Den babylonske skjøge er en bibelsk betegnelse på verdensmakten Roma. I Johannes’ åpenbaring i Det nye testamentet (kapittel 14–19) kalles Roma for Babylon, og fremstilles i kapittel 17–18 som «den store skjøge» (hore) som forleder til umoral og ugudelighet. Byer eller egenskaper ble ofte fremstilt i kvinneskikkelse, og horebildet var en velkjent polemisk klisjé med røtter i gammeltestamentlig profetlitteratur.
(Store norske leksikon)
Fra Norges historie sakser vi en periode kalt dansketiden. Fire hundre år, pleier folk å si, selv om dette ikke er noe eksakt tall. Jeg vet ikke hva slags følelser folk flest har – i den grad de har noen – om denne saken. Det er jo fortsatt – og slik har det alltid vært – bare ubetydelige forskjeller mellom norsk og dansk kultur sett i det store bildet. Samme greia med svensker. Vi oppfatter dem som brødrefolk og i den grad vi har noen krangel med dem så er det om sånt som brødre typisk krangler om. Vi kan være uvenner til tider men vi er aldri fiender i noen dypt eksistensiell forstand. Folk flest merket liten forskjell i sine hverdagsliv under dansketiden. Fra deres perspektiv handlet det nok mest om at statsadministrasjonen hadde byttet adresse. Sånne ting som byggeskikk endret seg jo ikke. Det ble ikke etablert noen nye industrier. Språk og omgangstone forble som det “alltid” hadde vært. Norge ble da heller ikke “dansk” på grunn av militære omstendigheter, men fordi vi kom dårlig ut av Svartedauden og endte som en “besittelse” underlagt danskekongen — og sånn forble det inntil året 1814. Da ble det knurring på grunn av oppgjøret etter napoleonskrigene. Norge er ikke bare en skjøge som fyrstene kan sende frem og tilbake mellom seg, mange takk. Vi er en skikkelig dame. Vi knuller ikke rundt, ihvertfall ikke på en måte som vi ikke selv kontrollerer.
Romertiden varte – fra et engelsk perspektiv (skottene har helt andre historier) – omtrent like lenge som dansketiden, men de kan dårlig sammenlignes. Det som skjedde i Storbritannia den gangen representerte et totalt kulturelt aksebrudd. De mistet kontakten med sin egen forhistorie i løpet av romertiden. Verden i dag har noen små “lommer” av keltisk språk og skikk, men mye av dette er rekonstruert. De har mistet selve den kontinuiteten som preger en levende kultur. Du vet. Følelsen av at de har “alltid vært der” som selvstendig kulturkompleks. Norge har aldri vært militært beseiret og underlagt noen knusende okkupasjon. Man kan argumentere for tyskerne i perioden 1940-45 som definitivt var fullstendig fette militær overkjørsel uten engang den minste lille nubbesjans til å vinne, men ikke engang tyskerne hadde noen interesse av å utrydde den norske kulturen. Sånn sett gikk de ikke for folkemord, sånn som på østfronten. Tvert imot. De digget den norske kulturen. Det gjør de ennå. Om ikke akkurat brødrefolk, så tenker tyskerne på skandinaver som fettere, eller i det minste tremenninger. Slekt er det uansett. Det er definitivt innenfor horisonten av “det familiære” for tyskere å reise på bobilferie til Norge. Du vet. Fordi det er så fint her og det ene med det andre. Schönes Norwegen. Dyrt som faen – det sier alle sammen – men definitivt et estetisk kick. Det finnes sikkert noen som hater tyskere den dag i dag – på grunn av “det som skjedde under krigen” – men jeg tror ikke det er særlig mange. Alle som kan huske noe er jo stort sett døde. Den andre verdenskrig er ellers et tema som er mildt sagt godt dokumentert og flittig studert, så det er ikke vanskelig å finne forskningsmateriale som går i alle retninger. Jeg har ikke noe tall for hvor mange “bøker per år” som finnes om dette temaet i forhold til hvor mange år som har gått siden selve begivenhetene, men det er definitivt over hundre. Det vedder jeg på. Imidlertid føles det nok mer “skummelt” – for begge parter – med tyskere på bobilferie i Storbritannia, og det handler ikke bare om hvilken side av veien man skal kjøre på. Dette er faktisk en av de få tingene som virker vanskeligere i fantasien enn i praksis. Man venner seg til det nesten med en gang, gitt at man ellers er en noenlunde habil sjåfør. Poenget er uansett at tyskere og briter har et litt “uavklart” forhold fra gammelt av, og det henger først og fremst sammen med romertiden.
