Noen ganger er det best å holde kjeft. Jeg regner med at alle voksne mennesker skjønner dette. Man må ikke uttale seg om alt mulig, selv om man “har en følelse” og ellers mener at man befinner seg i en god posisjon for å korrigere andre menneskers virkelighetssyn. Det er kanskje særlig når man føler seg helt sikker på noe at alarmbjellene bør ringe. Har du tatt feil før? I så fall vet du at konseptet eksisterer. Det kan og vil skje igjen. Et intelligent menneske vil akseptere dette og prøve å plassere sine feil i et ikke alt for farlig miljø, altså “feile bedre” som folk sier. I praksis sørge for at man oppdager feilene på et tidligere stadium slik at man kan korrigere seg selv før ting kommer ut av kontroll. Dette er hva begrepet erfaring handler om. Du vet hvordan kaken smaker. Du har vært der før. Den typen ting.
Tina Peters ble født den 11. september 1955. For noen dager siden ble hun dømt til ni års fengsel for hva som essensielt sett koker ned til en tjenestefeil. Misbruk av offentlig stilling. Hva kaller vi sånt i Norge? Det er uansett intenst mislikt blant alle de som har viet livet sitt til den tjenesteytende virksomheten i offentlig sektor som alle samfunn behøver for å få hjulene til å gå rundt. Sånne stillinger pleier ikke å være godt betalt, men det er – vanligvis – idiotsikre penger. Staten betaler alltid ut lønn på den korrekte datoen og alt det der. Det kan gå opp og ned for et firma som jobber i privat sektor, slik at det er alltid noe usikkerhet forbundet med eksakt når de har råd til å ta hvilke utbetalinger, et forhold som reflekteres i at lønnsnivået er høyere enn hvis man jobber for staten, som jo aldri slipper opp for kontanter.
Jeg googlet henne for å være sikker på at jeg stavet navnet riktig og så videre. Den samme informasjonskilden er åpen for alle. Wikipedia sier at hun har en bakgrunn fra naturmedisin og “holistisk terapi”. Med andre ord en jævla hippie. Herregud. Fordi jeg er en nerd som fikk gode karakterer i rettslære på skolen følger jeg enkelte kanaler på YouTube som handler om rettsprosesser og advokatarbeid. Hva slags personlighetstype er det som synes at sånt er interessant? Svar, sånne som meg. Loven er et konsept man kan tilnærme seg på ulikt vis, blant annet en “religiøs” vinkel som dypest sett handler om makt og avmakt, autoritet og underkastelse, men min innfallsvinkel er akademisk. Jeg er ikke interessert i det menneskelige dramaet, minst av alt mitt eget, men i rettsprinsippene. Du vet. Prosedyrer og sånt. Mekanikken i hele greia. Det er jo så mange slags hensyn som kommer inn i bildet, av ulike årsaker og på ulikt vis. Justismord forekommer noen ganger. Det skjer også at en som har blitt kjent skyldig i første rettsinstans “prater på seg hardere straff” når utmålingen skal skje. Dette skjedde definitivt i tilfellet Tina Peters. Et justis-selvmord om du vil. Selv har jeg det man kaller “gammeldags oppdragelse”. Det sitter i ryggmargen at hvis man ikke har noe saklig å si bør man heller ikke snakke. “Ingen kommentar” er også bedre å si enn å lyve og fantasere foran den dommeren hvis jobb det er å idømme deg en høvelig straff, eventuelt “la deg gå med en advarsel” hvis det som har skjedd ellers er ganske mildt, ingen ble skadet eller noe sånt, og dine egne handlinger avviker sterkt fra resten av livsmønsteret. Det virker lite klokt å beskylde dommeren for å være med i en ondsinnet konspirasjon som obfuskerer sannheten, kan vi kanskje si. Herregud.
