I 2023 er det beslaglagt 2 292 kg kokain fordelt på 1 942 beslag. Norgeshistoriens fire største kokainbeslag er registrert i løpet av året. Det er beslaglagt mer kokain i 2023 enn til sammen i perioden 2000 til 2022.
(Politiet.no)
Alle husker to tonn kokain i banankasser fra Ecuador. Det var jo en sensasjon. For de som eide varene – hvem det enn var – representerte dette beslaget et økonomisk tap på to milliarder kroner. Hvem har råd til å tape sånne summer uten at hele opplegget deres kollapser? Det er noe alvorlig galt med hele bildet. De to milliardene er et anslag basert i at to tonn utgjør to millioner gram, som så vidt jeg vet er den vanligste salgsenheten når stoffet kommer frem til forbrukerleddet. Hvor mange kokainbrukere er det egentlig i Norge? Man skulle jo tro at to tonn vil mette markedet i lang tid fremover, men på den annen side så behøver “tunge misbrukere” opptil flere gram hver dag, etter hva folk som har peiling kan fortelle meg. Men blir ikke det jævlig dyrt? Vi aner konturene av et slags omvendt pyramidespill hvor man må rekruttere nye spillere i pyramiden – som tilfører spillet nye penger – for å kunne finansiere sitt eget forbruk.
På NRK.no så jeg nylig en multimediapresentasjon hvor tanken var å følge kokainruta hele veien fra jungelen i Sør-Amerika til festmiljøene i Oslo og ellers, som utgjør sluttbrukerne. De som tilfører opplegget “de siste pengene”. Jeg var selv i Colombia for første gang i året 2021, eller rettere sagt storbyen Cali, som var mildt sagt preget av pandemiske sikringstiltak. Det lengste jeg og følget mitt beveget oss utenfor selve bystrøkene var for å besøke et slags surrealistisk Western-preget sted hvor man kunne fiske sin egen middag i noen kunstige dammer, men det tilsvarte omtrent bare avstanden mellom Oslo og Sandvika, hvor man strengt tatt befinner seg i et “urbant miljø” langs hele ruta. Jeg så aldri noen jungel i den forstand, annet enn gjennom flyvinduet. Jeg så ikke noe kokain heller, for den saks skyld. Verken brukere eller selgere, bare noen plakater her og der med advarsler om hvor grensene går: Alt under et gram medfører bare beslag og registrering av persondata, men hvis man har mer enn dette på seg havner man “i systemet” — som jeg antar er et lite hyggelig sted å være. Å bli tatt av politiet i Norge er i utgangspunktet en helt annen type problem enn å bli tatt av politiet i Colombia.
Selv liker jeg verken kokain i seg selv eller de som bruker det, men hva kan man gjøre? Løsningen blir å holde avstand, forlate stedet hvis noen begynner å “legge opp striper”, og så videre. Det er mer enn bare litt crazy at Colombia – et fabelaktig vakkert land preget av gjestrie og generøse mennesker – har et sånt rykte til en sånn grad at mange spurte meg senere om jeg hadde “sett noe”, selv om de vet at jeg ikke er interessert i sånt. Svaret er selvsagt ikke. Colombia er sannsynligvis et av de siste stedene i verden hvor man bør tukle med denslags. De er ikke “tolerante” sånn som i Norge. Våpnene folk bærer er ikke bare til pynt. Advarslene man får er ikke bare folk som brisker seg og “leker tøff”. Hvis man blir bedt om å forlate et sted bør man ikke gjøre noe annet enn å gå rolig bort derfra, uten å lage noen scene. Ingen bryr seg om deg og rettighetene dine, selv om man som norsk “gringo-turist” sannsynligvis blir passet bedre på enn de fleste andre, rett og slett fordi Colombia ønsker seg mer turistindustri og mindre kokainhandel. Imidlertid er det ikke noe trygt land, selv om det skal mye til for at man roter seg borti noe hvis man ellers oppfører seg normalt og holder seg i tettbygde strøk. Det er livsfarlig å reise inn i jungelen uten kjentmann, væpnet vakt, og det ene med det andre. Risikoen er kanskje ikke særlig stor for at man skal støte på banditter, men hvis man gjør det er man heldig hvis de bare nøyer seg med å ta fra deg alt du har og ellers la deg gå. Å drepe deg betyr jo ikke noe fra eller til for dem. Hvor mye koster en patron? Der i den samme gata har du også omtrent verdien av et menneskeliv for disse typene.
