På den ene siden kan krig ha noen ytterst synlige og håndgripelige kjennetegn, som sprengte hus og flyktningestrømmer. På den annen side kan krig være noe ytterst diffust. Vietnamkrigen hadde alle de nevnte fysiske kjennetegn, men var ingen krig, formelt sett. Krigen mellom Finland og Storbritannia, som sistnevnte erklærte 6. desember 1941, var derimot en krig i formell forstand, men det falt ikke et eneste skudd mellom partene. Den ble som en av de siste kriger i historien erklært på forskriftsmessig vis. I dette perspektivet er krig en nærmere bestemt rettstilstand mellom stater, og har ingenting med fysisk maktbruk å gjøre, rent definisjonsmessig.
(Store norske leksikon)
Forskjellen mellom krig og verdenskrig er proporsjonal til forskjellen mellom slagsmål og møljeslagsmål. Graden av kaos og (senere) klarhet rundt hva som egentlig skjedde ligner på hverandre. Vi kan for eksempel tenke oss at to grupper av motstridende demonstranter møtes et sted. Siden skjer det noe, som trekker noe annet med seg, og plutselig er alt ute av kontroll. Politiet er lite begeistret for sånt men pressen elsker det. Godt stoff er neppe et uttrykk mange narkomane noensinne bruker, men i redaksjonene rundt om vet man hva konseptet betyr. Dette er jo hva samfunnsoppdraget deres handler om. Nå vet de hva de har å gjøre. Journalisme kalles ofte historieskrivningens frontlinje, fordi de som er der på stedet og beskriver det de ser og opplever er også de som senere blir mest sitert av faghistorikere som jobber for å danne en mer oversiktelig form for oversikt enn hva som er mulig mens ting står på som verst.
Første verdenskrig oppfattes ikke typisk som godt forståelig første gang man hører om greia. Hvem? Hva? Hvorfor? Man kan samle inn hvor mange fakta som helst om “saken” uten å noensinne finne den typen svar som liksom sitter på den rette måten. Aha, nå ser jeg det. Andre verdenskrig er forsåvidt vanlig å koke ned til “kamp not nazismen” men også dette er i ferd med å bli tynnkokt suppe i en verden preget av tildels store læringsvansker. Alle vet jo hva Knut Hamsun pleide å si: Om hundre år er allting glemt. Vi har allerede passert den centenniale merkesteinen i så måte, hvis vi antar at nazismen begynte med ølstekuppet i München. Bevegelsen fantes strengt tatt i noen år før dette også, men det var da de ble oppdaget i en bredere forstand. Denne hendelsen skjedde førti år før jeg ble født. Senere ble det verre. Jeg fikk jo høre mye om krigserfaringene til de som befant seg innenfor horisonten av skolelæreralder på 70-tallet, mens jeg gikk på skolen. De så alt sammen med sine egne øyne. Noen av dem hadde vært i konsentrasjonsleir. Det skulle jo ikke mange meninger og mye prat til før man ble hentet av Gestapo. Hva betyr begrepet ytringsfrihet for deg? Meningen har endret seg siden de som kunne huske denne mannskiten begynte å dø ut. Per i dag er det vel redusert til at hvem som helst skal i prinsippet kunne si hva som helst ustraffet. Innen rimelighetens grenser, riktignok. Det er for eksempel forbudt å trakassere og true folk, men så lenge vi snakker om argumenter i en “åpen samfunnsdebatt” er alt like gyldig. De fleste synes ikke at noen bør knebles. Derfor holder politiet vakt når nynazister marsjerer i gatene.
