Malignant narcissisme fungerer slik

Begrepet narsissistisk personlighetsforstyrrelse kom først i 1968 av Heinz Kohut. Lidelsen forekommer oftere hos menn og rammer flere yngre, enn eldre. Det finnes ingen standardbehandling for forstyrrelsen. Personer med tilstanden opplever som regel ikke at noe er galt med dem. Dette resulterer i at de sjelden oppsøker behandling. Om de skulle gjøre det, er det stor sannsynlighet for at det er av andre årsaker, som symptomer på depresjon, rusmisbruk, alkoholbruk eller annen psykisk lidelse. På bakgrunn av omgjengeligheten som er assosiert med narsissisme, kan det hende noen ikke ser på diagnosen sin som en funksjonsnedsettelse.

(Wikipedia)

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Som alle vet handler den greske myten om Narcissus og Echo. De hadde en greie og så ble gudene sure. De straffet Narcissus ved å gjøre ham forelsket i seg selv. For mer informasjon, søk på nettet. Poenget her er at han var ikke “forelsket i sitt eget speilbilde” som mange sier, men “forelsket i seg selv” (bare ute av stand til å finne sin elskede noe sted). Sakens ironi består i at narcissister har dårlig selvinnsikt. Vi kan til og med påstå at selve denne mangelen på selvinnsikt er hva sykdommen handler om. De har en veldig selvinteresse, men klarer aldri å “finne seg selv” eller komme til bunns i hva dette handler om. Vi henger på adjektivet malignant når de i tillegg til selvopptattheten også er sadistiske, hevngjerrige og så videre. Dette kan gjelde både for type A og B, hvor den førstnevnte er den “klassiske” typen som digger seg selv men dehumaniserer andre, mens den sistnevnte er “porselensdukken” som er minst like opptatt av å være i sentrum av begivenhetene som type A, men de vektlegger sin skyld, soning, straff og så videre. Jeg er verdens verste menneske. Dramatisk selvopptatthet er det uansett, men type B dikter seg selv inn i det som foregår på en “negativ” måte. De er skurken i fortellingen.

Hvorfor folk blir sånn er selvsagt noe omdiskutert, i hovedsak sentrert rundt arv og miljø, eventuelt en kombinasjon av de to. Uansett søker de typisk oppmerksomhet fra omgivelsene som står i samsvar med hvor viktige de føler seg. Vi kan derfor forvente å finne narcissister i diverse stillinger som belønner dem på denne måten. De nyter å være både beundret og forhatt, alt ettersom, men de tåler dårlig å bare bli oversett og ignorert. Det stemmer jo ikke overens med hvor viktig de føler seg. Åpenbart er det vi kaller en diva innenfor sang, dans, teater eller annen performativ scenekunst et klassisk eksempel på narcissisme i frislepp, men vi godtar alle nykker og dramatisk atferd hos disse, fordi det kommer i kombinasjon med et eksepsjonelt talent. Det er en passende måte å leve ut slik legning. Visst er de umedgjørlige troll på sitt verste, men bransjen har opplegg for å håndtere sånt. Verre er det hvis personlighetstypen havner i politikken. Kanskje er de flinke til å tiltrekke seg og håndtere både media og velgere, men de blir ikke nødvendigvis kompetente av den grunn. Jeg har egentlig aldri skjønt hva det er som motiverer svært unge menesker – og da mener jeg generelt sett “de under tredve” – når de søker listeplass i politikken, men det virker rimelig å anta at det handler om narcissistisk personlighetsforstyrrelse. Jeg mener, det hjelper jo ikke hvor intelligent man eventuelt måtte være. Unge mennesker vet rett og slett ingenting om livet ute i den store stygge verden. Alle som overlever sin egen ungdom er enig i dette etterpå. Senere er det vanlig å omtrent holde seg for øynene når man tenker på hva slags uvøren risiko man bare vandret med freidig mot rett inn i. Som det heter: Man lærer så lenge man lever — men dette forutsetter jo at det foreligger læringstid. Du vet. Tusenvis av timer brukt på å bli flink til noe. Sånn fungerer virkeligheten. Noe individuell varians forekommer. Ikke alle lærer noe nytt like raskt, men selv i den aller kjappeste enden av genialitet er de nødt til å gå gjennom den hele og fulle prosedyren.