Litt elementær hoderegning gjør at jeg får alderen hennes Tina Peters til å bli 69 år. Ni års fengsel? Det kommer med en realistisk sjanse for at hun aldri mer vil se livet utenfor murene. Man kan jo dø av sorg og skuffelse. Nocebo – den onde halvbroren – er like reellt som placebo, det vil si “den mentale effekten” som spiller inn når en juksekur likevel virker, fordi man tror på den. Det finnes hvor mange tester som helst som påviser placeboeffekten. I det store bildet er denne dama et offer for den onde personkulten rundt Donald Trump, men hun var ikke desto mindre en idiot i kraft av sitt eget talent og sine egne valg. Det hun ble dømt for var i utgangspunktet å ha sluppet inn noen skumle typer bakveien til et valglokale og gitt dem adgang til utstyr, data og det ene med det andre. Strengt forbudt. De er veldig hårsåre i forhold til valgsystemets integritet og troverdighet i USA. Sikkert i Norge også, men jeg har aldri hørt at det har vært et tema. Folk stoler på at tingene skjer på korrekt vis. Valgfusk brukes uansett ikke som propagandavåpen av en regjering som nekter å gå av. Jeg har aldri hørt om sånt i noe rimelig stabilt, europèisk demokrati. Folk aksepterer valgutfallet selv om de ikke liker det. Denne typen taktikk er mer hva man forventer fra useriøse jallastater i Sentral-Asia eller Sør-Amerika, hvor alt egentlig henger på halv fire og ingen tar “systemet” alvorlig. Saken er at jeg, som alle andre med rimelig god evne til å tenke, tror ikke man kan ha et velfungerende demokrati hvis folk er skeptiske til de offentlige funksjonene, særlig rettssystemet. Du vet. At “loven er lik for alle” og den typen ting. Her utveksles ingen tjenester og lure blunk. Systemet er ikke rigget til fordel for verken enkeltpersoner eller særinteresser. Noen ganger kan man observere en viss skjevhet til fordel for de som allerede er rike og priviligerte “samfunnsstøtter” — men vi observerer minst like ofte at disse tas ekstra hardt nettopp fordi de ikke har noen saklig unnskyldning for å begå forbrytelser. De lider jo ingen nød. De bor bra. De spiser godt. De har ikke en traumatisk forhistorie med rus, mentale problemer og den typen ting. Kort sagt: De skylder resten av oss å oppføre seg bedre. Deres livssituasjon kan ikke argumenteres å være verken desperat eller tragisk. Så hva gjenstår? Jeg beklager det som har hendt. Jeg innså ikke rekkevidden av handlingene mine. Det skal aldri gjenta seg. Deretter kanskje noen ord om at man forstår situasjonen man har havnet i og vil akseptere dommen.
Men ikke Tina Peters. Hun var et troll hele veien frem til mål. Hva tror du kommer til å skje når du står foran en fyr som skal dømme deg og sier at han aldri tillot alle bevisene i saken å bli fremlagt? Dette er jo ikke selve rettssaken. Der var hun allerede kjent skyldig. Dette hendte under straffutmålingen. Altså ikke engang noe relevant argument, fordi sånt hører hjemme i en eventuell ankesak. Du er ikke på fjernsyn nå. Dette er ikke et show. Ingan jublende fans venter deg i den andre enden av korridoren. Bare fengselslivet, som jeg riktignok ikke kjenner i noen særlig detalj, men jeg klarer ikke å se for meg at det er en hyggelig opplevelse for andre enn noen helt sære typer. De fleste av oss ville sannsynligvis kjent på et såkalt tungt hjerte når metalldørene går i lås og vår verden har blitt redusert til “livet på cella”. Det tror jeg hun også vil gjøre. Du vet. Når virkeligheten treffer deg i trynet med full kraft. Og hun er 69 år gammel. Med en ni års dom. Herregud. Hvordan klarer man å stelle seg sånn? Syndene hennes skjedde som et ledd i den generelle kampanjen får å få valgresultatet fra år 2020 til å bli kjent ugyldig. Donald Trump prøvde alt for å beholde presidentjobben, inkludert et voldelig kuppforsøk med alt han hadde for hånden den 6. januar 2021. Det var ganske “trippy”. Ikke siden krigen i 1812 har den amerikanske kongressbygningen blitt stormet og skjendet av noen slags tropper, regulære eller irregulære. Straffesaken i den forbindelse går sin gang i rettssystemet. Mange har blitt idømt streng straff for sin rolle i det evneveike dramaet, men ikke Donald Trump. Han står som presidentkandidat ved valget om under en måned. Herregud. Hvis noen hadde kommet med manus til en sånn røverhistorie for bare ti-tyve år siden ville det blitt avvist som for spekulativt, usannsynlig … og er det ikke også litt av en fornærmelse mot systemets integritet? Vanlige folk – og ihvertfall ikke amerikanerne – liker jo ikke anklager om at de nasjonale institusjonene deres er så dustete at de står til latter foran hele verden. En vanlig gjennomsnittsnorsking ville blitt provosert hvis en utlending begynte å kritisere Norge på usaklige og løgnaktige måter, dikte opp historier i media og så videre. Fair is fair, som det heter, sånn at det er ikke for drøyt å kritisere for eksempel den norske statene oljepolitikk og den typen ting, men vi har ikke bedt om noen råd for hvordan vi skal arrangere institusjonene i praksis for å bli tatt seriøst. Vi har orden på sakene, ellers takk. Ting er selvsagt ikke – og kommer heller aldri til å bli – perfekte. Feil forekommer. Men i det store og hele fungerer opplegget rimelig godt. Hvorfor? Først og fremst fordi de som melder seg til tjeneste innenfor det offentlige pleier å være seriøse mennesker som er innstilt på å gjøre en god jobb.
