Litt utpå kvelden i går kom bonden med et lass ved til meg og tippet det midt på gårdsplassen, som han har gjort hvert år jeg har bodd på dette stedet. Jeg har regnet på saken og kommet frem til at det er best slik. Det var et år da jeg både sagde og hugget min egen ved (og alt ble gjort med håndverktøy uten motor) men det var i grunnen nok med den ene erfaringen for å skjønne at jeg er for gammel og rusten i leddene for denne driten. Egentlig burde jeg ha betalt noen skolegutter for å gjøre stablinga inni vedbingen også, men det har jeg ikke noen åpen budsjettpost til. Jeg må gjøre jobben selv. Jeg er allerede på hæla økonomisk sett og vil sannsynligvis ikke komme tilbake i pluss før litt utpå nyåret — men sånn er livet. C’est la vie. Ingen kan se at jeg sitter her i bare underbuksa og snakker fransk, så man må bare ta mitt ord for at scenarioet er ganske sexy. Dessuten drikker jeg kaffe fra podmaskinen. Sånn er opplegget. Jobbe et par timer og så ta pause (på typisk fransk manèr med litt bevertning til meg selv) og vente på at pulsen skal gå ned igjen før leg legger inn et par timer til. Det er spådd snø til helgen så jeg må bli ferdig før da.
Ei som heter Genevieve von Petzinger utga for et drøyt tiår siden en bok som jeg leste med en viss interesse. Opplegget hennes var at hun hadde krøpet seg inn i enhver bemalt hule man kjenner til i Europa, Midt-Østen og Nord-Afrika for å dokumentere alle “tegn” som steinaldermenneskene hadde satt igjen etter seg, altså alt slikt som ikke er figurative motiver av diverse dyr og annet, men “abstrakte symboler” hvis betydning vi ikke kjenner — men det er ikke urimelig å tenke på dem som logogrammer, altså en form for skrift i den forstand at de sannsynligvis hadde noen slags betydning både for den som “skrev” dem og de som senere “leste” dem. Hun kom uansett frem til at det var visse tegn som gikk igjen på mange forskjellige steder over en periode på omtrent førti tusen år, men hun ga seg ikke løs på noen spekulasjon, hun bare gjorde arbeidet med å samle inn dataene og presentere dem på en ordnet måte. Så dette finnes altså, men bortsett fra det regner man med at den såkalte kileskriften – cuneinform (se bildet ovenfor) – fra Mesopotamia er den eldste systematiske bruk av skrifttegn som vi kjenner til. Imidlertid handler det ikke om noe spennende, ihvertfall ikke de eldste av dem. Det var rett og slett en form for regnskap over hvor mye av det ene og det andre man hadde på lager, og den typen ting. Altså en rent byråkratisk foreteelse. Ikke før han Seti eller Pepi eller hvem det nå var blant de egyptiske kongene som begynte med pyramidetekster fikk vi noe mer fantasifullt.
Da bonden kom i går sto jeg utenfor med hodelykt, en sigarett i den ene hånden og noen kontanter i den andre. Det er jo mørkt som i ræva utenfor her etter solnedgang, men jeg skal si deg den traktoren hadde et bra lysanlegg. Herregud. Opptil flere flomlyskastere både foran og bak, den vesle tissestrålen fra pannelykta mi – som var så dramatisk da den var den eneste lyskilden der ute – druknet jo fullstendig i de ville kaskadene, ja rent ut sagt den tsunamien av lys som kom fra traktoren hans. Så tippet han vedlasset, tok imot pengene og dro igjen. Snipp, snapp, snute. Man prøver jo å spare der man kan så jeg hadde på forhånd spurt ham om det var noe å hente på “kvitteringsfri” handel, men han bare trakk på skuldrene og sa at alt går i det store dragsuget uansett. Men jeg kunne få billigere varer hvis det ikke var viktig for meg at alle vedskiene var eksakt tredve centimeter lange. Det er mye kunstferdig stabling der ute så folk vil ha ved som ikke bare brenner og gjør det den skal teknisk sett men som også ser fin ut når den ligger i stabel. Sånn er markedskreftene, en pyramide av behov hvor man først må bli fornøyd med de lave trinnene av standardkrav før man gir seg til å forlange mer, men dette medfører selvsagt at diverse “ukurant” ved selges til en ganske mye lavere pris. Litt rabatt fikk jeg også fordi jeg var villig til å vente til etter æljakta med leveransen, men konto eller kontanter var altså ett fett for ham. Penger er penger, enten man oppbevarer dem her eller der. Jeg vet ikke noe om økonomien til bønder men jeg antar at de opererer som noen slags selvstendig næringsdrivende sånn rent skattemessig sett, og de driver alle sammen typisk med alt mulig som det går an å tjene penger på. Vedproduksjon, snøbrøyting og det ene med det andre.
Selv synes jeg at verden har dreid omtrent 180 grader fra 80-tallet til i dag, siden jeg den gangen opplevde det som best å spare penger i banken og bruke kontanter til fortløpende forbruk, mens nå er det stikk motsatt. Det beste er å ta ut penger i kontanter når man skal øremerke et beløp til noe spesielt, mens jeg bruker kortet til fortløpende forbruk. Sånn har det blitt. Dessuten liker jeg den litt skitne følelsen man får av å drive med kontanthandel. Det har noe av den samme ånden over seg som når man før i tiden spyttet i hånden før man klemte neve for å avslutte handelen, med eller uten kjøpskål av noen slags sterk dram. Ingen gjør sånt lenger. Jeg ville ihvertfall ikke tatt noen i hånden etter at de hadde spyttet i den, og knapt nok uten dette sølet med kroppsvæsker. Herregud. Hvorfor skal folk drive og ta på hverandre? Jeg stiller meg avvisende til denslags skikker. Det er ikke hygienisk. Hvem vet hva slags giftig faenskap fremmede folk går rundt med inni kroppen sin. Og hvem ønsker å vite det, for den saks skyld, enten vi snakker om dødsmikrober og fysiske giftstoffer eller om det “bare” er giftig tankemateriale, som folk typisk nesten alltid er breddfulle av og ofte veldig generøse med å spre rundt seg. Pass du dine egne saker, så skal jeg ta hånd om mine, og slik skaper vi sammen fred og velstand i landet. Folk tror noen ganger at jeg må være noen slags sadist bare fordi jeg er veldig direkte og veldig “ufiltrert” i kjeftamentet, men det er faktisk ikke slik at jeg opplever noen form for indre vellyst fordi jeg sårer eller ydmyker noen. Det er bare det at jeg ikke har tid til noe pissprat. Enten snakker vi om virkelige ting eller så holder vi kjeft. Jeg er åpen for begge deler, men jeg er ikke åpen for sludder og sladder, vimsing og vås. Nå går det riktignok ikke an å komme særlig mye lengre ut på landet enn der jeg bor, men sånt må man reise mye lengre ut på landet med. Eventuelt til fjells. Hva vet jeg? Det er uansett ikke velkomment her. Men nå har tiden kommet for neste arbeidsøkt, så her er sangen:
