Tollere og syndere er et bibelsk uttrykk som betegner de foraktede og utstøtte på Jesu tid.
(Store norske leksikon)
I bibelsk sammenheng var en toller en som samlet inn tollavgiften når mennesker skulle ha med seg varer inn i en by.
(Wikipedia)
Jeg tilhørte den typen skolebarn som hadde “kristendomskunnskap” i mange år, noe som fremkalte mange spørsmål, som hvordan dette med “tollere” var veldig spesifikt. Det høres ut som det er noe de ikke sier. Hva hadde tollerene gjort for å sidestilles med “syndere” mer generelt? Forklaringen jeg fikk den gangen var korrupsjon. Alle stjal som ravner og særlig de som jobbet for romerne. Alle som ville ha noe gjort måtte bestikke noen. Greit nok, jeg kjøper den. Hvem vil vel ha for eksempel kommunepolitikere som lover å personlig få saken din raskt gjennom systemet mot noen titusen under bordet? Jeg sier ikke at sånt forekommer, men hvis det hadde skjedd ville det garantert ha blitt en stor skandale når det ble oppdaget. Og hvis det aldri blir oppdaget? Tja. De sier at man ikke har vondt av det man ikke vet. Noen er definitivt flinkere enn andre til å få gjennomslag for greiene sine, gang etter gang, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje de bare er dyktige? Eller kanskje det lønner seg å betale en såkalt sakfører for å føre saken din? Som sagt, jeg vet ikke. Jeg er ikke sivilisert. Jeg unngår sånne situasjoner hvor man “behøver advokat” så langt det er praktisk mulig, som i praksis handler om å benytte seg av “byråkratiske hyllevarer” heller enn å ta bryet – og kostnadene – med å lage til et “custom” opplegg bare for meg selv. Sånt er uansett neppe aktuelt for andre enn de som betaler skatt i millionklassen.
Om Roma vet vi ellers at det var forventet at folk skulle bruke – eller misbruke – enhver høy offentlig stilling til å berike seg personlig, så godt de fikk til, mens de kunne, fordi “alle gjorde dette” i en, hva skal vi kalle det, akseptabel grad. Men ikke den senere keiser Vespasian. Han brukte maktstillingene han fikk på sin vei mot toppen til å skaffe seg “venner”, bygge allianser og den typen ting, som selvsagt ble nyttig da han gikk for selveste keiserjobben. Hva slags type var Vespasian? Vel, han var først og fremst en soldat. En kriger, i ordets rette forstand. For et par dager siden skrev jeg noe om “den dype staten” og akkurat denne modellen med “stridskreftene” som den ultimate statsbærende kraften i samfinnet var definitivt hvordan ting var arrangert i Roma. Hvis du fikk hæren mot deg var du ferdig, uansett hva annet du eventuelt hadde med deg. Folket, gudene, lykken, eller hva har du. Til sist blir det uansett sånn som krigsmakten vil. Det er jo ikke vanlig skikk og bruk å si nei til folk som presenterer våpen før de ber om noe – for å tydeliggjøre eksakt hvilke alternativer som er i spill – så denne ryggmargsrefleksen er noe folk har med seg den dag i dag. Vold vinner alle diskusjoner. Derfor er dette alltid et like aktuelt tema. Det siste spørsmålet om makt og avmakt er en analyse av hvilken ende av pistolen man befinner seg i. Vil du bli skutt? Svaret er alltid nei. Du vil ikke bli skutt noe mer enn du vil kollidere med en møtende lastebil langs landeveien. Jeg mener, selv om du overlever vil det være en fæl erfaring. Vi regner derfor dette som ferdig snakket. Man diskuterer ikke med et skytevåpen. Gi dem pengene hvis noen sier penga eller livet. Du får alltids tak i mer penger, men det er verre å miste livet. Behøver man virkelig å si sånt?
