Hvil i fred og alt hva man ellers bør si om sånt, men man må jo være idiot for å tro at det vil ende bra hvis man gjør noe så flamboyant som å stjele nasjonalskattene. Men når det er sagt, så tok vel forsåvidt Pål Enger straffen sin “som en mann” — det vil si uten å klage. Verden har da også sett verre skjebner enn den som ble ham til del. Selv om han – i medisinsk forstand – fortsatt var en ung mann da han døde rakk han å få med seg flere “opplevelser” enn mange som ble oppimot dobbelt så gamle. Det finnes en dimensjon av sjarm rundt denne fremtoningen som ikke lar seg fornekte. Du vet. Noe eventyrlig. Den typen ting som folk liker å fortelle historier om. Særlig når det går an å lage rimelig bra vitser rundt det hele. Han var en tyv, men han var ikke ondskapsfull. Det går an å fnise av “kunstkjenneren” Pål Enger uten at det automatisk henfaller til dårlig smak. Norges største Edvard Munch-fan og annet jeg har hørt. Påstanden er jo ikke direkte upassende.
Jeg oppfatter det slik at folk har lettere for å forholde seg til “ærlige kjeltringer” – det vil si sånne som går bare etter materielle mål; de påfører ikke andre mennesker skade på verken kropp eller sjel med vilje – enn for å godta de som føler seg komfortable i det moralske høysetet. Det foregår jo tross alt mye stygt på bakrommet hos de vi kaller “samfunnstoppene” — for ikke engang å snakke om alt snusket og fusket blant de brede lag av befolkningen. Hvordan er det mulig å ikke være klar over dette? Stjeling er selvsagt ikke bra å holde på med, men samtidig er det langt igjen til det verste man kan gjøre, og slikt som å for eksempel forurense naturen gjennom fusk med farlig avfall og denslags må jo betraktes som vesentlig mye verre enn å bare stikke av med noen verdisaker. Men hvem er det som oftest slipper lettest unna? Jeg sier ikke mer. Tyvers sjarm eksisterer i en moralsk gråsone. Mange føler “sadistisk tilfredsstillelse” når noen slags vågal kjeltring klarer å lure en eller annen rik drittsekk trill rundt og stikke av med deler av pengebingen deres. Denne psykologien er velkjent, men kanskje vanligere på film og i andre diktverk enn i den mye mer ambivalente virkeligheten.
De som er særlig interessert i tallbaserte fakta kan enkelt finne frem til Statistisk Sentralbyrå sin side om kriminalitet, som er sortert etter så mange kategorier som noen måtte ønske, for eksempel kan man lese at 22% av alle siktede i 2023 var ikke norske statsborgere, det vil si de var enten utlendinger eller innvandrere med uavklart status. Forøvrig er det å si at det er forbløffende lite kriminalitet i Norge, sett opp imot hvor mye det snakkes om denslags. Vi kan også si at en drøy femtedel “fremmede” helt klart er en overrepresentasjon, men det er langt igjen til den “mesteparten” som mange mumler om. Debatten foregår i et intellektuelt bakvendtland. Vi kan for eksempel si med kategorisk sikkerhet at alle som noensinne sier jeg er ikke rasist er rasister. Pussig hvordan det der fungerer, er det ikke? De som faktisk ikke bryr seg om rase og denslags kjennetegnes jo først og fremst ved at de ikke bryr seg om det. Derfor virker det litt fjernt å nevne det, selv om man eventuelt pakker det inn i diverse stedfortredende svada, som for eksempel at statistisk overrepresentasjon “kan leses mange veier” selv om dette ikke er korrekt statistisk metodikk, eller det filosofer ofte kaller “inverse syllogismer” om du vil; hvor man surrer det til med den logiske rekkefølgen av premiss og inferens. Vi kan jo aldri utlede noe generelt av spesielle tilfeller. Og vi kan aldri på ærlig vis gå for en “høyere” forklaringsmodell enn det laveste felles multiplum som samtidig har plass til alle sakens fakta. Eller sagt på en annen måte: Jo mer man må “dikte” for å få den historien man liker til å stemme overens med de objektive fakta som alle kan observere, jo mindre sannsynlig er det at det man tror på er sant. På den annen side er de sannsynligvis ikke interessert i “sannheten”. De har en annen agenda.
