Jeg liker ikke “debatter”. Etter min mening har man hatt en god diskusjon når alle parter føler at de har lært noe idet man forlater bordet og stenger sjappa. De som tror det går an å vinne en diskusjon har feil innstilling til hele konseptet. De bør heller begynne med boksing. Der får man en klar følelse av å vinne, eventuelt det motsatte. Det er sånt man forventer i boksing, men ikke i diskusjoner.
Enda dårligere liker jeg “trolling” — som ved et tidligere tidspunkt betydde noe helt annet, men slik verden har blitt betyr uttrykket nå at man driver med agitasjon, det vil si man prøver å hisse opp folk. Dette er noe man gjør enten fordi det gir sadistisk nytelse eller fordi man tjener penger på det, kanskje også begge deler. Eller noe helt annet, hvem vet. Poenget er at vanlige folk går ikke på nett for å lage bråk. De søker ofte småprat om ikke så veldig viktige ting fordi de synes dette er trivelig, eller de søker å høre om ting, utforske ny kunnskap, finne nye idèer, diverse ting nedover den gata der, eller de bare velger å bruke litt fritid på litt formålsløs surfing hit og dit. Uansett er poenget deres aldri å oppsøke sosiale media, bloggplattformer og forum for å lage bråk. Det er spesielle typer som gjør sånt.
Nettet virker så vidt jeg kan se som et slags forstørrelsesglass, eventuelt en lydforsterker, på folks iboende galskap. Oppførsel som er helt vanlig på nettet ville få folk til å reagere med alt fra rasende fysisk konfrontasjon til å ringe politiet hvis det skjedde i det sosiale selskapslivet ute i den virkelige verden. Sånn går det ikke an å oppføre seg. Folk mister noen sperrer når det ikke kommer umiddelbare konsekvenser på det de sier og gjør. Egentlig er det litt komisk hvordan de som først kom opp med idèen til internett så for seg en katedral av kunnskap mens det vi har endt opp med er et horehus av følelser. Riktignok litt av det førstnevnte også, men det er ikke dette som dominerer nettet.
Denne bloggen er ikke særlig populær, men den har et ganske stabilt leserantall på cirka femti. På den annen side har jeg aldri gjort noe for å markedsføre meg heller, bare gitt linken til de norske som pleide å følge den engelske bloggen min før jeg bestemte meg for å slutte å skrive på engelsk. Alle andre virker som om de har både Facebook, Instagram og gud-vet-hva. Denne plattformen er sannsynligvis mest en slags parkeringsplass for skrivestykker som siden linkes på noe slags hottere type media. Jeg tror ikke folk typisk søker seg til blogg.no på jakt etter noe å lese. De som har tusenvis av lesere får dem via følgere de har på helt andre steder og disse følgerne er ikke særlig interesserte i annet enn akkurat den de følger. De klikker seg inn gjennom en link på for eksempel Twitter eller Tiktok og så klikker de seg ut igjen når de er ferdig med akkurat det de skulle lese. Plattformen blogg.no er ikke typisk et sted folk kommer for å utforske.
Konklusjonen må bli at hvis jeg vil ha flere lesere så må jeg markedsføre bloggen et par ganger rundt kvartalet. Men det gidder jeg jo ikke. Jeg hadde et stort antall lesere på engelsk men det var egentlig bare språket som føltes annerledes for meg personlig. Det var ikke mange som kommenterte da heller. Hva skal de si, liksom? Stilen min er jo å bombardere folk med data og spinne smakløse vitser rundt ting som ikke egentlig er morsomme. Det er ikke så mye å ta tak i for å åpne noen debatt, eller rettere sagt, det er alt for mye. Hvorom allting er, ting fortsetter som før. Sær humor, vitenskapsorientert åndssnobberi og grovt språk. MADS ruler. Mer av det samme. La oss heller ikke glemme sangen. Det finnes alltid en sang som reflekterer min identitet. Liker man ikke noe annet finner man kanskje noe der.