Vold i samfunnet er i all hovedsak et kriminologisk problem — men når og hvorfor blir det eventuelt politisk? Jeg kjenner ingen som har et “amerikansk” syn på våpen, selv om jeg forsåvidt kjenner mange som – lovlig – har våpen. Jeg mener, de har ingen fantasier om å føre privat forsvarskrig mot “de andre” eller noe sånt. De er hobbyskyttere, jegere og den typen ting, ikke militante aktivister med sære politiske idèer. Visstnok er det nesten like mye våpen i Norge som i USA, men folk har et helt annet forhold til dem. Det er for eksempel ikke vanlig å tro at et våpen vil hjelpe deg hvis staten er ute etter deg, uansett av hvilken grunn. Sånt virker jo suicidalt. Tror noen virkelig at politiet og de andre skarpt bevæpnede gutta vil holde avstand og slutte å komme etter dem hvis de viser vilje til å skyte? Herregud. Jeg vet ikke engang hva jeg skal si. Prøv selv og finn ut. Do your own research, som de sier på nettet. I mellomtiden innbiller jeg meg at det vanlige i Norge er at politiet behøver bare å ringe noen og fortelle dem at de har noe de må snakke med dem om, så vil folk møte opp frivillig – med eller uten innleid advokathjelp – for å få utredet hva saken handler om. Eventuelt så vil de stikke av, og i så fall havne i registeret for ettersøkte personer, eller noe, med meldinger til alt som heter politi overalt i verden, så man kommer vanligvis ikke særlig langt på den måten heller. Dette er selvsagt et spørsmål om alvorlighetsgrader. De vil neppe sende ut full alarm til Interpol og det ene med det andre bare fordi en som er anklaget for noe småsnusk ikke møter opp til avhør, men de vil sannsynligvis tenke det er “litt interessant” at noen gidder å komplisere en fillesak, slik at det kan kanskje finnes “noe mer” i tilknytning til denne personen? Skal man ikke bare ta en husundersøkelse? Jeg vet ikke hvordan politiet jobber i praksis, men jeg vet at “noe slikt” kunne være en bra begynnelse på en kriminalroman. Folk liker sånt. Du vet. Når ting starter i det små men så baller det brått på seg med alskens jævelskap. Sånne historier virker mer troverdige sammenlignet med de fleste menneskers praktiske livserfaring. Når de senere undersøker hvordan og hvorfor noe slags trøbbel oppsto legger de nesten alltid merke til at det fantes faktisk noen små varsler på forhånd. Noe de kunne gjort – eller ikke gjort – på et tidligere tidspunkt i denne lysløypa.
Toll, eller tollavgift, er en avgift som staten legger på varer som bringes inn til eller ut fra et tollområde. Ofte er et tollområde samsvarende med et lands grenser, men for Norge er tollområdet «det norske fastlandet og territorialfarvannet, men ikke Svalbard, Jan Mayen og Norges biland» (som definert i vareførselsloven § 1-2 annet ledd).
(Store norske leksikon)
Da jeg gikk på barneskolen hadde vi en dedikert klasselærer som het frøken. Jeg tror hun selv sannsynligvis mente at det burde skrives med stor F – la oss si det var en sånn personlighetstype i spill – fordi hun var lite begeistret for noen “diskusjon” etter at siste ordet i en sak var blitt sagt, det vil si hennes ord, som var problematisk fordi hun i den ene timen snakket om samfunnsfag i saklige former, men i den neste om “tollere og syndere” som religiøse kategorier. Jeg skjønner jo at hun bare ramset opp det pensum forlangte i henhold til læringsplanen innenfor de enkelte fagene, men allerede da syntes jeg det var snålt at den samme læreren sa så mange forskjellige – og innbyrdes motstridende – ting. Hva betyr det senere om man har hatt en bra eller dårlig klasseforstander i skolen? Det er vanskelig å si, men det er sannsynligvis aldri noen fordel at de er dårlige. Selv var jeg et problembarn i den forstand at jeg trodde ikke uten videre på alt folk sa, eller engang noe av det. Jeg kan ikke engang huske at jeg noensinne ikke har visst at folk bløffer, lyver, skryter og overdriver. Sånn er de bare. Det er ikke noe å hisse seg opp over — men du kan heller aldri bare godta noe av det de sier. Er det et dilemma? Tja. La oss si det er et dilemma på den samme måten som det er et dilemma at man må dra ned buksa og sette seg på huk for å drite, som i praksis betyr at man må finne et toalett, eller i verste fall gjemme seg i busken. Det går ikke an å bare gjøre det diskrèt mens man står på trikken, for eksempel. Det er jo et dilemma hvis man virkelig må. Følgelig behøver man en strategi som gjør at man aldri havner i en situasjon hvor man må, men samtidig kan man ikke. Eller altså et dilemma. Noen skrev noe om hvordan de “behøver noe å tro på” i livet sitt, men jeg føler det ikke slik. Snarere tvert imot. Hele konseptet med tro ser fullstendig vanvittig ut for meg. Hvorfor skal man stille seg i en situasjon hvor man må tro på noe eller noen? Og hva slags mennesker krever at man skal tro på dem?
