Disse illustrasjonsbildene som folk velger – inkludert meg selv – er et interessant studium i seg selv. Hvor får de dem fra? Selv bruker jeg Google Images. Mest fordi jeg er så fette evneveik med “digitale media” at jeg ikke engang har noe fotoapparat. Eller rettere sagt, jeg har det jeg har på telefonen, men det er ukjent for meg – forsåvidt også uinteressant – hva man må gjøre for å flytte et bilde fra telefonen til PCen. Jeg pleier sjelden å bruke denne applikasjonen. Når jeg gjør det er det som regel gjennom WhatsApp (som strengt tatt er den eneste årsak til at jeg overhodet har denne typen telefon), altså i en person-til-person kontekst der og da. Men i det store bildet er det bare ti prosent sannsynlig at jeg kjøper en ny “smarttelefon” når den jeg har tar kvelden. Nitti prosent taler for at jeg går tilbake til dumfon. Altså en telefon som ikke kan noen flere triks enn å ta imot og sende samtaler. Resten av mannskiten er jo bare distraksjoner.
Denne plattformen er formatert slik at man må bruke illustrasjonsbilde for å havne i forsidefeeden. Det er en regel. Du skal. Jeg observerer noen navn i “topplisten” som aldri synes på forsiden, hvilket forteller meg at de har allerede en ganske stabil krets av lesere som etter alt å dømme klikker seg inn fra andre plattformer, for eksempel Facebook, noe som ser ut til å gjelde mange av de som bruker illustrasjoner også, for den saks skyld. Sånn sett er blogg.no mer en parkeringsplass enn en trafikkavviklingsmaskin. Plattformen er ikke “aktivistisk”. Det skjer ikke noe her. Alt som finnes er et knippe mer eller mindre aktive bloggere som parkerer skrivestykkene sine på plattformen, men som busser inn selve lesermengden fra andre steder. Eierne virker fornøyd så lenge reklameinntektene er større enn driftskostnadene, men de har ellers neppe noen “planer” for blogg.no. Som forretningsmessig aktivum sett står ting på pause. Ingen prøver å utvikle konseptet. Det får bare skure og gå så lenge det går. Det er ingen grunn til å forvente noe dramatisk i noen kjent retning. Alle “forstyrrelser” koster jo penger, tid og andre ressurser uten å egentlig bringe noe interessant til bordet. Det finnes to hovedgrunner til at de eventuelt legger ned. Den ene er at de ikke lenger klarer å selge nok reklame. Annonsørene tror ikke det er verd pengene. Den andre er hvis det blir så mye skriking etter “service” at det blir direkte brysomt. De har ikke budsjett for noen moderator. All arbeidstid som må brukes på plattformen er et netto tap. Følgelig kan de velge å skru av lyset og stenge dørene på denne bakgrunn.
Den eneste veien til noen “positiv forandring” som jeg kan se her og nå er hvis en ansatt på “mellomledernivå” i den mediebedriften som eier mannskiten plutselig får noen slags idè og på dette grunnlag ber om å få styre kontoen; med et konseptuelt prosjekt, et dedikert budsjett og det ene med det andre. Imidlertid er det en risiko for at hvis et sånt opplegg prøver og feiler, så vil plattformen sannsynligvis falle tilbake til en dårligere nullpunktstilstand enn dagens, kanskje til og med bli nedlagt som et ledd i etterpåklokskapens blodtåke. Hvorom allting er, jeg bruker ikke særlig mye tid på å spekulere rundt sånt — hinsides det som er fette åpenbart: Blogg.no putrer og går som akkurat hva det er, og kommer neppe til å endre seg på noe dramatisk vis med det første. Det er et greit nok aktivum å ha i porteføljen sin, men de kommer ikke til å bruke tid eller andre ressurser på å “forbedre konseptet” i noen slags retning. Innenfor horisonten av norsk samtidsvirkelighet virker det mest forretningsmessig spennede å være hvis et forlag kjøpte opp bloggplattformen og vred den i retning av “arena for amatørforfattere” som ikke produserer slike mengder av slik kvalitet som må til for å komme over terskelen og bli en “forlagsforfatter” som lever av dette, men som likevel er interessante som et litterært B-lag. Dette må vel plasseres i kategorien for håp, men et stykke unna hardkokt realisme. Det finnes et ganske stort lesende publikum i Norge, men jeg tror ikke de oppfatter “blogg på norsk” som spennede eller interessant. Sånn sett er denne plattformen også et spøkelseshus — forsåvidt et passende tema for den oppkommende Halloween-feiringen, men ikke mye å rope hurra for resten av året. Dia de los muertos. En hyggestund for intellektuelt emansiperte skrømt.
