Migranter er en samlebetegnelse for mennesker som forlater eller flykter fra sine hjemsteder og land. Ifølge FN finnes det i dag over 244 millioner migranter i verden, av disse er 150 millioner arbeidsmigranter og 36 millioner er flyktninger.
(Røde Kors)
Vi burde egentlig slutte og snakke om “innvandrere” og heller bruke ordet migranter. Folk som er i bevegelse. Hvorfor de er i bevegelse er en helt annen sak, som ofte ikke engang er korrekt definert. Problemet er at denne kategorien av mennesker blir utnyttet på det groveste av alskens politiske kannestøpere – det er et sideblikk til Ludvig Holberg – som oppnår makt lokalt gjennom skremselstaktikker, eller den samme gamle greia med å spille èn svak gruppe ut mot en annen, om du vil. Konflikt skaper jo energi. Fart og spenning. Norge har for tiden en arbeidsminister fra Arbeiderpartiet, men som alle vet spiller det liten rolle om man blir rævkjørt av det røde eller det blå partiet, fordi denne konfliktlinjen står mellom arbeidere og parasitter — og Tonje Brenna er, som de fleste andre politikere, parasitt til fingerspissene. Man kan se det i argumentasjonen hennes. Når hun snakker om “hva vi har råd til” (og ikke) så snakker hun om penger. Parasitter snakker alltid om penger. Det er jo det eneste de har. Har Brenna noensinne utført gagnlig arbeid? Det vet jeg ikke noe om, men jeg tviler. Hun har etter alt å dømme aldri vært noe annet sted enn “på arbeidsgiversiden”. Hvordan kan man se det? Fordi hun snakker om penger.
Hva vi har råd til er først og fremst et moralsk spørsmål. Svaret er da også at vi tar oss råd til det vi virkelig vil. Både du og jeg og Titten Tei. Det er sånn ting fungerer i den virkelige verden. Folk tar viktige livsbeslutninger basert i helt andre parametre enn om noe er “lønnsomt”. Så lenge man har så man klarer seg handler jo resten egentlig bare om luksusbehov. For eksempel bør man forvente at unge og enslige tenker helt annerledes enn småbarnsforeldre i en etableringsfase, som i tur og orden har helt andre bekymringer enn “godt voksne” individer som nærmer seg slutten av sin arbeidskarrière. Har du råd til å jobbe mindre og bruke mer tid på dine egentlige interesser? Det er det eneste relevante spørsmålet folk bør stille seg. Svaret er noe vi – blant annet – kan lese ut av sykefraværsstatistikken. Tonje Brenna påstår at flere av de som sykemelder seg kunne ha jobbet mer, særlig de psykisk syke. Deretter følger noen slags parareligiøs svada om at man opplever “mening” i det kollegiale fellesskapet på jobben, og det ene med det andre. Skitsnakk heter det på ærlig norsk. De fleste opplever at de blir utnyttet av de såkalte arbeidsgiverne — som ikke rent faktisk gir noe til noen som helst, de kjøper opp menneskelig levetid og omsetter den i gull og grønne skoger til seg selv. Jeg har ikke noe annet belegg for å hevde dette enn hva jeg “føler intuitivt” – som ikke er verd fem sure tær i ræva hvis det ikke kan bevises – men jeg tipper at sykefraværet typisk er lavere i små og mellomstore bedrifter, hvor eierne som regel selv står i jobb, enn der hvor vi snakker om investorer og “profesjonelle eiere”. Du vet. Parasitter. Et fordyrende mellomledd som ikke selv bidrar med noe av verdi. Hvordan kan de vel det? Alt de har er jo penger. De vet ikke om noe annet.