Dette med at hukommelsen “ute blant folk” går i en syklus på hundre år virker jo ellers ganske opplagt. Gammelnazister er for eksempel utdødd ved dette tidspunkt. Ingen som var med på å starte bevegelsen i München i 1923 lever slik at de kan fortelle om det. Ingen som deltok som aktiv stridende under Den andre verdenskrig er tilgjengelig for kommentar. Vi har mistet den levende kontakten med dette erfaringsmaterialet. Alt vi har er historiske dokumenter og kunsten å tyde dem, som dessverre ikke er noen jevnt fordelt personegenskap ute i befolkningen. Dessuten har vi det folk har “hørt” fra diverse kilder som preges av det førstnevnte punktet. Og som om dette i seg selv ikke var ille nok har vi selvsagt også de som driver med – mer eller mindre bevisst – nazipropaganda, av årsaker som er “deres egne” men som sannsynligvis har røttene sine i noe psykiatrisk. Jeg gjetter på det man på engelsk kaller daddy issues, men ordet “daddy” brukes så ulikt ordet “pappa” at dette ikke fungerer som oversettelse. Pappa er et kosenavn mens “daddy” er en maktfigur i språket på en måte som noen ganger går under navnet onkel på norsk, som for eksempel i “onkel politi”. Dobbeltbetydningen går selvsagt på det freudianske opplegget med å beseire sin far slik at man kan overta eiendomsretten til sin mor, og det ene med det andre. Det er ganske svett og dunkelt. Det paraseksuelle driftslivet – også kalt det psykoseksuelle spillerom – handler ikke om verken sex eller seksuelle spill i noen kjønnslig orientert forstand, men mer om “kjønnsrollen” som psykologisk tilstand og “mytologisk motivasjonskonsept”, om man kan konstruere så store ord uten barduner. Du vet. Noe folk identifiserer seg med. Fordi jeg er mann godtas vanligvis ikke som forklaring på noe i Norge, og “pappa” er mer en komisk enn en tragisk figur. Normale folk tror rett og slett ikke på konseptet “sterke menn” i Norge. Alle vet jo at det er begrenset hvor sterk det går an å bli. Det er som de to som konkurrerte om hvem som turte å gå nærmest kanten av stupet. Plutselig vant han ene. Klapp klapp, liksom. Det er den vanlige lønna for å være modig.
Blant alle jeg noensinne har møtt er det ingen som verdsetter noe høyere i andre folk enn ærlighet. Vi godtar mye jåss hos andre så lenge de ellers ikke lyver og gjør seg til, at de har orden på pengesakene sine og den typen ting. Det blir aldri sånn at de kommer til deg for å “låne penger” for å si det slik. Eller for å skjære enda dypere: De stiller deg ikke i en posisjon hvor du er nødt til å spille Mefistofeles, som i fortellingen Faust. Ich bin der Geist der stets verneint. Jeg er den ånden som sier nei. Den som nekter. Setter ned foten. Meg kan ingen passere uskadd. Det er jo en konfrontasjon vi snakker om nå. Jeg vet ikke hvorfor det er så enkelt for noen å lyve, bløffe og snuske seg gjennom livet, men jeg vet at hvis folk kan velge så foretrekker de “soliditet” i moralspørsmål. Du vet. Ikke så mye forutsigbarhet som konsistens. De er ikke laget av bare varm luft og tilfeldigheter. De sier det de mener og mener det de sier. Det er alltid best sånn. Det er ikke en ulykke når det er noe som skjer igjen og igjen. Det er et mønster. Om vi skal bruke et annet ord enn ærlighet så kan vi si det er alltid best når folk er seriøse. Som jeg sa – og noen kommenterte – et annet sted: Tøys er ikke i seg selv noe ubra, men det ligner på salt. Det er bra å salte litt, men det er vanskelig å redde noe som har blitt oversaltet. Om ikke alle kokker allerede vet dette så er de dømt til å finne det ut. Som regel på et tidspunkt når det passer dårlig. For å fremføre en viss parallellitet til det engelske språket, så bruker de ofte ordet player på en nedsettende måte som ikke er umiddelbart oversettelig med “spiller”. Det at noen er en “player” betyr at de ikke er seriøse. De har skjulte hensikter, eller de vet ikke engang selv hva slags hensikter de har. De bare gjør ting for effektens skyld. De bare sier ting for effektens skyld. Eller for å si det med Nietzsche: Dette er reinspikka nihilisme. Slike handlingsmønster eksisterer innenfor et univers av mening som ikke har noen verdier, bortsett fra umiddelbar overlevelse og “instrumentell formålsrasjonalitet”. Dette siste kan for eksempel handle om profitt. Du vet. Det å se etter muligheter til å “ta ut fortjeneste” enten man strengt tatt har fortjent dette eller ikke. (Mest ikke.) På engelsk kalles dette a mercenary mentality, altså leiesoldat-mentalitet, som vel ikke er en ting på norsk. Vi pleier å kalle sånt horeri. Prinsippløshet. Det holder ikke i lengden.
