. Hva slags følelser er man født med? Hvilke er de tidligste inntrykkene man har av omverdenen? Mange (jeg inkludert) spekulerer i at de som mener de har opplevd såkalt UFO-kidnapping – hvor de typisk oppgir at de har vært utsatt for medisinske undersøkelser og denslags – i virkeligheten har opplevd minner fra sin egen fødsel (og den umiddelbart påfølgende tiden).
Hjernen er alene som sangen sier. Den er også full av mørke kroker. Hvordan kan jeg finne ut hva som bor i meg selv når det er så mye jeg ikke kan se? Uansett, klarer man seg noenlunde helskinnet gjennom barndommen, tenårene og de første par voksenårene så har man for det meste berget seg gjennom det verste. Det selvstendige voksenlivet kan begynne nå. Egen bolig, egne penger, livet er en dans på roser. Det vil si tornefullt. Nesten alt mennesker gjør er dumt, så det er ikke egentlig noe poeng å bekymre seg for. Er jeg dum? Svar ja. Alle som er mennesker er også dumme. Nesten genialt dumme noen ganger, så flinke kan vi bli til å lure oss selv. Den eneste fordelen vi har er at vi vet vi er dumme. Dette er bra. Det er et utgangspunkt. Noe vi kan bygge på. All kritisk tenkning begynner med selvkritikk. Tar jeg feil? Svar ja. Du tar alltid feil. Det er ikke spørsmålet. Det interessante er på hvilken måte du tar feil og hvorfor du tar feil på akkurat denne måten. Hvorfor ikke en annen måte? Hvilke andre måter finnes? Det man forsøker å oppnå er å feile på en mindre dum måte neste gang. Til sist vil man slippe opp for alternative måter å gjøre feil. Derfra og ut er man fri til å gjøre ting riktig.