Samtidig pågår en viss grad av konspirasjonsteoretisk spekulasjon rundt eliten i samfunnet, som er et begrep mange bruker men ikke om de samme gruppene av individer. For eksempel sammenfaller den finansielle eliten dårlig med kunnskapseliten — og den sportslige eliten har i utgangspunktet ikke noe å gjøre med noen av dem. Selv er jeg definitivt eltist i filosofisk forstand. Jeg prøver ikke engang å skjule min forakt for de som kaster bort det eneste livet de har på meningsløs virksomhet. Du vet. Alskens jåss og drøl som ikke er verd å huske, men man “må” gjøre det likevel fordi det er sånn man skaffer penger. Jeg vet ikke hvor mange jeg har møtt som hater jobben sin, men det er definitivt mer enn halvparten. Ikke på noen “aktiv” måte, men litt sånn passiv-aggressivt. De skjønner jo at de blir rævkjørt men de har ikke noe bra alternativ til opplegget med å ta en jobb og prøve å utholde perversjonen så godt som man kan. Nyliberalsitisk ideologi har ødelagt den vestlige verden – og er godt i gang med å også konsumere resten – med sin fokus på økonomisk vekst og markedskreftenes frie spill, som er i direkte konflikt med menneskets natur (og forsåvidt også all annen natur). Alle vet jo at den eneste grunnen til at vi overhodet har et samfunn er at mennesker instinktivt søker samhold og samarbeid med andre mennesker, til felles nytte og glede. Folk er typisk villige til å stille opp og bidra – innenfor en vanlig “dugnadsånd” – når det er noe som må gjøres, helt uten tanke på om de selv tjener noe på dette der og da. Det er jo underforstått at dugnadsånden handler om gjensidighet. I dag er det deg, men i morgen er det meg. Sånn har ting fungert i alle tider. Det er ikke sant at “konkurranse” medfører noe bra, med mindre det er veldig avgrenset og tungt regulert sånn at konkurransen blir spissformulert ned til spesifikke ting, med klart definert begynnelse og slutt, og med regler som er kjent blant alle deltagere på forhånd.
Hvis det var jeg som bestemte ville jeg ha avskaffet penger som fenomen. Eventuelt ville jeg ha etablert en fast byttevaluta som kun kan eksistere i en avgrenset form, ikke ulikt grunnprinsippet for Bitcoin (men selvsagt i form av mynter, ikke som abstraksjon). Bort og vekk med alt som heter banker og finansinstitusjoner forøvrig. Bort og vekk med pengefyrster og profittmotiverte sosiopater forøvrig. Teknisk sett er jeg fascist i den forstand at den eneste “korporasjon” jeg ville ha tillatt er staten, men sosialdemokrat i den forstand at staten skal tjene folket, ikke omvendt. Slik jeg ser det er ikke høyt sykefravær i Norge et spørsmål om “dårlig arbeidsmoral” men den synlige delen av en ellers taus protest mot nyliberalistisk utnyttelse av de stadig færre som faktisk utfører gagnlig arbeid. Hva behøver vi “investorklassen” til? Det er jo dem vi ikke har råd til. Å snakke om sykefravær er en obfuskering av hva debatten egentlig burde handlet om. Jeg er forsåvidt enig i premisset om at sykefraværet er høyt, men jeg forklarer altså dette som “en revolusjonær mikroaggresjon” basert i at man ikke trives så godt i jobben som man burde, gitt hvor mye verdifull levetid man kaster bort på denslags tøv. Alle – til og med de mest evneveike blant oss – kan jo se at dagens norske arbeidsliv er et opplegg for organisert utnyttelse av de få som er “for dumme” til å tjene penger på andre måter. Du vet. Litt triksing og miksing med noen aksjer og sånt. Sykefraværet er et bagatellmessig problem sammenlignet med det psykotiske luksusforbruket hos de som “jager dragen” — som vanligvis betyr å røyke heroin, men i dette tilfellet betyr det å jage etter profitt. Kall det hva du vil. men jeg er faktisk ikke i stand til å se noen som helst bra sider ved den industrielle revolusjon og senkapitalismen. Alle argumenter jeg har hørt faller innunder den samme logikken som å pisse i buksa for å føle seg varm på en kald vinterdag. La oss si at det er et spill om stadig synkende profitabilitet som bare fungerer hvis man måler ting innenfor svært korte tidsrom. De som legger planer for å leve særlig mye mer enn ti eller tyve år til er de store taperne i bildet akkurat nå. De skal arve en i det store og hele ødelagt verden.