Alle vet at det å jobbe ikke automatisk henger sammen med det å tjene penger. Hvor hardt går det an å jobbe? Det er samme prinsipielle spørsmål som hvor sterk det går an å bli. Noen ganger ser man noen forbløffende sirkuskunster men for det meste er mennesker nokså svake og skrøpelige. Opp som en løve og ned som en skinnfell er hovedregelen. Vi har en distinkt tendens til å overvurdere oss selv. Uansett, alle skjønner jo at de som virkelig “tjener penger” i samfunnet gjør det på andre måter enn å “jobbe”. Herregud. Så dumme er ikke folk. Triksing og miksing. Tusking og snusking. Kall det hva du vil, bra er det uansett ikke. Når nyliberalister bruker ordet frihet så mener de invariabelt positiv “frihet til” å lage opplegg for å tjene penger som ikke handler om å “jobbe”. Og sånn har vi hatt det i førti år. Det mest nærliggende for Norge er thatcherisme i Storbritannia, som senere ble ompakket og strømlinjeformet av det entusiastiske sjarmtrollet Tony Blair — som imidlertid kjørte seg fast i intrigene rundt Irak og “krigen mot terror”. Nå er det Charles Dickens for alle penga der borte. Økonomien går ikke bra. Et firma vil – til sammenligning – som regel ha “skjulte reserver” som ikke lett lar seg lese ut av regnskapet, men Storbritannia hadde svarte hull istedet, ved det tidspunktet da Labour nylig kom til regjeringsmakten. Det siste jeg hørte var 500 milliarder kroner. Da snakker vi ikke bare om penger som mangler. Vips og svosj. De er bare borte. Det er ikke ingenting der, det er et “svart hull”, altså en kraft som suger på økonomien. Vi både kan og bør spørre — hva faen? Filosofisk sett er dette problemet en svært stor hai som kretser der nede i dypet. Vi har laget en samfunnsmodell hvor de mest beundringsverdige “vinnerfantasiene” handler enten om sportsprestasjoner – mot fyrstelig lønn og sponsorpenger – eller det mest fantasifulle opplegget for å tjene store penger via “forretninger”. Dette er verdiene i det norske samfunnet. Dette er den typiske atferden vi kan observere hos “eliten”. De virrer mellom offentlige og private stillinger som om dette er en streit og normal ting å gjøre. Er du tjenestemann eller profittjeger? Hva annet er å forvente enn at den nihilismen som hersker på toppen også kan gjenfinnes i “folkedypet”, hvor det prinsippløse blir sett og oppfattet? Når alle går for pengene foran alle andre hensyn så blir det som det blir.
Alle som elsker konseptet dommedag – og det er forbløffende mange av dem – setter pris på å se litt nihilisme i verden, men vi som betrakter livet som en positiv erfaring, til tross for sin absurde karakter og selv når ting går dårlig, foretrekker å danse til en annen fløytespiller. Det fantaseres friskt om “stormen som skal komme” enten man har blandet inn Jesus som rollefigur – Kristus Pantokrator – eller ikke. For noen handler det jo om raserenseri. De vil ikke ha en verden som har alt for mye “verden” i seg. Horisonten må reduseres. Denne dalen er ikke trang nok. Hva er det de tenker? Jeg aner som alle kan se ikke, jeg bare gjetter. Jorda er stor og gammel. Det er latterlig å snakke om å “ødelegge planeten” — men vi kan imidlertid vanskeliggjøre vårt eget livsgrunnlag på måter som vil være ødeleggende for dagens økonomiske system. Alt vi behøver å gjøre er bare å fremføre dagens økonomiske system. Det går rett til helvete på autopilot. Forandring er uansett nødvendig, enten vi behøver å kjøre kjerra helt til helvete først eller om vi stanser tidligere av egen fri vilje. Det alle med normalt gangsyn kan se når de betrakter “makteliten” kan sammenfattes i ordet korrupsjon. Kanskje gjør de ting for det meste etter boka men de er ikke selv akkurat noen dydsmønstre. Jeg vet selvsagt at det finnes mange både seriøse og kompetente tjenestefolk i forvaltningen som er innstilt på å gjøre en bra jobb på grunn av andre årsaker enn at dette er det mest lønnsomme for dem. De oppnår resultater men de flyr ikke rundt med hendene over hodet etterpå som om de er fotballspillere og nå er det goooooool-gol-gol-gol-gooooool (som de sier i spansktalende land). De forsvarer seg ikke heller, for den saks skyld. Dette er jo ikke “politisk” for dem. Sånne finnes og jeg er klar over det. Det er derfor Norge fungerer såpass bra som stat og samfunn. Jeg innbiller meg faktisk at denne gruppen er enig med meg. Det er ikke bra å ha for mange etisk ustabile individer i maktposisjoner. Vi bør helst vite hvem de jobber for. Er det Norge? En annen stat? Er det et prinsipp? Er det penger og luksus? Eller er det bare følelsen av å være relevant? Du vet. Narcissisme. Eller en ukritisk dyrkelse av sin egen fremgang og velstand, om du vil.
