Auteurteori er en analysemetode innen filmteori som fokuserer på regissøren som den individuelle kreative skaperen av filmen. Begrepet kommer fra det franske ordet auteur, som betyr forfatter. I 1948 lanserte Alexandre Astruc konseptet «kameraet som penn» i sitt essay «Du Stylo à la caméra et de la caméra au stylo». Han skrev at film var i ferd med å utvikle seg til å bli et middel for individuelt uttrykk, der regissøren artikulerte sin særegne personlighet ved å skrive med kameraet på samme måte som forfattere skriver med sine penner. François Truffaut etablerte la politique des Auteurs i essayet «Une certaine tendance du cinéma français» («En viss tendens i fransk film»). Essayet var i hovedsak en kraftig kritikk av datidens franske filmindustri, som Truffaut mente var for personlighetsløs og litterær.
(Wikipedia)
Den nye bølgen i fransk film er noe velkjent blant cineaster. “La Nouvelle Vague” begynte så smått på slutten av 1950-tallet og varte i tyve år eller deromkring, selv om fenomenet forbindes mer med et spesielt filmmiljø i Frankrike enn med noen tidsepoke per se. Altså et knippe med det som den gangen var unge, kreative og fremfor alt idealistiske filmskapere. Claude Chabrol, Francois Truffaut, Jean-Luc Godard med flere. På en måte var de alle som Quentin Tarantino er kjent for å være. Svær i kjeften og med perverst mye kunnskap om film, ikke så mye “politisk” som personlig-idiosynkratisk i uttrykket, selv om han definitivt tar opp politiske tema og ikke akkurat bruker filter når han skal si hva han synes. Men hva gjør det vel om man har “en komplisert personlighet” så lenge man lager geniale filmer? Punlikum og kritikere bryr seg jo strengt tatt ikke om fimens produksjonsprosess. De vil bare ha noe som funker bra på kino. Du vet. Bra film.
De internasjonale ringvirkningene merkes uansett ennå. Jeg så nylig et intervju med Martin Scorsese hvor han oppga idèene til den nye franske bølgen som sin viktigste inspirasjonskilde da han selv begynte med film. Et annet sted sier han at den nye franske bølgen har hatt sterk påvirkning på alle senere filmregissører, enten de har sett filmene det er snakk om eller ikke, fordi opplegget til disse pionèrene for en ny måte å “tenke film” har påvirket hele bransjen, i alle ledd og på alle nivåer. Saken er at alle som jobber med film har jo et forhold til film, inkludert hele den administrative staben og alt teknisk personale. Jeg har ikke selv jobbet mye på filmsett, men jeg var i teateret og mener jeg har grunnlag for å si at man vil neppe trives i den bransjen hvis man ikke liker teater. Kanskje ikke engang da. Arbeidsmiljøet ligner jo ikke på noe normalt arbeidsmiljø man typisk finner ute i samfunnet. Typene er veldig typete. Rypene er veldig rypete. Alt er surrealistisk og forvridd. Ikke noe bra sted for folk som ikke trives med kunstfag og “kunstneriske personligheter”.
Noen snakker om “New Hollywood” som storhetstiden innenfor amerikansk film. Det begynte med Bonnie & Clyde i 1967 og sluttet med “katastrofefilmen” Heaven’s Gate i 1980. Perioden mellom var preget av stor kunstnerisk frihet for regissørene, blant annet Martin Scorsese som etablerte seg som en av de store på den tiden. Både før og etter lå tyngden av kontroll mer hos studioet og “pengefolkene” enn hos den kunstneriske ledelsen. Amerikansk film fra 70-tallet har da også en egen karakter over seg. New Hollywood var en virkelig ting som folk trodde på og lot seg inspirere av den gangen, tildels også senere, ikke minst i form av den foran nevnte Quentin Tarantino, som brakte det gamle ordet auteur tilbake til den amerikanske filmen. Man må nødvendigvis sammenligne Tarantinos filmer med 70-tallet for å se ting i sin rette kontekst (selv om de kulturelle referansene hos han QT på ingen måte stanser der). De kunstneriske tendensene i USA fikk dårligere kår da studioene oppdaget det som senere har blitt kalt B-filmer på høybudsjett, som for eksempel Haisommer (“Jaws”) og Star Wars, med alle sine parallelle økonomiske muligheter i merchandising, det vil si salg av diverse stæsj med tema og motiver fra filmene, som ofte brakte inn vel så mye grunker som selve filmen. Jeg aner ikke engang hva originale lekedukker som ennå er forseglet i sin originalforpakning fra den gangen bringer inn på samlermarkedet for Star Wars-entusiaster, men jeg hører det kan være seriøse beløp. Imidlertid er dette en åpenbar perversjon av filmkunsten. Det er ikke seriøst, selv om inntektene gir pengefolk stjerner i øynene.
Hvorom allting er, det finnes ingen etterrettelighet for konseptet smak. Det handler ikke så mye om hva slags film det går an å lage som om hva slags film det går an å selge. Hvorfor ta bryet med å produsere noe dyrt og bra når publikum godtar noe billig og dårlig for den samme prisen? Hva er en film? For størsteparten av det betalende publikum er det et underholdningsprodukt. De danner ikke typisk noe “dypere” forhold til “film som poetisk uttrykksmiddel” og denslags. De liker det de liker, ferdig snakket. Men dermed er vi tilbake til nettopp den typen “formelfilm” som den nye franske bølgen var et opprør mot til å begynne med. Studioene beregner sitt publikum og fremstiller sjangerfilmer av typen action, western, komedie, romantisk og så videre; som hver for seg “funker greit nok” men uten at noen kaller dem geniale. Det er ikke Gudfaren, Hjortejegeren eller Taxi Driver. Selvsagt har det også blitt laget bra film i USA etter året 1980, men dette er ikke hva de har satset på i en større forstand. Det er ikke viktig at filmen er bra, bare at den tjener penger. Det er fint hvis den vinner en Oscar men om det skal velges mellom kunstneriske kvaliteter og økonomisk bunnlinje behøver ingen være Nostradamus for å spå. Mange av de som etablerte seg som filmskapere på 70-tallet praktiserte politikken en for en. De laget èn film for studioet og èn film for seg selv. En formelfilm og ett kunstverk. Det lyder som et rimelig kompromiss mellom kunstneriske ambisjoner og økonomisk realisme, selv om man skal ha et bra fette etablert navn for å få en sånn avtale i dagens verden. Det er jo dyrt å lage film. Hvem har råd til å tape penger over langen? Alle som jobber med filmproduksjon – det er mange som må til for å fremstille en vanlig spillefilm – må lønnes og forpleies på forsvarlig vis. Det er grenser for hvor lenge folk gidder å jobbe gratis fordi de har et glødende idealistisk forhold til fimkunst. Alle kjenner livets grimme realiteter. Man må – på den ene eller den andre måten – skaffe penger så man kan betale for seg. Sånn er levereglene. Derfor observerer vi en jevn statistisk tendens til at folk går i retning av “det trygge”. Sånn er det bare. Mens man er i en viss alder styres man av hormoner og tåler nesten hva det skal være. Man spretter bare opp på beina igjen hvis livet slår deg ned. Men etterhvert som man vokser til utvikler man behov for en noe mindre anstrengende livsstil. Du vet. Sikrere økonomiske forhold og det ene med det andre.
