Fra gamle dager – som nå offisielt betyr “tiden før internett kom” – husker jeg at det noen ganger var vanskelig å avslutte telefonsamtaler med noen man hadde sterke følelser for, men som man av ymse årsaker ikke hadde fysisk i nærheten akkurat der og da. Sånt er/var så vanlig at det ofte ble gjort til et komisk poeng i filmer og shows. Som alle vet kan det allerede være irriterende å forholde seg til “forelskede typer” og deres fullstendig kritikkløse dyrking av dette andre mennesket, totalt både på kryss og tvers av enhver nøktern realisme. Ingen er så jævlig fantastiske, men likevel er det helt vanlig å miste det lille vettet man hadde når man møter noen som man “klikker” sammen med. Hvorfor er det slik? De fleste filosofer peker på parringslyst – eller seksualdrift om du vil – i sin sublimerte form. “Å være sammen” og danne kjærlighetsforviklinger med noen kan være noen jævlig seriøse greier for folk — noe som selvsagt også har en mørkere side i form av savn. Du vet. Når man observerer folk som tilsynelatende “får det til” og danner lykkelige parforhold, mens man selv opplever alle mulige slags vanskeligheter med opplegget.
Selv har jeg ingen formel eller oppskrift for hvordan man finner kjærligheten, men jeg vet at dette er noe mange ønsker seg veldig sterkt. I avdelingen for fysisk bevismateriale behøver vi bare å peke på hvor mange som har “dating-app” på telefonen sin, selv om de ikke mener noe annet med det enn man mener med å studere varene som er utstilt i vinduet til en butikk. Det handler jo om muligheter og bevissthetsdannelse i forhold til “markedet”. Folk tråler seg gjennom Tinder og denslags på den samme måte som de kan spasere gjennom et eksotisk basarstrøk og la fantasien vandre fritt i forhold til alle inntrykkene som kommer. Igjen må vi konstatere at sånt er så vanlig at vi sannsynligvis snakker om en fundamental egenskap i selve menneskenaturen. Jeg gjør det jo selv. Jeg liker å “kikke” på ting som frembys for salg selv om jeg ikke har tenkt å kjøpe noe. Ingen reagerer på dette. Ingen synes det er frekt å bare gå frem og tilbake og se på ting uten at man kjøper noe, når det for eksempel er torgdager, loppemarked, basar og tombola, eller hva det skal være. Selvsagt går det an å gjøre seg brysom – mase, fjase og kødde med folk – men i utgangspunktet er de som har noe å selge positive til at det kommer mange nysgjerrige folk. Det er jo nærmest en forutsetning for å lykkes.
En ting det snakkes litt om nå for tiden er hvordan kunstig intelligens gjør inntrykk på folk. Enkelte danner et religiøst forhold til ChatGPT, andre blir forelsket, men – foreløpig – virker det som om “det store flertallet” bare er ute på torget og myser på sakene. De er nysgjerrige, kanskje også litt lekne, men de har ikke noe sterkt engasjement i noen som helst retning når det kommer til roboter og computerkode. Eller ihvertfall har det vært slik hittil. Etter hva jeg hører er ting i ferd med å forandre seg. Folk forelsker seg – altså slik at de mister det lille vettet de hadde – i chatbots som er programmert til å smiske og kose med egoet til brukerne. Jeg har aldri møtt noen som forstår meg så godt. Selv om det er latterlig bør vi kanskje helst ta dette på alvor, fordi greia henvender seg til en rekke av menneskeartens organiske svakheter, som for eksempel trangen til å “tro på noe” og lysten til å være sammen med “noen som ser og forstår dem”. Ingen av de to er strengt tatt realistiske – såkalt vanlige folk er jo typisk evneveike troll helt blottet for både innsikt og disiplin – men disse fantasiene er ikke desto mindre alminnelige lyster (og/eller laster). La oss kalle dem markedskrefter for å sette ting i sitt korrekte perspektiv. Selv blir jeg kvalm bare av tanken på å drive med TikTok og denslags, men jeg vokste jo opp i en verden som ikke lenger finnes. Jeg hadde Facebook for en kort stund, men selv det var mest til irritasjon. Om de ikke var det fra før så blir jo folk dæven døtte meg fullstendig fette idiot av å holde på med sånt nettbasert tøys. Hva er greia? Jeg husker vagt en nyhetshistorie om noen som mistet livet fordi de prøvde å ta en selfie til Instagram-kontoen sin fra hva vi må kalle “en utsatt posisjon”. Herregud. Hva kan du liksom si til sånt?