Illustrasjonen jeg så etter i dag var egentlig “militær dekorasjon” hvor det optimale ville vært en latterlig mengde medaljer, eller noen slags absurd overdrevet paradeuniform, men jeg endte med det greske treskokompaniets pussige spankulering. Det er jo teater. Det ser helt dust ut på kostymefronten, og koreografien er heller ikke bra, men våpnene de bærer er seriøse nok. A mixed message heter dette på engelsk. Den norske gardens rituelle marsjering foran slottet er også symbolsk mer enn “nyttig”, men de er ikke desto mindre svært seriøse soldater. Blant de best “allround” trente vi har, både i disiplinær og taktisk forstand. De vet hva de skal gjøre hvis “noe oppstår” for å si det sånn. Men så lenge alt er normalt driver de mest med paradespankulering for turister og andre glanere. Selv var jeg i marinen, hvor det fokuseres mer på å sette sjøbein enn å danse som en tinnsoldat. Vi har i utgangspunktet ikke noe forhold til “terreng”, bare til vind, barometer, bølgehøyde og denslags. Dessuten er det alltid spennende å legge til kai etter å ha vært der ute i et par uker. Alt gynger på en måte. Det er ganske psykedelisk. Digresjon til side, poenget er at disse smale rektanglene som de militære bærer på brystet – den såkalte sildesalaten – er å forstå som kvitteringer for en medalje som befinner seg fysisk på et annet sted. Greia er lesbar for de som har pugget hva de ulike stripene betyr, men de fleste klarer bare å se “mengden”. Så hva sier vi? Høyt dekorert dekker de nødvendige kategorier av mening. Det finnes både det vi kan kalle en “soldatkultur” og en “militær tradisjon” i Norge, som i de fleste andre noenlunde velordnede land, uten at jeg har noe bra kunnskapsgrunnlag for å uttale meg om noen av delene, bortsett fra å si at de eksisterer. Det finnes en kode. Du vet. Mål og mening. Eller hvor grensene går, om du vil. Det norske forsvaret er kanskje “kunstig” på den måten, men det er ikke desto mindre en æreskultur som stiller høye krav til “orden og oppførsel”. Høyest når det kommer til garden, diverse “jegere” og andre spesialstyrker, men også de vanlig menige er nødt til å “falle inn i rekkene” som det heter. Avskjed i unåde er riktignok vanskelig å få til for vanlig menige i forsvaret – på en måte som ikke involverer politi, psykiatri eller begge deler – men det har skjedd. Det går an å ha en “personlig stil” som gjør folk ubrukelige for forsvaret. De vil jo bli tatt seriøst. Man skulle kanskje ikke tro det når man ser enkelte militærparader, men dette er altså første bud. Da hjelper det å bære våpen. Folk respekterer alltid skarpe våpen selv om de som bærer dem kan ha en personlig fremtoning som gjør alle fornuftige mennesker tvilende i forhold til hva som foregår. Enklere skremselstaktikk enn dette finnes ikke.
