Ord og språk er noe vi tar for gitt. Alle kan snakke og forstå det som blir sagt. Alle kan lese og skrive. Riktignok med stor varians i hvor lett man har for å beherske kunsten, men i utgangspunktet regner alle med at alle andre kan språket. Ingen spør noensinne noen andre om de kan lese og skrive, vi bare antar at det er slik, så justerer vi ettersom det er nødvendig i forhold til de som har noen slags språkvansker. Der står saken i dag. Egentlig er det litt vondt å se for seg hvordan noen skal klare å leve i dagens samfunn uten å kunne lese og skrive. De må i så fall ha hjelp av andre på temmelig jevn basis og ellers ha liten til ingen kontakt med samfunnet forøvrig.
Jeg tror ikke det er mulig å forestille seg hvordan det ville vært å ikke kunne lese og skrive når man først har lært dette. Ihvertfall er jeg ute av stand til det. Det handler jo ikke om kunnskap, det er en ferdighet. Skrift er kode. Nøkkelen til kunnskapen som er inkorporert i teksten. Selv når man ikke kan lese det – si for eksempel noe som er skrevet med arabiske eller kinesiske skrifttegn – vet man nok om det man ser på til å vite at det er språk. Man vet at det finnes en kodenøkkel. Er man på nett kan man kopiere og lime det inn i et oversetterprogram. Er man ute i terrenget kan man leie en tolk. En som ikke hadde noen som helst slags peiling om hva denne sekvensen av symboler betyr – i den forstand at hele konseptet skriftspråk var ukjent for vedkommende – ville kanskje tenke på det som dekorasjon. Et abstrakt mønster som var laget av en kunstner. Det er uråd å si. Jeg har selv aldri møtt noen som overhodet ikke kan lese og skrive.
I Europa regner man med at i sen middelalder – si fra cirka år 1200 av – var det vanlig at “alle kjente noen som kunne lese og skrive” og fra omtrent år 1500 – etter at boktrykkerkunsten hadde blitt oppfunnet – var dette sannsynligvis noe et flertall av befolkningen behersket, selv i de lavere klasser. Skrift var det hippeste av alle kommunikasjonsmidler i den tidlige moderne tidsalderen. De første bloggerne dukket opp, riktignok i tidsriktig pamflettformat, men det å skrive ned hva man tenkte var ikke noe folk typisk gjorde lenger tilbake i tid. Skriften var lenge noe magisk for folk flest. Det er det tildels ennå, i form av diverse “hellige skrifter” som folk betrakter som kvalitativt annerledes enn “profane” tekster, som for eksempel blogging. De som snakker om å studere skriften mener ikke å lese mye. De mener å lese på en spesiell måte. De finner “mening” i disse tekstene som sannsynligvis går langt hinsides noe selve forfatteren tenkte på den gangen de ble skrevet.
Om vi går virkelig langt tilbake i tid, helt til bronsealderen, tre tusen år og mer, finner vi at lesing og skriving var noe svært eksklusivt og strengt beskyttet. Statshemmeligheter. Den som kunne lese og skrive fungerte i realiteten som et modem. Noen som ønsket å få noe skrevet ville tilkalle en skriver og de som ønsket å få noe lest ville tilkalle en leser. Disse utgjorde en egen samfunnsklasse. De skriftlærde. Mennesker med spesielle egenskaper skjenket av gudene. Vi har faktisk eksempler på at de ofte sendte “interne meldinger” mellom hverandre – hei, takk for sist, håper alt er vel med familien – sammen med de vanlige beskjedene som gikk mellom aristokrater og handelsmenn i bystatene den gangen. Noe av den mystiske auraen som henger ved “det som står skrevet” skyldes sannsynligvis at det så lenge var hemmelig kunnskap som var tabu for menigmann. Vi skal ikke svært langt bakover i tid i Europa før det stereotypiske bildet av en “trollmann” var en person som hadde mange (og gamle) bøker. Og biblioteket var noe bare de aller mektigste hadde adgang til.
