På sporet av en tapt sivilisasjon

Bykomplekset Catalhöyük i Tyrkia – at navn som betyr gaffelhaugen på norsk – ble påbegynt for 9500 år siden og var bebodd i omtrent tusen år, med et gjennomsnittlig folketall estimert til rundt syv tusen, noen ganger flere, andre ganger færre. Mye kan skje på tusen år. Folk kommer og går. Som alltid har det vært mye spekulasjon rundt hva som foregikk på stedet, men gaffelhaugen var allerede lenge forlatt og glemt før noen begynte å skrive språk og føre regnskap. Derfor vet vi ikke annet enn hva vi kan tyde ut av ruinene, som først ble utgravd tidlig på 60-tallet. Noen ganger finner vi vage legender om “noe” fra lenge siden blant lokalbefolkningen, som muligens kan knyttes til de som bygde og bodde i ruiner som senere blir gravd frem, men intet slikt finnes i tilknything til Catalhöyük. Det er rett og slett alt for gammelt.

Kulturelt sett virker stedet egalitært. De har ikke funnet noe som tyder på at det fantes noe økonomisk eller religiøst aristokrati. Husene er for det meste ganske like i sin struktur og er bygd inntil hverandre (tildels oppå hverandre) uten gater eller smug innimellom, så all ferdsel må ha skjedd over hustakene, slik at alle har i praksis måtte klatre ned i huset sitt når de kom hjem fra hva de enn drev med utenfor. Det finnes noen tegn på jordbruk og husdyrhold men det ser ut som jakt og sanking av viltvoksende ressurser forøvrig har vært hva de for det meste levde av. Så langt, så vel, men hva levde de for? Generelt sett har gaffelhaugkulturen brukt mye tid på å dekorere husene og inntrykket av hele komplekset er at alt var nærmest unaturlig rent og ryddig til enhver tid. Alt avfall fra den alminnelige livsførsel ble brakt til deponier godt utenfor beboelsesområdet. De døde ble gravlagt under gulvene inni husene. Hva betyr alt dette?

Jeg kan ikke tidfeste når jeg ble interessert i historie, jeg kan ikke engang nevne noen særlig inspirerende bøker eller oppdagelsesreisende som har påvirket meg på noen avgjørende måte. Det føles som noe som “alltid” har vært der. Siden jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av videregående i 1981 er det imidlertid rimelig å anta at de tidligste historiebøkene jeg leste for det meste var fra 50- og 60-tallet, av den typen som hadde mer tekst enn billedmateriale, ofte preget av enten håndtegnede illustrasjoner eller kornete svart/hvitt-fotos. De gildt fargelagte billedbøkene var noe som kom senere og egentlig alt for sent til å dominere historieinteressen min. Jeg vet ikke om dette betyr noe. Kanskje, kanskje ikke. Det er fristende å begynne å google opp historien om populærhistoriske verk trykket på høyglanset papir men det er en avsporing så det skal jeg ikke gjøre. Bare nevne at nå lever vi i en tid hvor det å være godt informert uten å noensinne ha åpnet og lest en bok er en plausibel mulighet. Det var annerledes på 70-tallet. Bokens tidsalder var ennå ikke slutt.

Catalhöyük og Lepenski Vir (i Serbia) er steder som tidlig fanget interessen min, først og fremst fordi “bildet var galt”. Det har foregått noe spesielt i forhold til folks virkelighetsoppfatning og forestillingeverden på begge disse stedene, men ingen av dem har hatt noe åpenbart “prosjekt” av den typen vi forbinder med sivilisasjoner. Store bygninger, hierarkiske samfunn, imperiebygging og den typen ting. Det er vondt å forstå hvorfor de har vært så jævlig nøye med noen få, tildels ubegripelige ting. Vi forstår poenget med pyramider. Det lyser all slags makt av dem lange veier. Men hvorfor anlegge hva som i prinsippet er en drabantby midt i ødemarka og fortsette med en tilsynelatende uforandret livsstil i tusen år? Man lærer jo først og fremst om menneskenes krigshistorie på skolen, ihvertfall var det slik på 70-tallet. Et historiesyn som handlet om hvordan den ene tok rotta på den andre i en lang prosess som etterhvert ledet frem til vår egen tid var hva vi ble innprentet. Da virker det “galt” når en distinkt kultur oppstår og senere forsvinner, tilsynelatende uten at det har vært vold og erobring inne i bildet.

Man skulle ikke tro det, men historie som fag er noe ganske nytt. Kritisk tenkning kom imidlertid for sent inn på banen til å innta en dominant stilling i den folkelige oppfatningen av hva historie betyr. Århundrer preget av vill spekulasjon og tvilsom bevisførsel har satt spor etter seg. Den dag i dag er “historie” noe folk helst ikke vil høre snakk om hvis den ikke støtter oppfatningen deres om at de selv er de beste og mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Den mest vanlige oppfatningen er at menneskeheten har gjennomgått en utvikling, gjennom en rekke “stadier”, fra en primitiv livsstil, via mange krokveier preget av konflikt og oppdagelser, frem til vår egen tid, som er fasiten, så å si, for hvordan en korrekt menneskehet skal se ut og oppføre seg. Før var vi ganske gale, men vi har kontroll nå. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om saken. La oss bare si at jeg deler ikke denne oppfatningen. Det virker som de fleste lyver om det meste, som regel fordi de ikke vet bedre, men ikke uofte av politiske propagandaårsaker. Den sittende regjeringen er alltid den beste regjeringen noensinne. De andre var bare noen slags amatører som riktignok gjorde sitt beste, men de visste ikke det vi vet i dag. Og så videre.

Begrepet sivilisasjon er også et litt frynsete og ikke egentlig noe vakkert dyr. Det er for de fleste formål bedre å snakke om “kulturer” og ikke binde seg til noen fantasier om hvordan ting må være organisert og hva slags sjekkpunkter som må krysses av på lista før vi tar et oldtidsfolk seriøst. For eksempel liker jeg ikke tanken på at det må foreligge hierarkiske sosiale maktstrukturer og politisk krigføring, eller i det minste aktiv handel og noe slags religiøst (ofte morderisk) vanvidd, for at vi skal gidde å skrive noen historie om oldtidskulturene. Hvem som erobret hva er etter min mening ikke engang interessant (selv om mange liker denne typen fortellinger). “Store personer” er bare store rasshøl med dyktige PR-agenter. Helt ærlig, det eneste som interesserer meg er kunsten, filosofien og hvordan de løste diverse praktiske problemer i sin hverdag. Hva de spiste (og gjerne også hvordan de tilberedte maten) er mer interessant enn hvem de kranglet med og hvorfor. Mennesker finner alltid noe å krangle om men de har ikke alltid gode oppskrifter.