Referanse: NRK.no
Penger spart er penger tjent. Slipper man av en eller annen grunn å betale en regning på noen tusen betyr dette at man plutselig har noen tusen mer å fordele på budsjettet sitt, hvilket for meg selv ville vært en meget positiv overraskelse. Jeg har et “nullbudsjett”. Det betyr at jeg ikke genererer overskudd. Jeg bruker opp alt jeg får inn i løpet av et år. Det har ikke alltid vært slik men slik er det nå. “Dyrere strøm” er for eksempel problematisk for meg. Det betyr i praksis at jeg må kutte i budsjettet mitt andre steder. Stramme inn livreima som folk sier. Det er ikke komfortabelt men det er nødvendig. Hele budsjettet for “fornøyelser” ryker. De pengene må strømselskapet ha for å leve. Javel. Det har blitt dyrere å bo. Men hva kan man gjøre? Noe sted må man jo uansett parkere kroppen sin om natten. Bolig er en nødvendighetsartikkel. Jeg ser ikke noe poeng i å prøve å møte vinteren i Østerdalen uten oppvarming, særlig ikke når hverdagen min er preget av “giktsmerter”. Færre fornøyelser og et enklere kosthold er svaret for meg.
Jeg holder faktisk en akademisk grad innenfor økonomi men det skulle man ikke tro hvis man er en enkel tenker som tror at beviset for at noen er flink med økonomi må være at de har lyktes med å grafse til seg en stor privatformue. Det eneste det er godt for i mitt tilfelle er at jeg ikke lar meg lure av propagandaen. Jeg vet hva penger er, hvor de kommer fra, og hvordan “syklusen” virker. Jeg er ikke noe geni på den måten. Det er ikke vanskelig å tilegne seg slik kunnskap, men det er ikke noe som bare kommer ramlende ned i fanget ditt heller, man må, som med alle andre skolefag, jobbe for karakterene sine. Det tar tid å bygge opp “det store bildet” men når man har det så har man det. Nå finnes imidlertid internett. Det har aldri vært enklere å bli informert, men det har heller aldri vært enklere å bli feilinformert. Nøkkelen til det siste er at man bruker “magefølelsen” når man vurderer hva som er hva i denne uhyre komplekse verden.
Norges Bank kommenterer saken.
En gang i måneden tar jeg en flaske rødvin. Det pleide å være en gang i uka. Det handler ikke om “rus” (selv om man naturligvis blir litt halvpussa av å drikke en flaske rødvin), det er en luksusartikkel. Jeg liker ikke det billigste skvipet, da lar jeg heller være, men jeg har ikke råd til de dyreste heller. Tre hundre kroner èn gang i måneden er slik budsjettet ser ut foran vinteren. Dessuten må jeg avstå fra det å frike ut på kjøkkenet med le haute cuisine en gang i måneden, slik som jeg pleide. Det blir ingen Homard a i’armoricaine denne vinteren. Kanskje noe til jul, men jeg må definitivt holde meg unna ferskvaredisken mesteparten av tiden. Penger spart er penger tjent. Det å “jobbe mer” er ikke noe aktuelt alternativ. Hva skulle det eventuelt bestå i? Kroppen min er ikke lenger funksjonsdyktig innenfor faget mitt. Jeg er ingen pyse men det er skummelt når man mister følelsen i fingrene etter en times normalt arbeid. Eller hva som helst annet som driver opp tempo og temperatur i det kardiovaskulære systemet. Trening er uaktuelt selv om mosjon alltid er nødvendig for alle som planlegger å overleve.
Det betyr ikke mye å være den eneste som ikke pisser i svømmebassenget og later som ingenting. Det er omtrent alt “etiske standarder” utgjør i dagens samfunn. Den eneste pragmatisk mulige løsning er å la være å oppsøke pissebassenget, selv om det å svømme er noe av det beste man kan gjøre som daglig fysisk trening, unnskyld, mosjon. (Dessuten handler denne metaforen om deltagelse i samfunnet.) Vi har avskaffet ansvarsfølelsen og erstattet den med konkurranseinstinkt. At noe er mulig å gjøre betyr imidlertid ikke at dette er noe man bør gjøre. Når det at noe “ikke er forbudt” blir den eneste etiske standard som gjelder har vi i realiteten et samfunn hvor de kriminelle regjerer. Ikke de småkriminelle, men de som gjør store ting, slik som å dumpe “mange tusen kubikk” med plastavfall rett ut i terrenget, slik som Jordan gjorde på 70- og 80-tallet. Det var jo ikke forbudt. Det var ikke straffbart. Og nå er bedriften nedlagt mens han som den gangen eide terrenget er død. Andre må rydde opp. Det kommer til å koste minst like mange millioner som Jordan sparte på å kutte i budsjettet for ansvarlig deponi av avfall, sannsynligvis mye mer. Hvem bryr seg? De som finansierte sin hummer og champagne på denne måten er alle døde og borte. Hva betyr det? De pisset i bassenget men ingen merket noen forskjell. Det er først nå det begynner å stinke.