Alle vet at dansker liker nordmenn bedre enn de i utgangspunktet liker svensker. De har en greie. Men hvorfor er det slik? Sannsynligvis fordi målt i ren kjøttvekt utlignes Sverige omtrent av Danmark og Norge sammenlagt. Det kan også skyldes at “folkeminnet” sier vi har et spesielt forhold på grunn av dansketiden, men reellt er det uansett. Man merker det på serviceinnstillingen. Man får i det hele tatt mye gratis som reisende hvis man har norsk pass. Du vet. Færre dumme spørsmål. Enten vet ikke folk noe som helst om Norge, eller så forbinder de det ganske vagt med “et velfungerende og rikt samfunn” et eller annet sted i Europa. De er så rike at de driver med fredsarbeid, veldedighet og annet sånt som bare rike borgerfruer har tid til, enten innfallsvinkelen deres er lutheransk misjonering eller sekulær utviklingshjelp. Den samme mentaliteten av nedlatende hjelpsomhet preger begge. Folk har stort sett få problemer med sånt. Så lenge du gir meg penger må du gjerne se ned på meg. Når det prekære problemet ligger på ressurssiden tar man seg sjelden tid til å gnukke med det psykologiske. Hvorfor noen har kommet for å hjelpe er sekundært i forhold til det faktum at de er på stedet og de har med seg ressurser. Først gjør vi så mye vi kan med den materielle jobben. Deretter kan vi eventuelt diskutere hva slags forhold vi skal ha mellom oss. Priotiteringer. Alle har noen. Ikke alt er like fornuftig lagt opp, men ihvertfall er det forutsigbart slik at de som lever med ressursknapphet er veldig “materialistiske” i sitt livssyn. De behøver orden på opplegget sitt mer enn de behøver “trøst”. Yoga, meditasjon, bønn eller hva har du, er ikke aktuelle strategier for daglig problemløsning for andre enn de som befinner seg på et så komfortabelt økonomisk platå at mesteparten av problemene deres består i “noe de føler”. Du vet. Når politikken kan spores tilbake til estetikk. Bare rike mennesker bryr seg mer om hvordan ting ser ut enn om hvordan de virker. Denne typen “forfinelse” er en forutsigbar vektor i retning av inkompetanse. La oss si sånn som man noen ganger kan se komiske fremstillinger av evneveik britisk overklasse fullstendig blottet for realistisk bakkekontakt i alle sine affærer og livssyn. De bor i svære slott, er omgitt av en skokk tjenere og har materiell velstand kommende ut av øra, men de vet null, niks og nada om “det virkelige livet”. Om ikke dette er en vanlig standard i virkeligheten, så er det i det minste et vanlig tema i film og andre fiksjoner. En etablert idè.
Angelsaksisk identitet har blitt en svær greie etter at nettet kom, men det har eksistert siden normannerinvasjonen og dannelsen av den engelske staten – riktignok til å begynne med som en provins i Plantagenernes “angevinske rike” – i året 1066, som sammenfaller med det siste året som tradisjonelt regnes som vikingtid i Norge. Greia med England og Frankrike starter der. Greia med England og Norge slutter der. Roma var jo en rovdyrstat av verste slag. Folkemord var bare en forretningsmodell for dem. På rutinemessig vis kuttet de forbindelsen til de erobrede folkeslagenes “stolte fortid” og erstattet det med romersk realisme. You’re in the army now. Hvis du prøver på noe så dreper vi deg bare. Snipp snapp snute, du er ute. Sånn fungerte den romerske staten. Det var et opplegg for å flytte “kapital” fra provinsene til de rike familiene som styrte hele smæla. Resten er bare prat. Imidlertid finnes det gargantuaske mengder prat om Roma der ute. Er det noen som har glemt noe? Roma er nesten på nivå med Den andre verdenskrig når det kommer til hvor enkelt det er å oppdatere seg på historiske faktapunkter. Temaet er gjennomstudert. Det har også rikelige mengder mytologisk fantasering tilknyttet seg. “Babylons skjøge” henviser jo til den eklektisk “raffinerte” romerske livsstilen, som på den mørke siden var en slaveøkonomi basert på systematisk konsum av andre menneskers livskraft. Folk hater sånt den dag i dag. Norge ville ikke vært et såpass stabilt samfunn uten den relativt egalitære sosiale modellen, hvor vi av politiske årsaker rett og slett ikke tillater den formen for nød som gir folk saklig grunnlag for misnøye — og revolusjon i verste fall. Så lenge de fleste samfunnsproblemene lar seg spore tilbake til “noe psykiatrisk” ligner vi en dekadent aristokratfamilie som virrer rundt og lager intriger mot hverandre på spøkelsesslottet sitt. Det er bedre enn å være sultne kannibaler som hyler mot månen langt utpå Finnskogen et sted. Vi er fortsatt ikke “bra mennesker” i henhold til noen etisk standard som holder mål, men vi er “bedre”, ikke fullt så ille, eller hva man skal si. Mine forventninger til folk er ihvertfall ikke høye. Kast en neve gullmynter i været og du får “monolitten”. Et kvantum åtseletende aper som kravler over hverandre i sitt grådige pengebegjær.
