(utforsksinnet.no)
Mange har minner om sitt første møte med Goyas såkalte svarte serie av malerier – som man liksom må riste på hodet av og svelge et par ganger før man klarer å “ta det inn” for dette er rimelig horrible saker – og mange har spekulert rundt hva som egentlig foregikk med hodet hans da han laget dem. Etter min mening er dette et naivt spørsmål. Alt Goya gjorde var å skildre den verden han observerte. Det virker ikke rimelig å anklage en kunstner for å være gal basert i lite annet enn at han skildrer en gal verden slik han ser den. Seriøst, hva gjør Goya? Han maler bilder. De gjør inntrykk på folk. Ofte til en sånn grad at de får mareritt av det etterpå. Det er alt. Høres det ut som galskap? Det kommer an på hvem man spør og hvordan man definerer begrepet galskap. Man kan argumentere for at det er “moralsk galt” – altså mer i motsetning til det “moralsk korrekte” enn det mentalt sunne – å vise mennesker bilder som ryster dem helt ned i grunnvollene og kanskje tar fra dem en ikke ubetydelig andel av sinnsroen og sjelefreden deres. På den annen side er kanskje ikke sinnsro noe man bør skryte av når verden står i brann og hensynsløse lystmordere går løs rundt hushjørnene. Goya opplevde jo noen særlig ondartede utslag av Napoleons krigføring i Spania og dette preget uten tvil hele hans sene produksjon.
Saken er at fler enn Goya har opplevd fæle ting, men få av dem har evnen til å uttrykke seg på en måte som får folk rundt dem til å fatte hva det handler om, så de foretrekker å heller holde kjeft. Du bør ikke skremme bygdefolket er et gammelt ordtak blant kunstnere og andre som føler at de har “noe de ønsker å si” men er usikre på hvor og når det finnes en passende anledning. Jeg mener, selv de som overlever selve bombardementet er jo også “krigens ofre” i den forstand at de har i mange tilfeller blitt frarøvet sin evne til å “være normal” etterpå, mens de som ikke selv har noen slike erfaringer mangler et meningsfullt rammeverk som de kan forstå slike ting innenfor. Alt de har er historier som de hører og dessuten det de selv klarer å se for seg i fantasien, men det blir ikke det samme. Har man ikke mistet dyden så er man jo ennå en jomfru. Kroppen vet ingenting. Støyen i hodet er ikke relevant. Som alle vet – etterpå – blir det ikke sånn som man ser for seg. Sånn er det med forholdet mellom teori og praksis — men så kommer altså kunstnere, filosofer og andre som røsker sløret av Babylons store hore sånn at alle kan se, og da føler de forferdelse. Bildene hans Goya er jo forferdelige. De viser en “emosjonell virkelighet” som ingen har lyst til å se og enda mindre selv erfare. Er dette galskap? Igjen, det kommer an på hvem du spør. Provoserende kunst lykkes noen ganger med å være provoserende og det som typisk kommer da er en reaksjon av moralsk forargelse, ikke så mye over selve kunstverket som hva folk føler at det eksponerer om deres egne mørke hemmeligheter. Det er ikke sånn jeg ønsker å bli sett. Indignasjonen presenteres som regel på vegne av “allmenhensyn” selv om det føles dypt personlig for de forulempede parter. Fordi de ikke har noe følelsesregister de kan plassere disse tingene innenfor på en meningsfull måte henfaller de til frykt og avsky. Som om de står ved grensen til et forferdelig sted og kikker inn, men ryggmargsrefleksen deres påbyr dem å trekke seg tilbake og innta forvarsposisjon. Jeg liker ikke dette. Problemstillingen gjelder selvsagt mange andre kunstnere enn Goya, fordi det de skildrer – menneskelig depravitet – blir tolket som en egenskap bare hos kunstneren som utførte arbeidet – altså “galskap” – heller enn som et varsel om allmenmenneskelige problemer.
Siden tilkommer det ikke ubetydelige element i bildet at særlig talentfulle kunstnere som Goya ikke akkurat vokser på trær. Kanskje bare en liten prosentandel av alle de som av ulike årsaker tvinges til å forholde seg til menneskelig ondskap har evnen til å skildre denne erfaringen på en ordnet måte i etterkant. Som tidligere nevnt henfaller mange av de som tilsynelatende “klarer seg bra” til taushet etterpå. De nekter å snakke om tingene med noen som ikke selv var på stedet da det skjedde fordi de regner ikke med å bli forstått og de ser ikke noe poeng i å snakke bare for å snakke, eller enda verre; for å tilfredsstille noen slags pervers fantasi hos de som er interesserte i “menneskelig lidelse” men som ikke selv har noen slike erfaringer. Den dag i dag pågår det kriger og enda løsere organiserte konflikter i verden som fremstiller en stor mengde skadde individer, like mye mentalt som fysisk. Jævelskapen er den samme gamle, men vi har bedre våpen nå. Fremskrittet har gitt oss mere pang per peng som man sier. Det går an å myrde hundrevis og tusenvis av mennesker fra trygg avstand. Man behøver ikke å selv se eller – gud forby – lukte noe av elendigheta. Er det galskap å skildre det man observerer i verden? Det er kanskje litt på kanten å være veldig insisterende og påtrengende med dårlige nyheter overfor de som allerede har fått med seg hva det handler om, de bare trenger litt tid på å fordøye inntrykkene, men hvis tingene fremstilles på en måte som gjør at folk kan ta den tiden de trenger i sitt eget hode, eller til og med holde seg unna hele greia hvis dette er hva de foretrekker, så ser jeg ikke problemet. Da ville det snarere helle mot den uansvarlige retningen å ikke skildre slike erfaringer, altså gitt at man har det talentet som trenges for å gjøre jobben og nå frem med budskapet. Sånt er jo nettopp slike tidshistoriske dokumenter som senere tiders forskere setter pris på, men nøyaktigheten i bevismaterialet taper seg raskt etterhvert som folkeminnet dør ut. Det gjelder å få intervjuet alle som kan huske noe før det er for sent. Blant annet derfor er sannsynligvis Den andre verdenskrig den mest gjennomstuderte konflikten i menneskehetens historie, uten at dette ser ut til å ha hatt noen pedagogisk effekt i vid forstand.
