De mest politisk suspekte typene som finnes er sånne som til stadighet snakker om folket. Du vet. Folkeviljen, folkemeningen, folkesnakket og det ene med det andre. Dette skal liksom representere noe sublimt. En form for sannhet. Noe ekte. Vi kaller det populisme. Problemet er bare at det er alt annet enn ekte, det er en dement fantasi om noen slags “høyere” form for enighet. “Stemingen blant folk” og den typen ting som er eminent manipulerbar for en dyktig demagog. Ta for eksempel Donald Trump. En typisk populist som “leser sitt publikum” som om han er en sceneartist, si for eksempel som hvordan en stand up komiker “jobber med publikum” og tar ting på sparket. Trump er helt opplagt et følelsesmenneske. Mange sier han er en trivelig person på privaten. Hva vet jeg? De har sikkert fått dette inntrykket. Problemet er bare at han har ingen talenter som egner seg i en høy politisk stilling. Trump er en gjøgler, ikke en systematisk person som jobber med prinsipper, og han tåler dårlig å være noe mindre enn “den viktigste personen i rommet”. En leder som ikke også er en disiplinert lagspiller ender opp som noen slags profet for sine følgere, som fokuserer mer på person enn på sak. De følger mannen, ikke planen.
Blant mange komiske menneskelige paradokser finner vi det forhold at man må være ganske komptent for å forstå at man er inkompetent. Det går for eksempel an å se noen videoer på YouTube om hvordan man flislegger et baderom, men dette er ikke noe bra grunnlag for å vurdere om man selv får til å gjøre jobben. Hovedregelen er at enhver idiot får til å starte en jobb, men det fagmessige ligger i finishen, som på norsk både betyr “slutten” – akkurat som på engelsk – og det ferdige resultatets utseende. Uten å vite noe om noen fakta i dette bildet vil jeg likevel vedde på at det finnes mye “halvgjort arbeid” der ute som har stått på vent i et år eller mer. En gang var det en optimist som var i ekstra høyt humør en dag, så de bestemte seg for å gjøre noe. Så oppstod “vanskeligheter” og arbeidene ble stanset. Der står de ennå. De har jo aldri tid til å ta tak i saken. Sånt er typisk. Snart blir ting satt på lager der. Og før man vet ordet av det vil det være en dagsjobb bare å rydde plass til å ferdigstille arbeidene, slik at man får enda dårligere motivasjon til å gå løs på oppgaven, i den grad man overhodet husker den. Det står jo så mange ting foran der man holdt på den gangen. Dessuten er det så mye annet viktig som kommer opp hele tiden. Man må prioritere — og så lenge situasjonen er stabil kan man leve med at jobben er uferdig. Den tåler å vente litt. Og litt til. Og så videre. Sånn går dagene og man venner seg til det. Man får jo alltids rigget til noe så man får “jobbet seg rundt” problemet. Mine studier av det spanske eiendomsmarkedet over det siste året eller deromkring har vist meg ganske mange “påbegynte oppussingsarbeider” som folk åpenbart har valgt å trekke seg ut av og gi opp. Mye av det ser ganske patetisk ut. Det beveger seg ikke i riktig retning fra et fagmessig synspunkt og må egentlig bare rives igjen. Jeg vil ihvertfall ikke under noen omstendigheter “overta” et dårlig dokumentert prosjekt hvor man bare må gjette om hva som ligger under den synlige delen av elendigheta. Kort sagt, en oppussingsjobb som ikke er gjort ferdig trekker prisen ned, ikke opp, som mange later til å tro. Mye av jobben er gjort. Jeg tror ikke det. For meg ser det ut som et jævla katastrofeområde.
