I moderne kulturhistorie, antropologi og arkeologi er denne motsetningen mellom siviliserte og primitive kulturformer forlatt, fordi en høyt utviklet teknologi ikke nødvendigvis innebærer et tilsvarende høyt etisk og intellektuelt nivå. Likevel brukes sivilisasjon eller høykultur som faguttrykk om et nivå i menneskehetens utviklingshistorie, forbundet med fremveksten av intensiv matproduksjon, økt folketetthet, arbeidsdeling og organisasjonsformer med sosial lagdeling i bysamfunn, der de grupper som ble frigjort fra arbeid i primærnæringen, utviklet former for skrift, aritmetikk, geometri, astronomi, filosofi og så videre.
(Store norske leksikon)
Det er ofte slik med alle sånne tykke konsepter at jo mer presis man prøver å være jo mindre mening gir definisjonen. Vi må altså betrakte “sivilisasjon” som et veldig omtrentlig begrep, skal vi si nærmest som en av de psykatriske diagnosene som krever at så og så mange sjekkpunkter fra en liste må foreligge. Det betyr for eksempel helt klart noe materielt. Det må være orden på sakene. Folk må leve på en organisert måte og ha et planmessig forhold til økonomiske saker. Kort sagt, det må foreligge administrative strukturer og en viss grad av justis før vi kan snakke om siviliserte forhold. Det vil kreve byråkrati. Et antall mennesker er nødt til å jobbe på heltid med å drifte opplegget. Kanskje til og med alle. Hvis vi ser på gamle Egypt så var jo alle teknisk sett statsansatte med varierende plikter og privilegier. Verken teknologi, religion eller politikk ble betraktet som “separate” deler av livet. Alt er like viktig (og uviktig).
Alle har en rimelig realistisk sans for hva en stein veier. Det går greit å håndtere de små, men steiner skal ikke bli svært store før man ser på dem og bare tenker nei. Gidder ikke å prøve engang. Man får til å rikke og rugge litt med spett og vektstangprinsippet, men hvis de veier mange hundre kilo er jobben både slitsom og farlig uansett. Det er derfor Gud har gitt oss gravemaskin. Det er veldig sivilisert. Man får gjort aldeles usannsynlige mengder arbeid hver dag med en passe stor gravemaskin i forhold til hva et arbeidslag med spader klarer. Vi har i det hele tatt mye bra teknisk utstyr nå, og vi er svært geskjeftige med bruken. Nye veier, ny flyplass, ny næringspark. Arbeidsplasser og økonomisk vekst. De sier at i en mer abstrakt forstand handler konseptet sivilisasjon om at skapninger “bygger om sine omgivelser” ved hjelp av energi som de trekker – på ymist vis – ut fra de samme omgivelsene, for eksempel vannkraft, forbrenningsmotor eller strømturbin. Vi fantaserer for eksempel om diverse varianter av fremmede sivilisasjoner som muligens kan eksistere andre steder i universet enn her på jorda og fremstiller hypoteser om hvordan noe slikt eventuelt vil se ut i praksis. Vår store skrekk er jo at det skal komme “noen” med onde – eller ubegripelige, som i praksis blir det samme – hensikter. Du vet. Noen som ligger så langt foran oss at de ikke engang tar oss alvorlig som selvstendige intelligenser. En slags kosmisk elite, om du vil, som driver med ting vi ikke engang har noen konseptuelle forestillinger om.
Matematisk sett får jeg helt fint til å gjøre de fleste operasjonene som er praktisk relevante i livet mitt med penn og papir, men jeg bruker ikke desto mindre lommekalkulator hver gang det er noe — og “noe” handler i det store og hele om hva slags utgifter som passer å ta når. Du vet. Budsjettrokader og øyeblikkets tilpasninger. Gangetabeller og vanlig addisjon dekker det meste, men jeg vet at mens jeg selv regner feil noen ganger – et tall her, en kommafeil der, og plutselig er man på sykkeltur i kålåkeren – så går det ikke an for en lommekalkulator å “regne feil”. Det blir riktig hver gang, såfremt man bare får til å taste riktig. Enkel som den er – etter måten – så er lommekalkulator likevel en maskin og maskiner gjør ikke feil når de blir brukt riktig. Vi kan kalle dem “hensiktsessige kraftforsterkere” fordi de tjener våre hensikter, slik at når “det går galt” med teknologi og maskiner så er det på hensiktsplanet man vil finne feilkilden. En gravemaskin vil for eksempel ikke bare plutselig selvstarte en vakker dag, for deretter å engasjere seg i riving av huset ditt. Hvis dette skjer er det alltid fordi det finnes en operatør med onde hensikter, eventuelt en fette psykotisk person som ikke forstår hva de gjør. Maskiner har alltid et formål – det er meningen de skal “brukes” på ganske spesifikke måter, selv om de også kan “misbrukes” på andre måter – men de kan per definisjon aldri ha noen egenvilje. Alt de kan gjøre er å forsterke kraften i formålet hos de som opererer dem, enten de “mener” det de gjør eller ikke. Si som når noen sneier borti en bygning med grabben på en gravemaskin sånn at det oppstår skader. Sånt skjer, særlig når det er trangt og vanskelige forhold, noe det ofte er i villastrøk innimellom huset, garasjen og diverse andre installasjoner. Det er jo ikke verre enn at man bare reparerer mannskiten igjen, men også dette koster tid og penger. Det er ikke lønnsomt å slurve.
