Ikke mange minuttene etter denne ulykksalige hendelsen var folk ute og påsto at det er de røde som har gjort dette, underforstått sosialister og andre “venstreorienterte” i generell forstand. Det skjedde fordi venstresiden har ønsket livet av Trump, hevder de. (Virkelig? Betyr det at du nå begynner å forstå konseptet “stokastisk terrorisme”?) Det første problemet med en slik påstand er at skytteren – som selv ble drept der på stedet – var et registrert medlem av det republikanske partiet og ellers sånn som man forventer at disse typene skal være, med masse våpen og greier. Dessuten var han tyve år gammel, men så enda yngre ut. Jeg føler meg ikke i noen god posisjon til å preke om “ungdommen i dag” men jeg har vel forsåvidt mange ganger sagt at jeg misunner dem ikke en oppvekst i dagens globale virkelighet, særlig med tanke på internett, smarttelefoner og “ny sosial virkelighet” ellers.
Noe annet jeg har nevnt mange ganger er amerikanernes usunne forhold til skytevåpen. La oss si at du er noen slags “farlig fyr” som vanker sammen med andre hardkokte typer. Kanskje du så en vakker dag får høre at noen er “ute etter deg” og du vet at dette er verken bløff eller spøk, fordi dette er troverdige folk som ikke “leker butikk”. I så fall er det sannsynligvis smart å selv bevæpne seg, legge om rutinene sine og den typen ting, som et taktisk selvforsvarsopplegg, men å gå rundt med et skytevåpen på seg under ellers normale omstendigheter er galskap. Faren for at våpenet skal “komme i spill” på måter du ikke hadde forutsett er alt for stor. Til og med politiet har erfart dette i løpet av den perioden da de prøvde ut “generell bevæpning” (i motsetning til å ha våpen i en plombert boks i bilen, for påkommende tilfelle). Man har rett og slett aldri så god kontroll over våpenet som man tror at man har.
Selv er jeg på ingen måte tilhenger av den typen tenkning som en general kanskje vil vurdere når det er krig: Send en snikmorder for å “ta ut” de beste folka motstanderen har, så er man i det minste sikker på at det ikke er dem man møter på den neste slagmarken. Fenomenet Donald Trump handler imidlertid mindre om personen Donald Trump enn at han har “gitt folk tillatelse” til å kaste alle masker og stå frem i all sin autoritære stråleprakt. Personen Donald Trump er jo mer eller mindre ute av det realistiske bildet ved dette tidspunkt. Han ville vært mye mer nyttig som martyr enn som presidentkandidat. Det er jo strengt tatt ingen som klarer å styre kjeften på den mannen, aller minst han selv, og hele partibevegelsen til republikanerne er i ferd med å bli slitt istykker av indre motsetninger som Trump ikke akkurat bidrar til å løse. Det er ved dette tidspunkt fortsatt ikke krystallklart at presidentvalget i november kommer til å stå mellom kandidatene Donald Trump og Joe Biden engang, men hvis det blir slik får man vesentlig mye dårligere betalt hvis man vedder – og vinner – på at utfallet blir omtrent det samme som forrige gang det sto mellom de to, inkludert all skriking og hurlumhei i etterkant.
Jeg er ingen stor konspirasjonsfantasist, men jeg påpeker likevel at det ville vært en stor fordel for republikanerne – og mye mindre så for demokratene – hvis Trump hadde blitt drept av denne attentatsmannen, som tydeligvis fikk lov til å rigge seg til i fullstendig ro og mak på et tak omtrent hundreogfemti meter unna podiet hans Trump, med det man bare må karakterisere som “klar siktelinje” mellom seg og målet. Til og med jeg ville pekt på akkurat dette taket og sagt “vi må ha en vakt der oppe” fordi det representerer et så åpenbart faremoment i forhold til at man skal beskytte en svært upopulær person i et land med mange skytevåpen og stor vilje til å bruke dem. Ifølge amerikanske medier er det fortsatt uklart hva som motiverte attentatsmannen, men det vil det sannsynligvis også fortsette å være fordi han selv er jo død og det virker ikke som om han skrev dagbok. Ihvertfall har ingen sagt noe sånt ennå. Så vi har i prinsippet en ny Lee Harvey Oswald her, dog uten sammenligning forøvrig. Det blir jo ikke aktuelt med noe avhør av denne personen. Alt vi har er noen skudd som ble avfyrt og noen folk som ble skadet og drept, som perverst nok er en dagligdags hendelse i USA. Ellers er alle omtrent like kloke som før.
Det er ikke bra innenfor noen anstendig målestokk, dette her. Man driver ikke og skyter folk selv om man ikke liker dem. Jeg har selv fysisk klasket folk over panna med flathånd og kalt dem idiot på måter som ikke kan misforstås, etter at de har fantasert om at noen burde drepe Trump. Det minner meg om de som ble litt for cocky etter å ha sett filmen Fight Club, spesifikt helt mot slutten når de “river ned symbolene for kapitalisme og finans”. Da så hendelsene den 11. september 2001 fulgte viste det seg imidlertid at de ikke var så hipne på å brenne og ødelegge samfunnet likevel. Men var det ikke noe sånt du hadde sett for deg da? spurte jeg, minst like infamt som retorisk. Det var jo ikke jeg som hadde forvekslet ting som skjer i fantasien med ting som skjer i virkeligheten. Jeg mener, ordet krig har blitt brukt (og misbrukt) om alt mulig rart hvor lenge som helst, men når det kommer til selve greia så betyr det akkurat det samme som det alltid har gjort: Død og kaos. Det er vel ellers konvensjonell visdom at det er enklere å starte en konflikt enn å avslutte den. Derfor bør man være forsiktig med hva man starter opp der ute, selv om man føler seg sikker på at man kommer til å vinne. Jeg mener, fremtiden er lang og notorisk uoversiktelig. Selv om du vinner i dag kan det hende at “ringvirkningene” vil slå ut på måter som får deg til å tape i morgen, men også på måter du ikke kunne ha forutsett der og da. Sånn er jo denne verden. Alle oppdager det etterhvert, men ikke alle oppdager det på like behagelige måter.