Sammendraget av de to forutgående avsnittene er at folket – definert som “folk flest” – har en tendens til å være sjuskete snuskeslusker som er dårlig i stand til å vurdere sin egen kompetanse. Som regel er de alt for optimistiske i forhold til hvor vanskelig det er, hva det vil koste, hvor lang tid det vil ta, og den typen ting. Fra et håndverksmessig synspunkt tar det omtrent to tusen timer å danne en rimelig realistisk “materialfølelse” men minst ti ganger så lang tid å oppnå “mesterskap”, det vil si at man forstår hva man skal gjøre i enhver faglig situasjon. Å føle seg som en mester første gang man skal gjøre en håndverksjobb er altså ingen god idè og på ingen måte realistisk. Det er ikke desto mindre vanlig. Hovedårsaken til dette er at man rett og slett ikke vet om de ti tusen småjævlene som man bruker tyve tusen timer på å utarbeide et så nært forhold til at man kan danne et fagmessig mesterskap. Men man oppdager dem raskt nok. Du kan stole på det. Derfor blir så mange jobber stående på vent der ute. En murmester behøver ikke å være den flinkeste håndverkeren – altså den som gjør det beste arbeidet – bare den flinkeste til å “finne løsningen” og implementere den på økonomisk forsvarlig vis uansett hva de står overfor. Dessuten er det noe med å bli ferdig. En mester blir alltid ferdig — og ikke minst i henhold til de fagmessige standardene som gjelder. Godt nok, raskt nok og uten å sløse med ressurser. Det er hva det handler om. Det er der det slutta. Det er der det butta for alle gutta, for å parafrasere Lars Saabye Christensen. Intelligens i praksis begynner med å forstå sin egen tilstand av inkompetanse, til en sånn grad at man forbedrer det man kan slik at man får til det man må, og ellers søker ekstern eksperthjelp på de områdene hvor det er upraktisk å selv “lese seg opp” i forhold til oppgaven. Jeg kan ikke skjønne at noe annet er effektivt over langen. Nevnte jeg ordet praktisk? Virkeligheten består jo som alle vet av ting som virker. Fantasien stiller ingen slike krav til sitt innhold. Så vi kan si at “virkelighetstesten” består i å sjekke om det vi har tenkt virker i praksis. Det er der mange møter veggen, mer eller mindre bokstavelig talt (for å, la oss si det ironisk, fremføre det allerede påbegynte håndverksmotivet i denne fortellingen). Her er et spørsmål: Er språkutforming et håndverksfag?
Jeg satt og fantaserte litt her om dagen. Sånt skjer. Denne gangen handlet det om fossiler. Altså grovt sett når organisk materiale danner en mineralsk form i stedet for å gå i oppløsning. Forsteining er også et ord. Du vet. Sånn som trollet blir til stein når det får sol på seg. Saken er om det finnes forsteininger i språket. Språkfossiler. Ordene er ikke lenger myke og organiske, bevegelige og levende. De har blitt til stein. Mineraler. Eller kanskje legoklosser. (På en pervers måte virker det “passende” å antyde at det handler om plast, selv om hele poenget nå er at ordene ikke lenger er “plastiske”, altså bøyelige og formbare.) Øyeblikkelig begynte kverna å gå. Et fungerende språk må jo åpenbart ha både løs og fast mening ut ifra kontekst og behov. Det er begrenset hvor variabel “mening” noe kan ha før det blir ubrukelig som konsept. Alt kan diskuteres, men det er ikke alt som bør diskuteres. Løs mening tilligger sånne ord som kjærlighet. De har holdt på å bakse med hva det betyr i opptil flere tusen år. Det virker mer “erfaringsorientert” enn “diskutabelt”. De som står i greia har en mening. Resten vet ikke helt hva de skal si, eller mer til poenget, hva de skal gjøre. Men vi kan ikke ha meninger flyvende som så mange skrikemåker rundt der silda koker i forhold til sånne ting som håndverksstandarder. Enten er det innenfor eller så er det ikke. Svart og hvitt. Om det er pent vedkommer ikke saken som fagmessig problemstilling. Det skjønne er en variabel egenskap med løsaktige perspektiver i alle retninger. Spørsmålet er om det virker. Hvis det ikke virker blir det vakre meningsløst. Først må vi få mannskiten til å fungere. Så kan vi pynte og krydre etter smak. Vanlige folk – altså de som ikke har noen håndverksmessig erfaring – gjør klokest i å holde seg til de overflatene som ligger utenpå fagarbeidet. Du vet. Male, tapetsere, henge opp gardiner og den typen ting. Basically bare pynte på en jobb som teknisk sett allerede er ferdig. Sparkling er greit, men ikke tro at det bare er å “endre murverket litt” for å tilpasse noe. Sånt baller fort på seg. Går det an å si at språket fungerer på en måte som ligner? Å snakke om kjærlighet er som å dekorere et rom. Uansett hvor mye det kan både føles sånn innenfra og se sånn ut utenfra – folk kan bli ganske irrasjonelle noen ganger – så er ikke kjærligheten en diagnose. Det forklarer ikke noe som helst å si at noen er forelsket, men det forteller oss kanskje at mystisk atferd bør forventes for et stykke tid. De holder på med å dekorere sjelen sin. Jobben er ikke ferdig ennå, og kanskje den aldri blir det. Ingen vet. Ikke engang de selv.
