Fordi en handlings riktighet ikke utelukkende bestemmes av hva handlingen kan oppnå, står deontologien i skarp kontrast med konsekvensialistiske moralteorier og mer generelt også i kontrast med all teleologisk etikk. I stedet mener deontologiske teorier at en handling bare kan være riktig dersom den er i overensstemmelse med korrekte etiske prinsipper om hva som er riktig handling, og at slike prinsipper i noen tilfeller kan tillate eller påby handlinger som ikke fører til de beste konsekvensene.
(Store norske leksikon)
Det spiller for den som rammes av det onde liten rolle om ting var “godt ment” i utgangspunktet. Jeg vet ikke hva slags livsfjern “åndelighet” som må til for å forklare ting på andre måter enn i sin enkleste og mest lettfattelige form, men det hjelper sannsynligvis å være seksuelt evneveik. Ta for eksempel Immanuel Kant eller Søren Kierkegaard. Ingen av dem hadde noe påviselig sexliv. Det er ikke normalt å være avholden fra livets enkleste gleder og det danner ikke noe godt utgangspunkt for å forstå “det menneskelige” hvis man selv ikke lever på en måte som representerer de mest vanlige menneskelige erfaringene. Det virker jo urimelig å ta imot råd om seksuelle affærer fra en jomfru. Hva vet de? Bare noe om “prinsipper” som umiddelbart flyr ut av vinduet så snart man skreller klærne av folk.
Problemet med mennesker er at vi lever på mange ulike nivåer av virkelighet samtidig. Seksuelle renkespill og sjalusi er vanskelig å forstå for de som ikke selv er seksuelt aktive, men alle vet at dette er svært seriøse greier når man selv står i spillet og har noe å tape. Er partneren trofast? Dette er vanskelig å vite. Man må nødvendigvis henfalle til tillit på en måte som åpner store rom for personlig sårbarhet, noe som kommer i konflikt med alle sunne instinkter for overlevelse og fremgang som individ. Hvordan forholder man seg til mennesker på at praktisk nivå? Livet skal jo først og fremst leves. Det er ingen teoretisk øvelse. Alle har “noen” i livet sitt, og noen har mange. Hvordan man omgås de andre sier mer om hvem og hva man er enn all verdens ord. “Gode hensikter” teller ikke for noe som helst hvis ikke resultatene reflekterer dem på det praktiske plan. Det går ikke an å ha et deontologisk sexliv. Det handler jo ikke så mye om “hva man vil” som om hva man får til i praksis. Idealer er vel og bra men det er handling som flytter fjell.
Jeg tror ikke begrepet ekteskapsløfte betyr særlig mye lenger. Du vet. Elske og ære hverandre i gode og onde dager og alt det der. Det er enkelt å si men nesten umulig å leve opp til. Sviket inntreffer nesten umiddelbart. Først i forhold til seg selv, men snart også i forhold til partneren. Hvis ikke begge vil det samme har vi jo et åpenbart problem. Og det skjer nesten aldri at begge vil det samme, verken på kort eller lang sikt, men fordi de har avlagt et løfte og det ene med det andre så vil de i det minste presentere en fasade av velvillighet i henhold til formålet. Imidlertid beholder de tankene sine for seg selv. De kan jo som alle vet gå hit, dit og overalt. Det er vanskelig å leve sammen med et annet menneske. Det er jo slik at det hvor man finner to mennesker finner man også minst tre innbyrdes motstridende meninger. De forholdene som fungerer best er preget av en viss form for “uinteresse” for hverandre på detaljnivå. Man bare trekker på skuldrene. Fokuset legges heller på “statistiske middelverdier”. Har vi det for det meste bra? Javel men så er jo resten bare et spørsmål om å sjangle seg gjennom livet sånn som omstendighetene dikterer.