Her er en universell regel alle bør reflektere litt over: Hvis det overhodet går an å bruke en ting til onde formål så kommer tingen til å bli brukt til onde formål. Dette vet vi. Alle historiske data bekrefter saken. Alt folk ser kommer til å spekuleres rundt. Kan det spises? Vil det imponere noen? Er det salgbart? Går det å putte i ræva? Kan jeg drepe noen med tingen? Det grunnleggende problemet er selvsagt at på bunnen er vi alle bare fjollete aper med mye større hjernekapasitet enn vi behøver, noe som ofte medfører at tankene stormer avgårde som ville hester over alle hauger. Ssmtidig har vi skapt et samfunn hvor selveste hovedidèen er at “det skal være enkelt”. Man skal ikke behøve å streve med noe som helst. Minst av alt med å “forbedre seg” og danne struktur, disiplin og formålsrasjonalitet. Hvordan man “føler seg” betraktes som mye viktigere enn hva man faktisk er og gjør. Det ligger i sakens natur at alt jeg skriver er “det jeg mener” og/eller “det jeg kan observere” (fra min spesifikke posisjon av karma), så jeg pleier ikke å overpoengtere at “dette er mitt syn på saken” og den typen ting, fordi jeg føler at dette er å fornærme leserens intelligens, men noen ganger må man faen meg lure. Hva er det folk tror? Det er – slik jeg ser det – den samme typen perverst karakteravvik når folk danner et forhold til ChatGPT som når de danner et kjærlighetsforhold til noe slags dyr, for eksempel en hund. Nitti av hundre saker som handler om overgrep var “ikke vondt ment” men utgikk fra en illusjon om at man gjør noe bra for noen, lærer dem noe og det ene med det andre, fordi det vi kaller “ekte psykopater” er tross alt et svært sjeldent fenomen. Nesten ingen handler ut ifra en plattform av “ren ondskap” men når folk likevel gjør onde ting viser det seg i etterkant at det foregikk noe psykiatrisk med dem. Drifter, lyster og fantasier roter seg sammen til en ekkel saus av private personlighetsforstyrrelser som i enkelte tilfeller – særlig i kombinasjon med frivol bruk av rusmidler – medfører moralske og/eller juridiske “overtramp”.
Oppsummert kan vi si at det fundamentale hovedproblemet med kunstig intelligens er at det gir folk som ikke vet hva de vil mye større spillerom for å slavebindes av sine egne impulser og fantasier. Du vet. Type spillavhengighet og denslags. Det er ved dette tidspunkt ganske lenge siden – mer enn ti år – at jeg oppdaget hvordan folk sitter og stirrer på telefonen sin i opptil mange timer hver dag. Jeg likte det ikke da og jeg liker det enda dårligere nå. Vi har allerede en generasjon av voksne mennesker som ikke kan huske en verden uten nettet. Altså – misforstå meg rett – internett har definitivt mange nyttige applikasjoner i forhold til praktiske oppgaver og ting man behøver å få gjort, men det samme kan vi si om bilen som kulturfenomen. Hva betyr det når noen sier de er avhengig av bilen? Vi kan ihvertfall fastslå at det er mye som ikke blir sagt. Hvordan havnet de i en slik posisjon? Dette er hva karma betyr. De ble ikke født sånn. Denne avhengigheten er noe som har utviklet seg senere, som en konsekvens av livsvalgene de gjorde på veien. Hvor mange er det per i dag som vil føle at de mister både fotfeste og orienteringssans i livet sitt hvis de må legge fra seg telefonen i noen uker? Vi har på ingen måte sett enden på denne historien, men det begynner å danne seg et “platå av normalitet” i forhold til folks bruk av nettets tjenestetilbud. Vi har passert en terskel, om du vil. Det er ekstremt uvanlig nå i dag å treffe på noen som ikke har – eller ikke bruker – smarttelefon, ihvertfall i Norge. Riktignok er norskinger flest mer nøkterne enn de stakkars toskene som USA i all hovedsak er befolket av. Vi får ikke typisk panikk hvis vi går oss vill i skogen og den typen ting, men også i Norge finnes det hjelpeløse urbanister helt blottet for praktisk kompetanse. Og verre skal det bli. Dette er ikke så mye et spørsmål om “dårlig oppdragelse” – selv om det ikke akkurat hjelper heller – som det handler om å misforstå grensene mellom muligheter, plikter, rettigheter og selvfølgeligheter.
Vi avslutter med noe funky fra de flinke musikernes gylne tidsalder. Senere redigert for å legge til at hvis man står på et sted og ikke aner hva man skal gjøre, er noe av det smarteste man kan gjøre å sette på høy musikk og danse. Det gir et bra perspektiv på hva det menes å være i live.
Jeg daaanser!
Ønsker meg en sånn gul outfit!
Hmm ja, er det noe 70-tallet var fullt av så er det jo fine antrekk.