Hvorom allting er, de rimelig smarte forstår intuitivt hvor kompetansegrensene deres går. Med fornuften til hjelp får de til å gjøre elementære filosofiske grep. Hvorfor går folk i lære? Hvorfor tar det mange år å få et fagbrev? Dette er gode spørsmål. Du vet. Saklig grunn til å mistenke at det er noe man ikke vet. Man kan stå og se på mureren jobbe og danne noen idèer på dette grunnlaget. men man vet ikke noe om selve erfaringen før man selv prøver. Kanskje vil man oppleve det som mye vanskeligere i praksis enn hva man trodde. Saken er at alt ser enkelt ut når det blir gjort av noen som vet hva de driver med. Her er en sunn innstilling: Det èn kan gjøre kan alle gjøre og det alle kan gjøre kan også jeg gjøre. Imidlertid må man påregne en læringskurve. Til å begynne med må man anta at man er fullstendig fette inkompetent. Kan ingenting, vet ingenting, har ikke noe grunnlag for å “tro” noe som helst om oppgaven man står overfor, annet enn at man har sett det bli gjort så man vet at det går an. Murverkets virkelighet er vanskelig å diskutere med. Faget har eksistert så lenge at det meste har vært prøvd opptil flere ganger. Ordenes virkelighet er en annen sak, men det å jukse er i prinsippet det samme. Det skal ikke koste meg mye å stille opp noe slags fagmessig makkverk av en mur som ikke desto mindre ser feiende fjong ut. Men den kommer ikke til å ha strukturell integritet av den typen man forventer fra en mur. Eller forlanger, for den saks skyld, når man ber om “det som gjelder”, som igjen er henfall til “Norsk Standard Klasse 2 for Murverk”; et produkt fra de norske offentlige utgivelsers pressebyrå. Om ikke jobben er “innenfor” så kan kunden gå til sak mot håndverkeren og sannsynligvis vinne enkelt. Solide ord – eller rettere sagt ordenes mangel på soliditet – er vanskeligere å påvise like “objektivt” som dårlig murverk, men det handler i begge tilfeller om at alt ser bra ut på overflaten. Teknisk sett kalles den fiff og flikking man gjør for å få muroverflaten til å se fin ut for blendverk og derfor har dette også havnet i språket som et ord for bløff og blår. Du vet. Noe som er satt der for å skjule noe annet. Ikke for å lure noen men for pyntens skyld.
Nå kommer selve poenget: Hva bruker vi språket til? Den korteste forklaringen jeg kan komme på er “transportere mening”. Bygge opp en tilstand av “forståelse” i forhold til noe, innenfor et kort eller langt tidsrom. Synkronisere bevissthetstilstand med de man har rundt seg. Den typen ting. Språket er definitivt et verktøy sånn sett. Det er formålsrasjonelt. Vi kan bruke det bare for moro skyld, men det er ikke funnet opp bare for moro skyld. Tøys og morsomheter lever i et univers for seg selv som har sine egne regler, men går det an å misbruke språket på en måte som tøyer reglene for våre virkelighetsdannende prosedyrer? I utgangspunktet ønsker vi jo å være både praktiske og presise i forhold til vår håndtering av informasjon, med et visst spillerom for å jenke på begge deler når det handler om “tilpasning”. Hva er det vi ønsker å oppnå? Hvis språket er et formålsrasjonelt verktøy er det dette vi må holde fokus på. Hva er vårt formål? Altså “den ultimate meningen” med det vi sier. Murverkets logikk er enkel nok. Når vi setter opp en mur så ser vi ikke for oss at den skal endre seg i løpet av vår levetid. Det er en “ferdig” greie. Dette er jo hele poenget med stein. Det er et permanent materiale. Men er språket sånn sett bare et telt? Er vi bare på en slags omplakkende campingtur i virkelighetens mumlende verden av myr og tåke eller er det fast fjell noe sted? Kort sagt: Går det noen gang an å stole på det folk sier eller er dette et dødfødt konsept i utgangspunktet? Som alle vet er god vilje og ståpåhumør bra men ikke i seg selv nok til å få ting gjort, ihvertfall ikke på korrekt vis. Inngående positiv vilje medfører ikke nødvendigvis positiv utgående konsekvens. Vanskelig som dette kan være å fatte; de fleste får den store aha-opplevelsen etterhvert. Det er noe mer som foregår. Noe jeg ikke kan se. Det er her kompetanse kommer inn i bildet. Det at man kjenner de ti tusen småtrollene som bor i materien. Man gjenkjenner dem og vet hva slags triks de bruker mot deg. Siden snur vi oss mot språket og ser om vi kan identifisere hva slags jævler som bor der. Det finnes jo verre ting enn å bli misforstått. Det tar et normalt utrustet menneske omtrent to tusen timer å lære et språk også, ihvertfall nok til at man kan snakke det på en normal måte under en normal samtale, men også her krever “mestring” minst ti ganger så lang tid. En skald var i gamle Norge navnet på en språkkunstner, men også en “intellektuell” i mer generell forstand. Man måtte kjenne de historiene som språket bygger på for å kunne holde på med skaldskap. Det krevde god forståelse både av kulturen og de menneskene som befolker den. Man må vite hvilke ord som virker på hvilken måte, alene og som sammenstillinger, både som rytmiske elementer og som rytmebrudd. Det er ikke nok at det man lager er pent. Det må også treffe som det skal og sitte som det skal.
