Vårt beste håp er at jeg tar feil

Angst brukes når fryktreaksjonen på en ytre hendelse, situasjon eller objekt ikke står i rimelig forhold til den reelle fare. Frykt skilles fra angst, ved at frykt er den evolusjonære emosjonelle eller psykologiske tilpasningen som har som funksjon å beskytte oss fra reelle farer. Angst er en mistilpasset og overdreven fryktlignende reaksjon på tenkt og ufarlig situasjon. Det finnes en rekke forskjellige angstlidelser, der man har spesifikke sikringsatferder og unngår spesifikke tenkte trusler. Symptomene på angst er derfor også svært sammenfallende med frykt.

(Store norske leksikon)

Annonsørinnhold

Pakk deg inn i noe fint: Høstens lekreste jakker

Som jeg alltid sier: Det forekommer aldri at noe menneske “har rett”. Det går ikke an. Det meste noen av oss kan ha er et “syn på saken”, og siden må vi snakke om sannsynlighetsmekanikk. Her er saken: Tar jeg helt feil når jeg påstår at flere mennesker i dagens verden drives av angst enn av noen normal følelse? (Dette er litt selvmotsigende, siden konseptet “normalitet” vanligvis beskriver “det de fleste gjør”, så vi bør kanskje heller snakke om hva som er “naturlig” for mennesker, som jeg vil beskrive som “normal vaktsomhet” – noe alle dyr har felles – slik at jeg bruker ordet “normal” i en slik kontekst.) Jeg ser på angst som en grensepsykotisk reaksjon på fryktfølelser som man erfarer ofte nok til at de “biter seg fast” og medfører irrasjonelle atferdsmønstre; eller man blir engstelig, om du vil. Mange foreldre har gått mange runder med denne greia, bare for å peke på et relativt vanlig eksempel.

Noe annet vi kan trekke frem er eksistensiell angst, som ofte forekommer i kombinasjon med depressiv lidelse, hvor man mister “gnisten”, lysten til å gjøre ting, følelsen av mål og mening, samt hvor mye som helst annet i den samme gata. Vi kan se hvordan det neste logiske trinn på denne karrièrestigen er å utvikle et rusproblem, enten vi snakker om “egenmedisinering” eller at man danner avhengighet av ett eller flere psykofarmatiske legemidler. Jeg har selv møtt individer som hevder at de ikke tackler livet uten “serotonin-reopptaks-inhibitorer” (SRI), som i folkelig dagligtale kalles lykkepiller. Jeg vet ikke om legemiddelavhengighet regnes som “avhengighet” i fagmiljøer, men for meg er det vanskelig å se hva forskjellen består i. Når man bare må ha det så er man avhengig. Jeg gidder ikke å spikke noen av disse ordene særlig mye tynnere enn dette, selv om det eventuelt måtte befinne seg en skygge av mening i et imaginært grenseland mellom avhengighet av illegale stoffer og avhengighet av legemidler. Jeg er mer interessert i hvem som har det mest robuste systemet for leveranse.

Det å leve i et postmoderne vestlig samfunn uten å vite hva nyliberalisme er ligner veldig på det å leve i Sovjetunionen under Stalin og aldri ha hørt om kommunisme. Jeg ser ikke helt hvordan det er mulig, men likevel er det vanlig. De må på noe slags vis ha lykkes med å isolere deler av hjernen fra virkelighetens påtrykk (som jeg skal medgi ofte er til sjenanse og bryderi når man skal iverksette sine fine planer). Det er her angsten kommer inn i bildet. Veien er ikke lang til en paranoid personlighetsforstyrrelse, hvor pasienten gjerne kan fremstå som “skinnrasjonell” men de idèene som systemet deres er bygget opp av henger ikke på greip. De er helt klart irrasjonelle “angstobjekter” som de ikke desto mindre har dannet et fetisjistisk forhold til, fordi opplegget deres gir mening for dem selv. Det forklarer ting — men bare hvis man klarer å overbevise seg selv om at man “har rett”. Hvis man begynner å vurdere muligheten for at man tar feil vil hele mannskiten kollapse ned til en tilstand av rå og “navnløs” angst, fordi alt henger jo på denne “alternative realitetssansen”. Det er derfor vi kaller det en paranoid personlighetsforstyrrelse. Realitessansen er ikke i seg selv knyttet til virkeligheten, men til noe som fungerer nærmest som et filmklipp man må se om og om igjen i hodet for å opprettholde illusjonen. Dette er vel mer eller mindre sammenfallende med de strategiene fagfolk kaller sikringsatferd, det vil si pasientens egne kontrollmekanismer.

Vi gjentar igjen at nyere psykiatri ikke definerer galskap (i klassisk forstand) som problematisk i seg selv. Alt handler om pasientens evne til å “fungere” – i betydnngen ta vare på seg selv i dagliglivet på det mest elementære vis – og det blir ansett som et privat problem (følgelig også en privat utgift) om man ønsker å bli kurert, fordi samfunnet behøver bare arbeidere, ikke filosofer. Holdningen er ikke ulik den som råder innenfor problemområdet tannhelsestell. Alle vet at det er dyrt som faen å gå til tannlegen, særlig hvis man behøver implantater og denslags for å kunne bite og tygge på noenlunde normalt vis. Noe tilsvarende gjelder innenfor psykiatrien. Analogien til det å trekke tenner, som vel ennå er “gratis”, relativt sett (det er sikkert en ganske betydelig egenandel, men selve inngrepet betales av Folketrygden), består i at psykiatrien kan medisinere folk ned til emosjonell og kognitiv flathet, det vil si at det er ikke mye mer som foregår der enn de elementære livsfunksjonene. Dramatikken, hallusinasjonene og de voldsomme humørsvingningene har blitt røsket ut av sterke medikamenter. Resultatet er et pasienten “fungerer” i relasjon til samfunnets standardkrav for orden og oppførsel. Medisinene fungerer som kjemisk gjeterhund. Man oppnår “samling” av pasientens typiske tendens til å storme avgårde i alle retninger på èn gang. Noe mer behøves ikke. Samfunnet er lagt opp slik at man ikke behøver å forstå hvordan virkeligheten fungerer, man behøver bare å følge et sett med lettfattelige instrukser for sosial overlevelsesteknikk innenfor et normalområde som i seg selv er ganske flatt og pregløst. Samtidig observerer vi at det har blitt snakket om en krise innenfor psykiatrien i minst førti år ved dette tidspunkt. De har ikke kapasitet til å ta seg av alle som søker behandling, eller i det minste en diagnose som kan fortelle dem hvor landet ligger slik at de kan “jobbe med seg selv” på egen hånd. Det siste jeg hørte om saken er at man typisk må påregne flere års ventetid hvis man ønsker time hos en psykolog.

