Vi kan ikke vente til livet ikke lenger er vanskelig

Man kommer ikke over en avgrunn med to korte hopp, som folk sier. Noen ganger er det store spranget det eneste riktige, uansett hva dette betyr for hver og en av verdens ymse og sterkt variable enkeltindivider. Noen har så pissnoia hele tiden at bare det å gå i butikken oppleves som en stor personlig seier. Andre engster seg overhodet ikke for å snakke foran en forsamling men de er redde for å være alene. Det finnes alltid noe som får folk til å kaldsvette bare av tanken.

Livet har en slem tendens til å være litt vilkårlig i forhold til hvem som lykkes og hvem som ikke lykkes med det de drømmer om, men noe vi i det minste kan si med sikkerhet er at man må delta for å vinne. Det eneste som skjer hvis man “venter” er at man blir eldre. Plutselig har det gått tyve år. Dette skjer med mange. Det er ikke uten grunn at det blir laget så mange vitser om folk som kommer i “overgangsalderen” og begynner å oppføre seg som tenåringer igjen. Det er fordi de forstår at det er nå eller aldri.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Det er bedre å angre på det man har gjort enn på det man ikke har gjort.

Jeg tror ikke det går an å forstå andre mennesker. Jeg er ikke engang sikker på om det er mulig å forstå seg selv. Jeg tror det vi egentlig mener når vi sier at vi forstår noen er at vi har fått dem til å stemme med et bilde vi allerede hadde av “noe”. Også kjent som en fordom. De behøver ikke å være negative, det finnes alle mulige slags “optimistiske fordommer” som er hva svindlere typisk spiller på når de er ute etter å lure oss for penger eller ha det nå skal være. Det er for eksempel vanlig å føle mer tillit til de velkledde enn de som er fussete i tøyet. Er man i tillegg veltalende og sjarmerende har man en stor fordel i forhold til de som stammer og oppfører seg keitete. Men det er ikke sikkert at man er et bedre menneske enn de som alltid blir oversett og aldri spurt om hva de mener.

Ingen som kjenner meg vil beskrive meg som et utpreget vennlig type, men jeg er ikke uvennlig heller. Uinteressert er et bedre ord. Dog har jeg standarder. La oss kalle det god oppdragelse. Etter min mening bør man være høflig mot alle, enten de “fortjener” dette eller ikke. Mest av rasjonell egeninteresse, egentlig. Folk kommer og går gjennom livet men man må leve med seg selv hver dag. Jeg er kategorisk uenig med disse livsstilsfilosofene som driver med såkalt “selvhjelp” når de sier at man bør elske alle mennesker. Å elske alle er det samme som å ikke elske noen, pluss-minus et falskt glis som man klistrer oppå det hele. Man bør være kresen med kjærlighet men generøs med høflighet. Det motsatte har vært forsøkt av mange og det ender aldri bra. Den som prøver å være alles venn vil ende som ingens venn.

Jeg får alltid en paranoid følelse av at jeg egentlig bare parafraserer Håvamål når jeg preker moral. Men sånn blir det noen ganger.