Saken er at briter som regel har et særlig romantisk forhold til den angelsaksiske perioden. Altså etter at romerne hadde dratt sin vei, men før normannerne kom og tok over med all sin foraktelige franskhet. For å si det slik: Det er fint å finne bra arkeologi fra enhver historisk periode, men det er særlig gjevt når de finner noe fra den angelsaksiske perioden. Da spisser folk ørene på en helt annen måte. Jeg mener, alle liker jo Stonehenge og disse jævlig gamle greiene, men de er fjerne. De regnes ikke som britiske nasjonalskatter på høyde med hjelmen og alt det andre fra Sutton Hoo. De engasjerer helt forskjellige former for fantasering. Det nære og det fjerne, om du vil. Nordmenn har til sammenligning en særlig svakhet for vikingtiden, men det snakkes lite om bronsealderen (som etter min mening er mye mer interessant). Vi tar det med oss når det er noe, men så gamle greier føles ikke “familiært”. Helleristninger? Joda. Noen har vært her og gjort noe, men ingen vet hva de “mente” med dette. Vi kan bare gjette. Det er annerledes med vikingtiden. Folk klarer liksom bedre å fantasere om sverdsvingere, sjømenn og stordrikkere for tusen år siden. De hadde en helt annerledes materiell kultur, men “typene” er gjenkjennbare. På dette familiære grunnlaget forstår vi britene og deres darling Beowulf, men det funker dårligere for amerikanere. Hva er greia deres? Det virker veldig suspekt når amerikanere begynner å snakke om “angelsaksisk identitet”. Jeg tror ikke de vet hva de prater om. Anglene kom fra Danmark og sakserne fra Tyskland. Opplegget står i en spesifikk historisk kontekst. Det var sikkert minst like mange frisere, belgiere og gud-vet-hva som ellers holdt til langs nordsjøkysten, som var i stand til å oppdage maktvakuumet romerne etterlot seg og se muligheter for seg selv. Dette angelsaksiske opplegget er bare en konvensjon, men for britene representerer det et romantisk frihetssymbol. Noe sentimentalt som de forbinder med sin egen “stolte historie”. Eksakt den typen ting som romerne gikk inn for å utslette i de territoriene som de la under seg. Folk fikk for det meste beholde “de gamle gudene” men i romersk oversettelse. Eller innenfor den romerske statskultens rammebetingelser, blir vel mer presist å si. Alle vet jo for eksempel at en kjendis som Julius Cæsar startet karrièren sin som Pontifex Maximus, det vil si den som leder statens religiøse seremonier. Senere slo han gjennom som hærfører og erobrer, før har endte sitt liv som diktator, men det er en annen historie. Han startet som kultleder. Riktignok den offisielle statskulten, men ikke desto mindre en kult. Du skal ikke ha andre guder enn Roma. Dette var blodseriøst den gangen. De tidlige kristne ble for eksempel kalt ateister fordi de nektet å dyrke Roma.