Forbeholdet mitt i forhold til denne tematikken er at jeg ser ting som en filosof. Jeg bryr meg ærlig talt ikke mye om hva “sivilister” tenker; det kommer uansett til å være på nivå med resten av de praktiske evnene deres, som for eksempel sjansen for at de vil klare å gjennomføre en normal “oppussing av hus” uten tung bistand fra fagfolk. I utgangspunktet regner jeg med at det er null sannsynlighet for dette — og de kommer nesten helt sikkert til å føkke opp ting på en rekke kompliserte (og dyre) måter hvis de forsøker. Folk skjønner som regel dette, så de vil i det minste “snakke med noen som har peiling” før de setter i gang med noen prosjekter slik sett. Som alle vet er det ikke bare-bare å utvikle gode egenskaper som kokk heller. Det er jo også et håndverk; som alle har fingrene sine borti opptil flere ganger hver dag. Jeg mener, alle får til det mest elementære. Nå må du pinadø smør på brødskiva di sjøl, som sangen sier. Alle får til å kjøpe etter måten dyre og ekstremt usunne halvfabrikata – ultraprosessert mat – men dette vil over tid påføre dem fysiske lidelser som i mengde og karakter tilsvarer omtrent hva man bør forvente av bivirkninger fra psykofarmatika: Man blir tung og dorsk i kroppen og flat i tanke og følelsesliv. Man legger på seg flere titalls kilo mer enn hva skjelettet er konfigurert for å bære. Og før man vet ordet av det er man fanget i et mønster som det vil ta minst like lang tid å jobbe seg ut av som man brukte på å komme seg dit. Situasjonen per i dag er at det er både vanskelig og sikkert minst dobbelt så dyrt å spise sunt som det er å leve av alt det ekle griseriet man får kjøpt i pose og på boks, som fordi det rett og slett ikke leverer alt det kroppen skal ha heller aldri vil gi den samme “metthetsfølelsen” som skikkelige varer. Alt kroppen skjønner er at den feilernæres på mange ulike måter, hvor den mest vanlige konsekvensen er overvekt og en “dorsk” følelse. Og vi har ennå ikke begynt å snakke om hva slags “informasjonspolitikk” man praktiserer — gitt at kroppen og sinnet begge er finstemte systemer som samarbeider om å fremstille den “virkelighetsfølelsen” som danner grunnlag for personlighetsstrukturen. Det er jo her galskapen kommer inn i bildet.

Jeg aner ærlig talt ikke hvordan det føles å være psykotisk, men jeg innbiller meg at det kanskje er som å være rusa på hallusinogener eller noe, slik at det er vondt å skille mellom drøm og virkelighet. Teknisk sett er det jo ikke tenkning hvis alt man har er en støyende “strøm av bevissthet” som man bare delvis kontrollerer. Tenkning er disiplinert, systematisk og ordnet. Litt som matematikk, kan du si. Noen har lett for det mens andre må slite for å oppnå resultater. Dessuten er det minst like mange som hater ordnet tenkning på den samme måten som de hater mattefaget. Det føles rett og slett ikke bra for dem. Det kommer i veien for “den frie fantasien” og de kreative energiene, eller hva har du. Det er uansett bare en bortforklaring. Saken er at de trives best med å drømme, som er hva som skjer når man “lar det flyte fritt” (enten man selv er våken og aktiv eller “sovende” i hvilemodus). Dette er ikke i seg selv noe problem. “Drømmebevisstheten” er jo sinnets dypeste og mest naturlige tilstand, mens tankevirksomhet tilhører kunstene, det vil si at det er noe vi har funnet opp. Litt på den samme måten som dans, som tar utgangspunkt i kroppens naturlige lyst til å bevege seg, men det ender aldri som ballett hvis man ikke går gjennom er strengt treningsprogram som tar mange år med mye slit. På den annen side kan man heller aldri siden vende tilbake til “uskyldstilstanden” som man hadde før man ble disiplinert, verken som ballettdanser, filosof, kokk eller håndverker. Amatørmessig fomling er ekstremt vanskelig å få til hvis man bare skal “late som”, men det er jo det eneste man har hvis man aldri har blitt disiplinert. Og der står saken. Den postmoderne samfunnskonflikten står tilsynelatende mellom kunstferdigheten og “det naturlige” — men begge disse konseptene misbrukes uten blygsel eller særlig hensyn til de dødelige konsekvensene dette har, av det vi ofte kaller “kapitalkreftene” men som egentlig bare beskriver en form for evneveik vilje til å la grådigheta rå. Eller altså den minst ansvarlige delen av menneskenaturen, om du vil.