Speaking of which, som de sier på engelsk – det betyr når vi snakker om heksa – man bør sannsynligvis ikke ha noen overdreven tro på “våpeneffekten”. De man virkelig ønsker å skremme hvis man bærer våpen – særlig på synlig vis – er sannsynligvis de man skremmer minst av alle. Du vet. Hardokte kriminelle, terrorister og denslags. Alle vanlige sivilister puster ekstra dypt når det kommer et våpen inn i rommet. Det er jo aldri noe bra tegn. Men blant de som med størst sannsynlighet er innstilt på våpenbruk er det en omvendt proporsjonal tendens til å frykte andres våpen jo mer desperado de selv er. Man må jo regne med at folk ser på “skuddveksling” som en aktuell mulighet hvis de bærer våpen. Det kan ikke bare være på gjørs og jåss. Ihvertfall bør man ikke regne med det. Våpenet er alltid et taktisk farlig element, selv om den som bærer det er relativt ufarlig. Plutselig kan det jo havne i noen andres hender. Noen som er, hva skal vi si, mindre stabile. Kortere lunte og mere krutt. Det tar ikke mange sekunder. Dette er hovedfaren ved at våpen er lett tilgjengelige, både som ting man kan kjøpe og ting man kan lovlig bære rundt på offentlig sted: Noen med onde hensikter kan ta våpenet fra deg og iverksette sitt eget opplegg. Folk har ikke noe realistisk forhold til vold. Langvarige slagsmål forekommer nesten aldri. Det meste som skjer starter brått og slutter like brått. Bang. Så er det over og alle forlater stedet, bortsett eventuelt fra de som ikke kan. Alt sånt som drar seg ut i tid handler om “regler”. Det kan være to individer som “duellerer” eller to grupper som “gjør opp” med noe slags møljeslagsmål, som ikke desto mindre har regler. Det er avtalt spill i den forstand at det er begrenset hva man har lov til å gjøre. Alle har sikkert sett en film eller to om fotballhooligans som treffes etter avtale for å slåss mot hverandre, før eller etter – og helt uanvhengig av – selve fotballkampen. I det minste bør alle ha hørt om sånt. Selv om vi kan si de er ganske ville typer så har også de en æreskultur. Det er ikke greit å vanære klubben. Du vet. Slåss på en feig måte og den typen ting. Da må man heller la være. Det de ønsker er jo et rykte som formidable slåsskjemper, ikke som feige ryggangripere. Vi kan si at de forsåvidt mener alvor, men det er en betinget form for alvor, som befinner seg på skalaen mellom en rent symbolsk konflikt – selve forballkampen – og virkelig effektiv vold, som ville vært å ta ut motstanderen med maskingevær og fra bakhold. Litt mer som der hvor MC-gjengene noen ganger havner når de går til krig mot hverandre. Fotballgjenger er noe annet. De er bøller, men ikke “krigsmenn”.
Hvor går grensene? Jeg synes som sagt ikke at folk typisk har noe realistisk forhold til fenomenet vold. Angsten er for stor og kompetansen er for liten. Dessuten velger de helt gale fryktobjekter. Det er for eksempel mye mer sannsynlig at man vil oppleve vold fra noen man kjenner enn fra fremmede. Statistikk blir sjelden mer krystallklar og gjennombevist, hinsides selv envher urimelig tvil. Det er av sine egne man skal ha det, som folk sier — av en eller annen grunn. (/sarkasme) Sjansen for å bli trakassert er variabel ut ifra hvor man er, hvem man er, og så videre, men selv i fiendtlig miljø er sjansen lav for at man skal bli utsatt for et voldelig angrep fra fremmede. Når dette likevel tilsynelatende skjer noen ganger så er det fordi de “vet hvem du er” på noe slags plan. Det er strengt tatt ikke tilfeldig. De er ikke gale mennesker som overfaller den første og beste de møter, de er definitivt “på jakt”. De har både plan og strategi. De ser etter noen som oppfyller en viss sjekkliste av kriterier — og denne listen kan være like spesifikk, idiosynkratisk og ekskluderende som en liste over minimumskrav til de man ønsker å ligge med. Nesten ingen “tar hva som helst”. Herregud. Man har da standarder. De som er interessert i “vold som metafysisk grunnlag for det hellige” bør lese Renè Girard. Opplegget hans begynner med basisfølelsen begjær. Siden baller det på seg. Jeg sier ikke at han har noen svar, bare at han har noen interessante perspektiver på ting. Som filosof er jeg selv lite interessert i å bygge vakre akademiske luftslott. Hvis det ikke handler om “selve livet” er det bare sånn som han snekkeren som synes at det blir aldri for mye sliping med sandpapir. Man leter jo etter den perfekte overflate. Objektets ultimate presentabilitet. Selv baserer jeg virkelighetsoppfatningen min på om det virker. Gjør det noe? Har objektet – eller konseptet – noen effekt, og i så fall hvilken? Hva skjer? Estetiske forhold er sekundære. “Hvordan det ser ut” koker ned til illusjoner. Dessuten er konsepter i utgangspunktet usynlige, selv om de står for minst halvparten av alt vi regner som virkelighet innenfor kulturen. Man ser dem bare i kraft av sine symboler. Du vet. Trafikkskilt. Det er et kodespråk man må lære.
