Et artig trekk ved internettet er hvordan alle synes at alle andre er idioter. Spør du meg så vil jeg si at de har rett. Dersom man er et menneske er man også en idiot. Dette er en bivirkning av vår såkalte intelligens. Det går an å forbedre tenkamentet men det er ikke nødvendig for å overleve og derfor kommer det ikke til å skje. Menneskeheten vil bare fortsette å synke ned i det mentale mørket, hvor alt handler om “følelser”. Fordi det er både brysomt og slitsomt med noe mer enn den absolutt laveste standard man kan slippe unna med ender vi med vakre smil klistret utenpå tomme hoder.
Sutrekulturen har oppstått fordi de som gråter og klager mest høylytt er de som blir lagt merke til. Det er nødvendig å sutre hvis man ønsker å i det hele tatt komme noen vei med noe som helst i dagens samfunn. De som foretrekker å holde kjeft og bare gjøre det de må forsvinner inn i taus anonymitet, mens de som skriker og lager et helvete rundt seg får den oppmerksomheten de må ha for å fremme saken sin. Dette er noe folk lærer fra de er små. Medlidenhet regnes som den edleste av alle menneskelige egenskaper. Syndpåsynsere sprekker av hjertelig godhet, lik overkokte pølser, der de haster avgårde for å hjelpe alle de verdig trengende sutrekopper, fordi dette er hva som får dem til å føle seg gode og snille når de studerer seg selv i trollspeilet.
En kyborg – kybernetisk organisme – er en skapning som er sammensatt av både biologiske og teknologiske komponenter. Teknisk sett er man en kyborg hvis man bare lever fordi man har fått installert en pacemaker som regulerer hjerterytmen, men den populære fantasien går i retning av mye mer ekstreme og som regel dystopiske idèer rundt “halvt menneske, halvt maskin, for eksempel som fremstilt i science-fiction-filmen Robocop som vakte litt oppmerksomhet da den kom i 1987. Det mest interessante aspektet av denne filmklassikeren når man ser den i ettertid er imidlertid bakteppet, altså det samfunnet handlingen utspiller seg innenfor. Det er der vi befinner oss i dag. Et overveldende flertall av alle nålevende mennesker er sjanseløse i selve naturens spill om overlevelse og formering, de ville ikke klart seg særlig lenge utenfor alle de hjelpemidlene samfunnet har skapt, motivert av ønsket om et bedre/enklere liv.
Den legendariske pionèr-psykologen Carl Gustav Jung postulerte en gang at dersom man i et samfunn ikke går aktivt inn for å manifestere “høyere prinsipper” vil man automatisk ende med et minste felles multiplum av menneskelige egenskaper som i praksis tilsvarer stupide og brutale dyr. Det antas at denne kommentaren opprinnelig handlet om fremveksten av nazisme på 1920-tallet men den er minst like gyldig nå i dag. Om hundre år er allting glemt som Hamsun sa. “Det som aldri må skje igjen” skjer nå igjen. Og som forrige gang er det ingen som bryr seg om advarslene de får. Også som forrige gang handler det først og fremt om en oppløsning av virkelighetssansen. Vi tar mer hensyn til “følelser” enn til fakta. Jeg har min egen mening om hva som er sant. Det er interessante tider vi lever i. Det gjenstår å se om krigen rekker å ta oss alle før klimaforandringene føkker opp alle ting for alle mennesker, overalt.