Hvorom allting er, de sies i den nevnte reportasjen på NRK.no at ting har strammet seg veldig til i Ecuador over de tre siste årene, som jeg etter litt telling på fingrene får til å bli siden året 2021, da jeg satt der i apartementsleiligheten på hotellet og så på nyhetene. De deler dem opp i regioner, hvor Andesregionen var den aktuelle. Hver gang Andina kom opp var det noe jævelskap i Ecuador, nærmere bestemt store fengselsopprør med mange døde. Samtidig var det finansielle skandaler som gikk hele veien til toppen, noe som fremkom blant annet gjennom de mange store “lekkasjene” av hemmelige dokumenter fra de karibiske skatteparadisene. Panamapapirene, Paradispapirene, og så videre. (Alle kan – og vil – finne mye stoff om dette hvis de søker på nettet.) Inntrykket jeg fikk den gangen var at det pågikk en stor kamp om makt og markedsandeler innenfor den kriminelle delen av økonomien, som man antar styres fra fengslene, og to år senere ble det altså beslaglagt to tonn kokain i Norge, som etter alt å dømme ble skipet ut fra Ecuador. Jeg har forsåvidt skrevet om dette mange ganger allerede, men det er etter min mening et stort problem hvis sånne mengder faktisk var tiltenkt det norske markedet, uten at noen kan si noe som helst om hva som eventuelt ikke ble beslaglagt — annet enn at man typisk regner med at omtrent ti prosent av all illegal kontrabande blir oppdaget og beslaglagt. Betyr det at atten tonn slapp igjennom? Hvis vi flytter blikket til Antwerpen i Belgia, som er hovedsentralen nå, etter at sikkerhetstiltakene ble enda mer skjerpet i Rotterdam, Nederland, så oppdager vi at der på stedet beslagla de nitti tonn kokain i løpet av 2023, altså samtidig med at man fant de to tonnene i Norge. Vurdert ut ifra de respektive markedenes størrelse virker dette som et rimelig forhold, om vi antar at det som blir beslaglagt i Norge sannsynligvis er beregnet på hele det skandinaviske markedet. Det virker jo ikke som om det er noe skarpt vakthold mot smugling inn i Sverige. De regner typisk med at ting kommer andre veien.
Som tilfellet er med Rotterdam er også Antwerpens havn diger. Ti ganger så stor som selve byen. Det kommer og går opptil femti tusen containere om dagen, mens alt tollen kan rå med er en nøyere sjekk av kanskje bare hundre av dem, slik at uansett hvor mye “sjette sans” man opparbeider seg i faget – slik at man forstår hvem som er og ikke er “mistenkelige” – så sier det seg selv at man aldri vil lykkes med å stanse “narkoflommen” på dette viset. For det virker jo ikke som om det er vanskelig å få kjøpt omtrent alt hva man kan ønske seg av rusmidler på det illegale markedet i Norge, mye av det over nettet. Jeg vet ikke noe om forholdene i resten av Europa, men jeg antar at det er omtrent det samme. Forbrukerleddet får stort sett tak i det de måtte ønske, når de ønsker det. Butikken er åpen døgnet rundt, hele året. Narkobransjen sender jo ikke akkurat inn regnskapene sine hvert år, så de tallene det opereres med er “anslag” – som betyr at det kan være mer eller mindre enn de oppgitte beløpene i virkeligheten – men FN oppgir at den globale narkohandelen utgjør omtrent 500 milliarder amerikanske dollar, så omtrent tigangen når vi regner om til norske kroner. Altså på størrelse med bruttonasjonalproduktet i et middels stort land. Dette er sterke nok midler til å korrumpere ikke bare de lokale forretningsforholdene, men også den offentlige forvaltningen. Smuglerne har solid kjøpekraft, i tillegg til at de har våpenmakt nok til å skremme de fleste. Omtrent en gang i måneden dukker det opp en ny dokumentar om disse tingene — og utviklingen er etter min mening ganske entydig. Det går ikke an å skremme de kriminelle fra å drive med så lønnsom virksomhet, fordi det dukker alltid opp en ny desperado som bare ventet på sin sjanse til å “rykke opp” så snart politiet “sprenger en liga”, sannsynligvis etter en både lang og kostbar etterforskning. Det går sannsynligvis an å stenge helt for narkohandel, men da må vi i så fall ha en politistat og et samfunn som er mer preget av overvåkning og kontroll enn selv det de mest dystopisk fantaserende ser for seg når de snakker om hvor mye sånt de allerede føler seg utsatt for. Jeg mener, selv i etter måten godt kontrollerte fengsler kan man etter hva jeg hører få kjøpt det meste, på kreditt, som man siden må gjøre opp med å jobbe for narkohandlerne når man slipper ut igjen. Uansett hva slags vinkel man ser denne saken fra virker det som et håpløst problem hvis tvang er alt man har å jobbe med.