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor “folket” føler mistillit overfor “eliten” nå for tiden. Alle kan jo se at ambisiøse individer hopper inn og ut av stillinger innenfor både den offentlige forvaltningen og det private næringslivet, som om dette er noe man kan gjøre ustraffet. Det gamle ordtaket gjelder fortsatt: Han som prøver å være alles venn ender med å være ingens venn. Egentlig burde det være diametralt motsatte personlighetstyper som søkte seg til tjeneste innenfor forvaltningen, og de som søker fart og spenning innenfor den vesensforskjellige næringsdynamikken man kan oppleve innenfor produksjon og handel. I stedet har alt dette blitt sauset sammen til en sånn grad at det nå er vanskelig å se den store forskjellen mellom de som handler med kokain og de som handler med aksjer, kanskje bortsett fra at narkobaroner som regel er mer ærlige om hvem de er og hva de driver med. Hvorfor romantiserer folk gangstere og kriminelle i bøker, filmer, serier og ellers? Jeg vil igjen forklare det med “revolusjonær mikroaggresjon” som har vanskelig for å finne noe egnet utløp. Samfunnet er i utgangspunktet et samarbeidsprosjekt som krever en viss grad av den foran nevnte dugnadsånd for å fungere noenlunde knirkefritt, men det blir vanskelig når det stadig kjøres frem sosiopatiske profittjegere som helteskikkelser på det politiske nivå. Jeg klarer bare ikke å se hva som er så bra med såkalte gründere som stadig dukker opp på “markedet” med det ene produktet mer evneveikt enn det neste. Eller skal vi ikke heller kalle det evnesvekkende hjelpemidler som er designet for å forenkle normale arbeidsprosedyrer og “spare tid” selv om man ikke egentlig har bruk for denne tiden til noe annet enn å gjespe og kjede seg. Som alle pretensiøse fjøsnisser alltid gjør henviser jeg til den store Nietzsche og hans filosofiske utlegninger rundt nihilismens plass innenfor moralens genealogi. Dessuten er det alltid en god idè å lese seg opp på Karl Marx. For hver hundrede person som tror de vet hva marxisme betyr finnes det neppe mer enn èn som faktisk noensinne har lest noe som helst av det Marx skrev. Flertallet tror det er noe slags skjellsord for sånne som vil at staten skal bestemme alle ting i livet ditt, men det er jo strengt tatt ikke annet enn litt filosofisk drodling rundt begrepene eiendom, produksjon og fetisjisme.
Hvorfor finnes det så mange migranter i dagens verden? Selv har jeg aldri møtt noen som ikke helst ville ha forblitt på hjemstedet, eller i det minste returnert tilbake dit etter å ha vært ute på eventyr i den store verden, men dette er ikke noe aktuelt alternativ for et stort antall individer som dermed presses ut på “vandring” – i betydningen folkevandring – på søk etter bedre livsbetingelser et annet sted. I prinsippet det samme som gjør at folk “trekker mot byene” – som skaper fraflyttingsdynamikk på mindre steder – bare i en global skala. De som husker hvordan ting var i Norge på 70-tallet husker kanskje også at diverse “innflyttere” opplevde mange fordommer og store vanskeligheter på boligmarkedet i Oslo, selv om det var lett nok å få jobb. De som kom fra Kabelvåg eller Kirkenes måtte regne med å få bank ute på byen hvis de ikke passet seg. Sånn har ting alltid vært, bare at nå kan vi skylde på svartinger og denslags. Poenget er at alle typisk føler noen grad av mistenksomhet overfor “innflyttere” inntil de føler at de “vet hvor de har dem”. Dette er instinktivt. Bare disiplinerte individer klarer å kontrollere seg selv slik sett. De andre er henfalne til angst. Et svært nytting instinkt i krigstid og kaos, men det har få – om noen – nyttige applikasjoner innenfor et samfunn som praktiserer fredspolitikk. Imidlertid blir angsten ofte utnyttet av politikere og andre som ser seg tjent med å piske opp noen grad av massehysteri rundt problemer som de vet – eller ihvertfall burde forstå – er for komplekse og sammensatte til at det finnes noen enkel løsning. Forrige gang fascisme var et problem på verdensbasis – det vil si for hundre år siden – utgikk fantasien om “det nasjonale” fra noen slags jordbruksbasert sentimentalitet, men i vår tid utgår den fra kjøpmenns perverse profitthunger. Ingen av de som snakker høyt om “illegale innvandrere” og denslags klarer å gjøre rede for hva de egentlig vil, annet enn at de er engstelige for et eller annet slags skrømt som de også sliter med å artsbestemme. Erling Winsnes – en kjent fascist tilknyttet Den norske Legion på 1930-tallet – uttalte at kapitalistens første bud er at de aldri må gjøre “fysisk arbeid” fordi da vil luftslottet deres styrte sammen på grunn av erfart svakhet overfor materiens treghet i forhold til alminnelig menneskelig kapasitet. Ingen kan “gjøre store ting” alene. Mye imponerende javel, men aldri over en viss størrelse. Da må de i så fall lokke eller tvinge med seg et tilstrekkelig antall andre mennesker til å få prosjektet i havn. Til dette formål bruker vi for det meste penger nå for tiden. Det er lite direkte kontroll over mennesker – av typen “du skal” – nå i våre dager, men desto mye mer av den indirekte kontrollen som man oppnår gjennom å skaffe seg disposisjonsrett over en betydelig formue.