Amerikanerne har det verre enn de fleste andre slik sett. Det finnes for eksempel en kvinne som heter Chaya Raichik – best kjent under oppnavnet Libs of TikTok – som for noen år siden startet et rykte om at visse skoler i USA hadde etablert “kattekasser” for skolebarn som identifiserte seg som katter, formodentlig innenfor en kontekst av såkalte “Furries” (les om det på nettet). Som alle vet foregår det jo et etter alt å dømme religiøst motivert “korstog” mot LHBT-kategorien av mennesker, hvor man ikke sjenerer seg for å gå ned i den aller dypeste møkkakjelleren for å finne noe man kan kaste etter folk. Saken er at det finnes en kjerne av sannhet i påstandene til den evneveike hurpa. Skoler i USA hadde gått til innkjøp av et kvantum “kattesand” av hensyn til skolebarnas bekvemmelighet, men ikke slik de tror. Problemet er at det noen ganger kommer såkalte skoleskytere som dreper sakesløse folk for fote – barn like så mye som voksne – og da er instruksen at man skal låse seg inn som best man kan, og ellers være stille og vente på at politiet skal komme og ta hånd om galningen. Som alle skjønner kan man ikke bare “gå på toalettet” under sånne forhold, så hva skal man liksom gjøre? Tanken var at hvis man har litt kattesand som er laget for å suge opp fukt, fjerne lukt og så videre, så er dette i det minste litt bedre enn å bare gjøre fra seg rett på gulvet. Men denne forklaringen var ikke god nok for det tidligere nevnte “korstoget”. De vet jo at det må være perverse årsaker for alt folk gjør, med mindre det er helt åpenbart, og selv da går det ofte i surr for dem. Paranoide vrangforestillinger slår lettest rot hos de som tror at “alt har en mening”, som kanskje er sant innenfor noen slags høytsvevende metafysisk horisont, men det er jo ikke dermed sagt at denne meningen er enkel å forstå for noen, særlig ikke de som allerede har hodet fullt av “historier de har hørt” som stemmer med noe de “føler”.
Han knivdesperadoen som gikk amok i Solingen (Tyskland) for ikke så lenge siden var – i henhold til hva nyhetskanalen Deutsche Welle kan rapportere – tilknyttet sammensvergelsen IS, som jeg tror står for “islamsk stat” — hvor det langsiktig strategiske målet åpenbart må være å etablere akkurat det navnet sier, mens det på mer kortsiktig – taktisk – grunnlag jobbes med å skape frykt for “orientaleren” i de vestlige land. Det er i deres interesse å skape “muslimhat” og i så måte har de ingen bedre allierte enn islamkritikere som så vidt jeg kan se egentlig bare har et tvangsmessig forhold til begrepet tvang; de fantaserer uansett om å tvinge folk til å være “mindre orientalske” eller hva vet jeg, helst vil de vel “sende dem hjem” selv om de eventuelt måtte være født i Norge, med alle slike rettigheter som norske ststborgere har. Det er uklart hvor grensen går, men såvidt meg angår har man passert grensen med god margin når man jobber for å piske opp følelser og så frøene til splid og vold mellom mennesker på et helt usaklig grunnlag — og ikke minst i strid med alle lover og folkerettslige prinsipper. Selv er jeg lite begeistret for religion. Jeg klarer ikke å oppfatte det som annet enn evneveikt vås — men på den annen side raker det jo ikke meg hva folk driver med på privaten. Jeg vil helst ikke vite noe om det. Fordi når det kommer til mennesker er det så vidt jeg kan se aldri et spørsmål “om” de er fette sinnssyke, bare hva de gjør med galskapen sin. Har de kontroll? Har de et noenlunde sunt mentalt septikarrangement eller går skiten deres på fri eksos? Det er alt jeg ønsker å vite. Religion er i så måte “bedre enn ingenting” men ikke mye bedre. Det er for eksempel verken vanskelig eller uvanlig å lyve om sin egen religiøse fromhet, både foran speilet og foran andres åsyn. Hvor lenge behøver man å lete før man finner religiøst motiverte illgjerningsmenn? Det pleier ikk å ta mange dager mellom hver gang sånt dukker opp i nyhetene. Så får man tenke det man må, med slike evner til abstrakt begrepsdannelse som man har.