Sannsynligvis forventer folk for mye av et partnerskap. Du vet. Romantiske fantasier. Det som skjer når man bringer to mennesker sammen er jo bare at man fordobler mengden av idioti i livet sitt. Hva enn du hadde før, det er dobbelt så mye nå. Og det er totalt ute av kontroll. Dette er prisen for et forhold. Du vet strengt tatt aldri hva den andre driver med når de er ute av syne, men det er nødvendig å ikke bekymre seg for slikt. Mistanke leder deg rett til helvete så snart det ankommer. Forholdet er jo i praksis over så snart man tror eller vet at partneren lyver om noe. Da spiller man ikke lenger på det samme laget. Vi kan selvsagt påstå at i det ultimate spillet så er alle “ute for seg selv” i prioriteringsrekken, men samtidig er det rimelig å forvente at en angivelig “livspartner” vil sidestille interessene i forholdet. Eller sagt på en annen måte; de betrakter selve forholdet som en “tredjeperson” som eksisterer mellom dem, som en amalgamasjon av deres individuelle interesser. Vi kan nærmest si en transcendent entitet. Deres strategier er ikke for seg selv, eller for (og mot) den andre, men for “forholdet” som sådant. Fokuset ligger “utenfor dem selv”. Det går sannsynligvis ikke an å lykkes med noe interpersonlig forhold hvis man bare eksisterer “i og for seg selv”. Det handler ikke så mye om å ta hensyn som om at man faktisk bare aksepterer situasjonens selvmotsigende karakter. Det er alltid problematisk å forholde seg til et annet menneske — men samtidig har det en “energiserende” effekt. Livet blir dypere og bredere.
Den første vellykkede forretningen jeg hadde var en pølsebu. Bokstavelig talt en “campingvogn” med fasiliteter for å fremstille elementære matvarer. Opplegget var ganske dyrt i drift men det lønte seg likevel. Alle vet at folk jakter på mat så snart de ellers går lei av nattelivets utfordringer, og de betaler tildels vanvittige priser for pølser, poteter, burgere og hva har du. Kebab eksisterte jo ikke i 1983. Hamburger var ikke engang noe etablert konsept. De man fikk handlet mye om “mikrobølgeovn” og ferdig pakkede frossenprodukter. Pølser var imidlertid godt etablert som konsept. Man kjøper dem for to kroner og selger dem for ti. Opplegget er genialt. Det handler bare om å servere i høyt tempo. Saken er at for å komme inn i denne bransjen overhodet så måtte jeg skaffe hundre tusen i svarte penger. Sånn var det den gangen. Vi hadde en ganske stor “uformell økonomi” som handler om kontantttansaksjoner. Det var til og med vanlig at man utvekslet “borett” på denne måten, innenfor konteksten av “borettslag”. Stabler med hundrelapper i brune papirposer ble utvekslet mellom helt vanlige folk. Sånn fungerte det. Alle var kjeltringer. Den eneste måten å lykkes i forretningslivet var å kvitte seg så raskt som mulig med alle illusjoner man noen gang hadde hatt om ærbarhet, respektabilitet og den typen ting. Borgerlige fordommer, som Lenin ville ha sagt. De står i veien for nominell suksess med pengetransaksjoner.
Når jeg prøver å oppsummere hvor mange penger som har gått gjennom hendene mine – ikke alltid like bokstavelig talt – i løpet av dette livet så ender jeg bare med “mange millioner” men jeg tror ikke det er så mye som en milliard. Jeg har jo aldri vært noen “stor” type. Interessene mine handler om det matnyttige. Jeg lever ikke i Narnia og har heller ikke noe utpreget ønske om å “endre verden” på noe vis. Sannheten er at jeg driter for det meste i alle andre. Jeg tar bare vare på noen få som av idiosynkratiske årsaker er “viktige” for meg, om enn ikke for alle andre. Sånn fungerer det. Så vidt jeg vet er dette normalt. Man tar vare på folka sine og til helvete med alle andre. Hvor man trekker opp grensene er individuelt. Hvem vil du bruke energi på å beskytte hvis noe jævelskap oppstår? Dette er svaret ditt. “Familie og venner” er hva de fleste vil oppgi, inkludert meg selv. De har ikke noe program for å ta vare på “alle”. Det virker ikke rimelig. Ingen har så mange superkrefter at de rekker over alt. Livet er et spill om prioriteringer. Hva er viktig for deg? Selv om man ikke vet svaret vil det etterhvert fremkomme, både som individuell erkjennelse og utadvendt synbarhet. Når alle kan se hvem du er har du oppnådd livets mest harmoniske likevektstilstand. Ugh. Jeg har talt.