Vi peker igjen på at det samfunnet vi har nå er eksakt hva Nietzsche så for seg da han for drøye hundre år siden snakket om nihilisme, eller mer utlagt; en verden hvor den fremste drivkraft og det høyeste moralske prinsipp er egen lykke, nytelse, rikdom, eller hva det nå måtte være som hjertet begjærer. Nyliberalistisk ideologi, kan vi forsåvidt også godt si. Men det som først og fremst undergraver vår verden og våre fremtidige livsbetingelser er den tanken at hva individet føler – rent subjektivt – er minst like viktig som det “ekspertene” sier, uansett hva vi snakker om. Ingen oppfatter det som uvanlig eller unormalt å avvise en ekspertuttalelse kun basert i hva man selv tror. Nihilisme er et sammensatt begrep. Det betyr i utgangspunktet “ingen verdier” men det kan også bety “realitetsfornektelse”. Ikke minst kommer begrepet til anvendelse i forhold til den velkjente situasjonen med troll, løgnere og falske ryktespredere på nettet; enten de jobber for en fiendtlig entitet sin etterretningstjeneste, eller de opererer på eget initiativ, for egen reging og risiko. Narkobruk som kilde til glede, hygge og adspredelse passer til Nietzsches bilde av nihilismen “som hånd i hanske”. Alkohol må selvsagt også faktoreres inn i bildet. Det er jo et av de hardeste og mest sosialt destruktive stoffene vi vet om — men ikke desto mindre finnes alkoholen “overalt”. Dobbeltmoralismen i dette forholdet har sannsynligvis gjort det vesentlig mye enklere for et stort antall mennesker å “rasjonalisere” sin egen bruk av illegale stoffer. Og politikken handler jo til syvende og sist bare om kjøttvekta: Hvor mange stemmer på deg? Det er irrelevant hvor mange fine saker og smarte løsninger man eventuelt har hvis man ikke får stemmer nok til å havne “i posisjon”. Opposisjonspolitikere kan jo ikke gjøre særlig mye mer enn å jobbe med folks følelser. Du vet. Overbevise stemmekveget om at de er et bedre alternativ enn de inkompetente fjøsnissene som ikke klarer å få noe gjort i praksis. Skravla går som alle vet på sitt mest velsmurte når man ikke behøver å bevise noe av det man påstår. Siden blir det kanskje regjeringsskifte – litt sånn att og fram ettersom folk endrer sine objekter for misnøye – uten at dette utgjør noen stor pragmatisk forskjell. Norge er jo et “stabilt” land i den forstand at ingen ønsker noen dramatiske forandringer av noe som helst i samfunnet. Forbedringer ja, men ikke på en måte som er til sjenanse for store deler av den stemmeberettigede befolkningen. Det er jo politisk selvmord. Jeg tror ikke det er mulig å “bli kvitt” rusmidler – verken de lovlige eller de ulovlige – slik at det eneste realistiske spørsmålet som gjenstår blir hvem som skal kontrollere distribusjonen. Det er strutsepolitikk av verste merke å diskutere “om” vi skal ha narkotika i Norge. Markedet fungerer slik at der etterspørsel finnes – og folk er betalingsdyktige – så vil det på den ene eller andre måten fremkomme et tilbud. Norge er slik sett og så vidt jeg kan se akkurat som alle andre “vestlige land”: Man får tak i det meste så lenge man kan betale.