Det norske Arbeiderparti er vel de som mer enn noen andre har stått bak dagens ordning med ferierettigheter, egenmelding ved sykdom, lønn under sykefraværsperioden, og det ene med det andre. Så hva skjer nå? Angrer de? Synes de at folk har fått det alt for enkelt i forhold til hva det enn var som motiverte en million nordmenn til å utvandre til USA (særlig, men også andre land) i perioden fra 1820 til 1920? Det er vanskelig å plassere Tonje Brenna i noen “arbeiderklasse” type kontekst – hun ligner en hippie-jente fra middelklassen – og jeg ville sannsynligvis ha betalt penger for å slippe å ha med meg noen som helst av denne banden ut i en seriøs jobbsammenheng, heller enn å være belemret med folk som ikke skjønner seg på noe annet enn penger og pissprat. For det er jo ikke sånn at ikke folk ser tvers igjennom dem, selv om de ikke nødvendigvis klarer å formulere det de observerer på noen konsis og “intellektuell” måte. Problemet er vel snarere at parasittklassen har vokst seg alt for stor og feit i Norge. De som maser mest om at “folk må ut i jobb” er typisk sånne som lever av å manipulere det økonomiske systemet. Blant de som faktisk må ut i jobb for å tjene til livets opphold ser ting helt annerledes ut. Hvorfor kan ikke noen som uten skam kaller seg Arbeiderpartiet se dette? Det er litt forbløffende. De har av “årsaker” plassert seg på eiersiden og praktiserer nå mer eller mindre reinspikka nyliberalistisk ideologi — en utvikling som særlig skjøt fart da de av “årsaker” innsatte en leder fra borgermiljøet på Bygdøy. Herregud. Selv stemmer jeg på Arbeiderpartiet bare fordi de er det minst jævlige blant et sett med usannsynlig dårlige alternativer. Det finnes ingen optimistiske årsaker. Når gjorde de sist noe som ikke var til eierklassens fordel? Det er overhodet ikke mystisk at Arbeiderpartiet har mistet over halvparten av den oppslutningen de burde ha hatt sett i relasjon til hva de tror at de er. Mest av alt skyldes dette at EU – som het EF, eller EEC den gangen – sprengte hele mannskiten til helvete på noenlunde samme måte som Brexit føkka opp Storbritannia nå nylig, bare at det skjedde på 70-tallet. Man kan da for fanden ikke ha folkeavstemminger om sånne ting. Hvor mye vet folk typisk om internasjonale forhold? Svaret er at “folk flest” typisk ikke engang vet særlig mye om seg selv. De ligner små barkebåter som er håpløst prisgitt “elementene”. De ville skreket hvis de kunne, men skriket sitter fast i den forknytte halsen. Alt de klarer å klemme ut er noe slags stinkende skum av angstbasert fremmedhat. Ville i blikket og med bobbel i munnvikene virrer den anklagende pekefingeren deres i alle andre retninger enn den korrekte. Slik er den menneskelige tilstand i året 2024. Det varmeste året noensinne.
