Oljevirksomheten ble en dominerende faktor i norsk økonomi og er i dag Norges største næring målt i verdiskaping, statlige inntekter, investeringer og eksportverdi. I 2016 var 185 000 personer direkte eller indirekte sysselsatt i petroleumssektoren i Norge.
(Store norske leksikon)
Det finnes bare en korrekt ting å gjøre, Alt annet er varierende grader av galt. Vi må øyeblikkelig legge ned all oljevirksomhet som befinner seg under noen grad av norsk kontroll, inkludert salg av petroleumsprodukter (også plast) til forbrukermarkedet. Går dette an? Selvsagt. Vil det bli dyrt og vanskelig? Minst like selvsagt. Kommer vi til å gjøre det? Ikke faen. Vi er gale mennesker. Vi gjør gale ting. Uansett hva slags esoterisk fyllefantasering de presenterer som underlagsdokumentasjon til beslutningen om å åpne flere oljefelter er optikken i situasjonen krystallklar og nesten parodisk tydelig: Norge, som er ett av de rikeste og mest priviligerte landene i verden, pisser på klimapolitikken. Men vi har en forklaring som består av mange store ord og vakre tallrekker, så da er det lov å være en av de verste drittsekkene i verden.
Spesifikt, det som plasserer oss blant verstingene er at vi har råd til å gjøre det som er nødvendig. Vi bare gjør det ikke. Hvorfor? Fordi vi vil ha mere penger. Det blir aldri nok penger. Sånn fungerer denne formen for narkomani. Mye vil ha mer. Mer vil ha enda mer. Jo større dette dyret vokser seg jo sultnere blir det. Enten vi snakker om individer, familier, firma, kraftselskap, kommunestyrer eller statsmakter; patologien er den samme. Mekanikken i det hele ligner det som skaper en gresshoppesverm. Riktignok har vi en viss grad av bevissthet rundt hva som skjer, men driftslivet til de sultne trumfer bevissthetslivet til de opplyste. Skuta går sin gang. Alle leter etter et skrubbsår de kan slikke penger fra mens den cyberteknologisk armerte kapitalgrisen baner seg vei gjennom tornekrattet som så langt har beskyttet oss mot totalt kollektivt selvmord. Hva kan vi gjøre? Ikke mye hver for oss. Skylle melkekartonger, kildesortere batterier, kjøre mindre bil. Pluss sikkert en liste hvor lang som helst over andre velmente småting, men bare staten har makt til å gjøre noe som monner.
Der står saken i dag, med pikken vaiende i vinden. Eller altså, jeg vet ikke om saken faktisk har noen pikk, det virker kanskje ikke som en rimelig påstand, men hvis den hadde hatt det så ville den vaiet dafft i vinden på litt sånn vindkraftmessig uengasjert vis. Som den gamle rimeregla sier: Oste, koste, møkke, meie; pikken vaier alle veie. Riktignok handler akkurat det folkeeventyret om utroskap, men den samme typen psykologi som motiverte Gylfegubben til å svike Kubbeheksa er hva vi gjenfinner hos alle som gjør noe galt. Hele poenget med myter og sagn er jo at de uttrykker “evige sannheter” — i dette tilfelle den om at uansett hvordan vi forklarer dette for oss selv nå i dag så kommer ikke den forklaringen til å fungere i fremtiden. Valget var svart eller hvitt. Rett eller galt. Vi valgte det gale, resten er bare prat.