Narcissisme er ikke noe moralsk problem – det er jo bare ett av mange ganske vanlige personlighetsavvik der ute – men et operativt. Det er større risiko for at en narcissist vil overvurdere sine egne talenter og evner i kritiske situasjoner. Som alle vet begynner enhver form for kritisk tenkning med ganske kald og nådeløs selvkritikk, men dette er kryptonitt for narcissistene. Det er blasfemisk å stille spørsmål ved sin egen viktighet. På den annen side liker de jo dårlig å plassere seg i situasjoner hvor det er stor risiko for å bli “oppdaget” og utstøtt, fordi uansett hvor de ellers måtte høre hjemme består deres naturlige habitat av å “være i sentrum”. Dette krever en viss sans for diplomatisk akrobatikk. Du vet. Kundebehandling. Narcissisten samler på mennesker som er villige til å delta i dramaet deres på ymist vis. Om de siden var født sånn eller blitt sånn er egentlig en debatt som handler om høner og egg, fordi poenget er uansett at kunsten å manipulere andres bevissthet er en ren overlevelsesteknikk for narcissister. Sånn sett søker de “støttespillere” heller enn venner i noen egentlig forstand. (En sann venn vil jo ikke bare la deg leve i en illusjon om din egen fortreffelighet, men konfrontere mannskiten din ved en passende anledning.) Det handler om behov. Den naturlige utviklingskurven for narcissisme går i retning av personkult. Et aktuelt og velkjent eksempel er Donald Trump, som er nærmest cartoonish – som amerikanerne sier – altså en klisjè i forhold til begrepet narcissisme. Det finnes ikke den ting som ikke er større og bedre der den mannen ferdes. Helt makeløs, hvis man skal tro det han sier om seg selv — men det er det naturligvis bare evneveike troll som gjør. Alle normale mennesker klarer å se at det er noe alvorlig galt med Donald Trump. Det virker ikke klokt å gi ham stor makt. Likevel er dette noe som kan skje, ihvertfall i enda noen uker. Hva skal man tenke om dette?

Mange reagerer på hvor utrolig raskt slike typer går fra å være “verdensmester” i det ene øyeblikket, til å bli “offer for en sammensvergelse” i det neste, men det er slik malignante narcissister fungerer. Ondt eller godt, alt handler uansett om dem. De er særklasse den viktigste personen i rommet, uansett hvor de er og når det skjer. Og de kan reagere ganske skarpt mot “konkurranse”. Det er her det paranoide aspektet av narcissisme kommer inn i bildet. De liker dårlig å bli “utfordret” og enda dårligere å bli “latterliggjort”, særlig i en forsamling, men også på nettet. Selv har de imidlertid lov til å si hva de vil. Terskelen for hva de oppfatter som fiendskap er svært lav, slik at de kan komme med “motangrep” som ikke står i noe rimelig forhold til den uretten de mener å ha blitt utsatt for. Vi har sett Trump gjøre dette opptil flere ganger daglig i ti år nå. En gang i fremtiden vil det sannsynligvis komme en kronologisk katalog over alle hans tweets med en forklaring i margen av hva sammenhengen er. Trump har allerede sikret sin plass i historien. I det store og hele vil han huskes som en av Amerikas største skurker noensinne, men han kommer også til å ha en langvaring personkult av ukritiske følgere som mener han er et misforstått geni. Du vet. Amerikas Hitler som han en gang ble kalt av den mannen som nå står som hans visepresidentkandidat, JD Vance. Som alle vet har jo også han – altså Hitler – en fortsatt høyst levende personkult. Men han er også blant de mest forhatte av alle kjente navn fra historien. Vi kan regne med noe av det samme i dette tilfellet. Donald Trump kommer ikke til å bli glemt – verken i USA eller resten av verden – men han kommer heller ikke til å bli husket på noen positiv måte. Mer som en advarsel. Hvordan bør man forholde seg til narcissister? De hører etter min mening hjemme i en verden av kunst og teatralsk drama, men definitivt ikke i politikken.