Etter min mening – basert i hva jeg kunne observere “ute blant folk” i England (jeg bodde der i tre år) – så koker Brexit ned til en slags vag og anti-tysk greie. Folk sammenlignet på ramme alvor Angela Merkel med Adolf Hitler og mente at EU representerer “Hitlers drøm om Europa” mens Storbritannia står for selve den mest tindrende, stjerner-i-øya type hippie-kategori av frihet i verden. Herregud. Hvordan får de til å bare ignorere Victoriatiden, Det britiske imperiet og alle slyngelstrekene som hendte den gangen? Det er jo bare britene som er entusiastiske i forhold til britene. Alle andre europèere, afrikanere og asiater – til og med australierne – hater dem. Eller i beste fall så “godtar” de dem bare på en javel britisk og hva så type måte. De har ingen mening. Men ingen ønsker seg britiske naboer noe sted i verden hvis de kan velge sine naboer fritt blant alle nasjonaliteter. Det er bare amerikanerne som digger briter, av minst like dunkle årsaker som britene selv digger det angelsaksiske kulturkomplekset. De føler noe? Hvem vet. Det beste vi kan bruke for å sammenligne det med forhold her hjemme er nordmenns sentimentale forhold til vikingtiden. Det er alltid stor stas når arkeologene gjør et betydningsfullt funn, la oss si “en storgård fra vikingtiden”, en skipsgrav eller noe. Sånt blir det folkesnakk av. Folk utfordrer hverandre til uformelle “kunnskapstester” om norgeshistorien og den typen ting. Jeg var på pub-quiz noen ganger i England. De tar det minst like alvorlig som oss. De mobber hverandre når folk ikke vet helt elementære historiske ting. Tonen er kanskje gemyttelig men det ligger ikke desto mindre et element av alvor i bunnen. Skjerp deg. Vi tar det for gitt at alle har hørt om Olav den hellige. Du vet. Sånne ting. Harald Hårfagre og gutta. Temaet blir jo ikke akkurat holdt hemmelig verken på skolen eller ellers i samfunnet. “Vikinghjelmer” av plast fungerer like bra som norske flagg til å markere hvem man holder med når det er landskamp i fotball. Alle skjønner hva det betyr.
En gang var det noen som påpekte at det er farlig når man mikser sammen nasjonalisme, fremmedfrykt og resten av ingrediensene man typisk putter i den velkjente gryteretten som – hvis man koker den inn til sin mest essensielle amalgam – ender i fascisme. Visst faen er det farlig var det noen andre som sa. Som å spleise AIDS og ebola for å lage et supervirus som tar deg ut på en sakte men grundig måte. Selv er jeg lite begeistret for Tolkien og den typen fantasiforfattere. Jeg mener, de politiske intrigene i Game of Thrones var underholdende på grensen til det hysteriske noen ganger, men jeg melder meg ut når de introduserer drager i historiefortellingen sin. Der går grensen. Jeg klarer bare ikke å ta forfatteren alvorlig lenger. Hva er du? Et barn? Herregud. Jeg venter meg en annen form for seriøs fokus hos voksne mennesker enn fullstendig forrykte fantasier. Hvis de ikke kan levere dette så vil jeg ikke ha noe med dem å gjøre. Vi har da for fanden nok faktabasert historisk materiale å bygge på uten at vi behøver å blande inn de dødes hær og denslags. Jeg vil bare si det slik: Overnaturlige skapninger mister hele sitt troverdighetsgrunnlag når vi tildeler dem en natur. Historien vinner ikke noe terreng som kompenserer for verdien av det vi taper når vi slipper taket i “den kjente virkeligheten” som realitetsgrunnlag i fortellingens univers. Jeg liker ikke sånne former for “frittsvevende” opplegg. Og hva så? Kall det en smakssak og sleng det i fryseboksen, for det spiller jo ingen rolle for noen andre, men det har sin motsvarende refleks på et annet plan fordi jeg har jo nulltoleranse for bløff og løgn. Og jeg mener null. Dette er litt interessant siden jeg faktisk tolererer kjeltringstreker – så lenge de ellers holder seg til de etiske standardene som gjelder innenfor kjeltringfaget – men jeg klarer ikke å forholde meg til sånne som er falske og løgnaktige. Det går bare ikke. Det låser seg for meg. Jeg blir kald og fjern. You’re in the army now. Jeg tolker det som fiendtlig krigsstrategi og jeg svarer med slike manøvre som høver seg for å sjalte dem ut. Babylons skjøge har ikke noe på meg. Jeg holder avstand. Fordi uansett hva skjøgen engang var så er hun redusert til en mentalitet nå. Det begynner med at noen oppdager hvor lett det er å lyve og mislede folk. Snart baller det på seg. Etterhvert vet de ikke selv lenger forskjellen på opp og ned. Virkeligheten inneholder så mange elementer fra fantasien at det går helt i surr for dem. I sin milde og svært alminnelige form fremkommer det gjennom hva slags metaforer folk velger for å illustrere sine poeng. Det er aldri bra når de begynner å snakke om historiske konsepter som grunnlag for sin egen identitesdannelse. Je suis un viking. Det er likevel relativt harmløst å snakke sånn så lenge man holder det på et humoristisk plan. Heia Norge, ergo en plasthjelm med horn. Verre er det med de som mener blodig alvor. De føler seg norske på en religiøs måte, eller noe. Hva skal man si? Nasjonalkulten og Pontifex Maximus er ennå ikke død? Herregud. Våkn opp.