Som alle andre grubler jeg noen ganger over hva fanden de tenkte den gangen de bygget nærmest umulige ting for hånd i “den gamle verden”. Pyramidene i Egypt står liksom øverst på lista over idiotisk store steinarbeider, foruten at de også har minst like mange andre typer imponerende byggverk som det er vanskelig å umiddelbart “se” hvordan de fikk til. Men de fikk det til. Tingene står jo der. Hvor harde fakta behøver du? Det er lenge siden nå, men jeg tilbrakte en gang noen uker i bil på kryss og tvers av regionene Normandie og Bretagne i Frankrike. De har mye interessant arkeologi, foruten noen ganske dystre krigsminner. Uansett, jeg har endt opp med steinanlegget i Carnac som personlig favoritt. De er ikke riktig sikre på alderen, men enigheten synes å ligge rundt 5-6000 år gammelt. Hva betyr det? Vi kan bare gjette. Hva som er sikkert er ihvertfall at folk mener noe med å stille opp kilometerlange rekker av steiner på opptil flere hundre tonn av vekt. Er dette sivilisert? Jeg ser jo for meg at det må ha vært ganske mange av dem og at alle var enige om hva de holdt på med og hvorfor de gjorde det. Det fantes plan og styring. De hadde et formål selv om dette er ukjent for oss. Vi kan bare si ganske vage ting om greia, men vi vet for eksempel at folk drev og tuklet med urimelig stor og tung stein på en tid da det ikke burde gå an. De hadde jo ingen maskiner. Vi har selvsagt “eksperimentell arkeologi” som handler om å prøve ut det folk tenker i praksis, slik at vi er ikke helt uvitende om hvordan ting kan ha blitt gjort, men vi er ikke helt sikre på noe heller. Vi henfaller som vanlig til “det mest sannsynlige” gitt hvilke teknologiske hjelpemidler man hadde den gangen, som i det store og hele koker ned til at alt tok lang tid. Kanskje mange måneder for å ferdigstille hva som i dag er en rimelig dagsjobb med maskinkraft. Navnet på anlegget i Carnac bør sannsynligvis være “landskapskunst”. Alle ser det uansett på den måten. Det er imponerende, javisst, men hva er det? Noen mener det er oppmerking av eiendomsrett til et territorialt revir. Andre satser på den gamle traveren “religion”. Et hellig sted og den typen ting.
Eldst av alt det dagsaktuelle på kulturfronten er imidlertid kulturen Tash-Tepelar i Tyrkia. Eller vi kan kalle det Anatolia for å være mer spesifikk. Tyrkerne har jo bare vært på stedet i tusen år, mens Göbleki, Karahan og andre navn på “Tepe” typisk er 12-15.000 år gamle. Forrige istid var ikke engang helt over. Det er åpenbart begrenset hva det går an å vite om så gamle ting, men vi kan i det minste fokusere på håndverket og si at dette er ikke de første bygningene de laget. De visste hva de drev med og de hadde helt åpenbart en “overordnet plan” med opplegget sitt. Eller kulturen har en utpreget stil, om du vil. Kunstneriske motivvalg, bygningstekniske elementer og denslags. Alt er forholdsvis arbeidsintensivt sett opp mot at folk i henhold til boka ikke skulle vært bofaste under “siviliserte” forhold så tidlig. De var etter alt å dømme det vi kaller jegere og sankere, men de hadde ikke desto mindre bylignende strukturer. Veldig spennende for alle som er interessert i oldsaker, fra de rimelig godt avbalanserte og “vitenskapsorienterte”, til de mest fritt spekulerende UFOloger og annet oppsop ute på den vanvittige siden av hva som fortsatt går for vanlig virkelighetsoppfatning blant folk. Det bør jo ellers være opplagt at Tash-Tepelar besto av “mennesker akkurat som oss” på alle fysiske og mentale vis, de hadde bare en helt annen materiell kultur enn oss, sannsynligvis også en helt annen virkelighetsoppfatning. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. De etterlot seg ikke noe skriftspråk, bare noen symboler som repeterer seg. Hva kan vi “lese” ut fra disse? Omtrent det samme som vi klarer å tyde ut av hulemalerier og helleristninger. Det er rimelig å anta at dette ofte handler om historier og at symbolbruk handler om logiske sekvenser tilknyttet “folkehukommelsen” på den tiden. Fordi de kan historien kan de også “lese” symbolene og omsette dem i historiefortelling. Folk har alltid holdt på sånn. Vi liker å sette spor etter oss på måter vi opplever som meningsfulle. Urban graffitti er vel det mange driver med nå i dag som minner mest om hele idèen med sånne ting. Jeg var her. Vi kaller det vandalisme hvis det skjedde i forrige uke, men det regnes som verdifulle kulturminner hvis det er ti tusen år gammelt.
