Essay er en kortere avhandling på prosa hvor det subjektive preget og den stilistiske utformingen er mer vesentlig enn den saklige, vitenskapelige behandling av emnet. Essayistikken er den viktigste kunstneriske prosasjanger utenom fiksjonsprosaen.
(Store norske leksikon)
Definisjoner er ikke “verdensforklaringer” men det er noe nyttig å ha når man skal diskutere et tema, slik at man kan være rimelig sikker på at man mener det samme med de ordene man bruker. Hvis ikke blir det fort God dag mann økseskaft som vi sier her i Norge. Språket er noe levende. Det endrer seg over tid. På skolen lærte vi at språket har regler. Det er ikke helt sant, men det er ikke direkte løgn heller. Det vi har er konvensjoner og disse er bare gyldige så lenge de fleste følger dem. Imidlertid kan man velge å være ukonvensjonell for eksempel av kunstneriske eller estetiske hensyn. Dette er noe forfattere gjør hele tiden
Blogg, form for personlig journal eller dagbok som publiseres på internett. Blogger varierer i uttrykk, design og tiltenkt målgruppe fra de enkleste og mest private betraktninger til seriøse journalistiske publikasjoner.
(Store norske leksikon)
Om noe, ville jeg forvente av en blogg at den er subjektiv, altså at den typisk er holdt i en jeg-form, selv når man forteller noe om andre. Den behøver etter min mening ikke å være personlig, i den forstand at man for det meste “snakker om seg selv”, men den bør være sann, i den forstand at man ikke lyver om ting. Dette er en filosofisk interessant problemstilling som spiller ballen tilbake til essay-formatet. Ingen forventer at en forfatter skal snakke sant i en roman. Hele poenget er at det er en oppdiktet historie. Men det er også et poeng at man vet at det er en oppdiktet historie. Det man søker er noen slags form for “høyere sannhet” som ikke har noe med det daglige livet i verden å gjøre. Det å lese ligner på dagdrømming, bare med ledsager. Sinnet vandrer avgårde sammen med forfatteren for å se på de tingene han har å vise frem. Det var et ganske kløktig sjakktrekk av Dante Alighieri å bruke Vergil som veiviser i helvete da han sydde sammen mesterverket Inferno (1320), samtidig som han beholdt jeg-formen. Interessant er det også at i løpet av de 700 årene som har gått siden Inferno kom ut så har ingen overgått Dantes reisebeskrivelse fra helvete, selv om det har skjedd hvor mange fæle ting som helst.
Det jeg skal frem til, digresjoner til side, er at å skrive blogg er i prinsippet det samme som å skrive essays. Hvilket bringer oss tilbake til spørsmålet om “det sanne”. Det er en anerkjent konvensjon at man ikke skal lyve når man skriver essays, men man skal heller ikke la “sannheten” – definert som en eksakt beskrivelse av “det som virkelig skjedde” – stå i veien for en god historie. Det som skjedde er mindre interessant enn hva man tenker om det som skjedde. Og tanken er en fri fugl. Det er derfor det er en kunst å skrive gode essays. Det er ikke journalistikk, selv om visse svært anerkjente journalister har vært essayister av form, for eksempel Hunter S. Thompson. Den verste synden av dem alle er å være kjedelig. Alle fikser det kjedelige. Livet består til en høy grad av kjedelige ting. Man vil ha noe mer når man skjenker sin tid og oppmerksomhet til en forfatter. Vis meg noe. Fortell meg noe som får meg til å drømme.
Jeg ville ikke skrevet som jeg gjorde hvis jeg ikke hadde levd det livet jeg har levd. Sett det jeg har sett. Tenkt det jeg har tenkt. Hva som skjer i hverdagen min er etter min mening ikke interessant. Jeg forstår ikke engang hva det betyr å være “åpen”. Hvilken åpning er det du ønsker å se? Jeg har ingen “hemmeligheter” men jeg er ikke noen blotter heller. Alle kan se med sine egne øyne at jeg har en ganske konsistent stil og et språk som varierer litt men ikke svært mye. Noen ganger finner jeg opp nye ord som jeg synes lyder bedre enn de konvensjonelle. Sånn er det bare. Språket er noe levende. Jeg har språk på samme måte som andre har hund. Det er noe jeg leker med og noen ganger tar med på tur i nabolaget. Det lever sitt eget liv og skeier noen ganger ut i villmarka på jakt etter noe, men for det meste kommer det til meg når jeg roper på det og sitter pent på kommando. Flink bisk. Jeg har ingen mening om hva og hvordan andre burde skrive. Det er ikke min sak. Men jeg har tildels svært sterke meninger om hva jeg selv har lov til. La oss kalle det autoautoritet. Selvdisiplin. Jeg foretrekker egentlig det spanske ordet autor fremfor det norske ordet forfatter. Jeg forfatter ikke, jeg autoriserer.
Hva har alt dette med Jens Bjørneboe å gjøre?
Vel, han var tildels ganske ukonvensjonell i språket. Ønskedansk og transsvensk til tider, ispedd de mye utskjelte anglisismer (som er mye mer vanlig nå for tiden). Snakk norsk for faen. Jens Bjørneboe var en av de kuleste forfatterne jeg visste da jeg var liten. I hvilken grad det har preget meg senere er et ukjent spørsmål. Han var jo ikke den eneste jeg leste, for å si det slik. Det virker som om Bjørneboe har blitt litt glemt, ihvertfall i forhold til hvor stor han pleide å være. Men det samme kan man si om mange andre. Folk vil ha seriemordere nå for tiden. Utspekulerte plott og politijakt, gjerne med etterforskere preget av “menneskelige svakheter”. Jeg vet ikke hvorfor. Men det går ihvertfall ikke an å drive forlag hvis man ikke har forfattere som selger. Derfor blir det som det blir. Selv går jeg nesten aldri i bokhandlerbutikker men jeg like å snoke i hyllene på antikvariater. Dessuten er jeg en svoren og livslang tilhenger av biblioteket. Jeg ville aldri hatt råd til å lese alt jeg synes jeg bør lese hvis det ikke hadde vært for biblioteket. Bøker er dyrt hvis man behøver en til to, kanskje mer, hver uke. Mest fagbøker, men den forrige romanen jeg leste var Satantango av Laszlo Krasznahorkai. Ungarer, som navnet antyder. Anbefales sterkt.