Alle som leser denne bloggen – det er aldri mange men det er heller aldri ingen – vet at jeg avskyr konseptet tro. Det ser fullstendig fette uansvarlig ut for meg. Har du ikke noe med mer substans? Eller for å snu på flisa: Blant de tingene som faktisk har substans, hvilke har du? La oss for eksempel snakke om etiske standarder. Stjeler du noensinne? Lyver du noensinne? Eller gjør du noe annet som du vet er galt? Har du for eksempel hørt om unnlatelsessynden? La oss formulere det som et spørsmål: Hender det noensinne at du “ser en annen vei” i forhold til gale ting som skjer midt oppi glaninga di fordi du frykter konsekvensene ved å involvere seg? Mange har lite å si om urett som ikke rammer dem, selv om det faktisk kunne utgjort en liten men likevel betydningsfull forskjell at man “markerer avstand” til galskapen. Vi lever jo i en verden med veldig små marginer. Ikke bare “noen ganger” men faktisk hele tiden. Et sekund er lang tid i trafikken, som de sier hos Biltilsynet. Ofte er avstandene bekymringsverdig små også. Trange veier og den typen ting. Tømmerbil og turistbuss kommer mot deg i det man på 70-tallet kalte “sportslig hastighet” og passerer deg så nært at speilet dirrer etterpå. Sånn er livet. Det vanligste alternativet til “tro” – eller la oss kalle det behovet som “tro” dekker hos de religiøse – er selvsagt estetikk, enten man finner dette i kunsten eller som “naturopplevelse”. Du vet. Livets vakre elementer. De ikke bare finnes i alle budsjettklasser, de er også eminent tilgjengelige som gratis alternativ. En “skjønnhetsopplevelse” er noe substansielt, særlig hvis den drar seg i retning av permanens, uansett kilden. Man behøver ikke å tro eller ikke tro, man behøver bare å plassere flere vakre ting i sitt eget synsfelt. Eller pynte sitt eget umiddelbare livsmiljø, om du vil. Det har ikke noe med tro å bestille, det er bare en jobb som må gjøres. Folks individuelle smak avgjør hva det betyr i praksis, det kan ikke jeg si noe om. Alt jeg kan si er at skillet mellom indre og ytre skjønnhet er noe kunstig. Alle føler seg jo best når de befinner seg i “sin egen hule” hvor alt er – skamløst – lagt opp til å optimalisere deres egen trivsel — mens de kanskje aldri viser “sitt beste” når de må yte noe i et miljø som jobber mot deres estetiske smakssans.
Dette skrivestykket begynte med at jeg satt og fniste over hvordan kristenfolkets store champion Donald Trump – som de alle har slik tro på – synes å ha en greie i forhold til toll. Eller tariff som det heter på engelsk. Finansmagisk sett kan vi si noe om handelsbalansen mellom importstater og eksportstater, valutaoverskuddet og “reinvesteringene” dette drar med seg, produksjonsbasens skattbare inntektsøkonomi i forhold til forbrukerbasens kjøpekraft, og så videre, men det gidder vi jo ikke. Økonomisk teknobabbel forandrer ikke det faktum at toll alltid manifesterer seg som et påslag i den aktuelle varens utsalgspris. Kanskje ikke øyeblikkelig, ettersom alle prøver å ikke reise seg opp i båten samtidig, men etterhvert må ting bevege seg i den retningen. Hele poenget med toll er jo vanligvis å få opp prisen på utenlandske varer som konkurrerer mot en del av det innenriksbaserte næringslivet og den typen ting. “Billig skotsk laks” ville for eksempel neppe blitt akseptert lenge i Norge før varen ble tollbelagt, uten at jeg mener å si dette er noe som kan hende. Det handler bare om å illustrere hva slags politisk verktøy toll er. Det er et motstandsvåpen når man selv bruker det men et angrepsvåpen når andre gjør det. Jeg vet ikke om britene skattlegger norsk laks for å få prisen på nivå med den de selv produserer, men jeg tipper ja. De fleste stater bruker toll på denne måten. Det blir ikke aktuelt med noen billige utenlandske varer som underkutter produksjonsbasen her hjemme, takk skal du ha. Vi smeller så mye toll oppå prisen som det tar for at varen ikke skal utkonkurrere hjemmemarkedets egenproduksjon. Jeg har vanskelig for å se hvordan toll noensinne kan fungere på en annen måte – ihvertfall ikke i seg selv – selv om “ringvirkningene” kan handle om å etablere geopolitisk forhandlingsgrunnlag for helt andre ting. Imidlertid behøver vi ikke mer komplisert matematikk enn vanlig addisjon for å se at når man legger toll på en importvare så vil den bli dyrere i sluttleddet. Jeg vet ikke hva markedet eventuelt må forvente for at vi skal se prisnedgang som en konsekvens av “handelskrig”, men dersom noe såpass snålt skjer så er det neppe fordi de tror at bedre tider kommer snart.
