Ytringsfrihet har visse likheter med fritt alkoholsalg. Vi vet at det vil medføre problemer men så mange ønsker at det skal være slik at vi må bare leve med at folk vil rave rundt i frihetsfylla og skrike mot månen. Ikke alle, men et tilstrekkelig antall til at det stadig er et problem for “noen” (det varierer med tid, sted og anledning) at folk ikke klarer å moderere seg, at de drikker seg så sanseløst dritings at de mister all selvkontroll og enhver form for personlig verdighet. Noen vil også utgjøre en fare for seg selv og andre. Vi vet at dette kommer til å skje. Vi vet at alkohol trekker med seg alskens negative konsekvenser men vi tillater fri omsetning allikevel, fordi det er den eneste måten å holde noen slags kontroll med konsumet. Etterspørselen etter alkohol er så stor at et forbud ikke vil oppnå annet enn å flytte markedet “under jorda”, der resten av rusmidlene bor. Det er ikke et spørsmål om vi skal ha eller ikke ha omsetning av alkohol, det handler om hvordan det skal foregå og hvem som skal få mesteparten av pengene dette markedet genererer.
Av samtlige rusmidler menneskeheten kjenner er alkoholen uten tvil det ondeste av dem alle. Det som virkelig røsker når det kommer til kunsten å fremstille selvskading, overgrep og et helt spektrum av øvrige sosiale problemer i den private sfæren, ikke minst tilknyttet oppvekstvilkår hos barn som lever i et hjem dominert av den psykotiske atferden til en eller flere alkoholikere. Vi vet at det er sånn. Vi har hvor mye statistisk og annet materiale som helst som gjennomdokumenterer alkoholens samfunnsskadelige effekt, men folk vil ha det allikevel, fritt omsatt over disk i alle deler av landet. Da blir det som det blir og det eneste vi kan gjøre er å “gjete” galskapen til en viss grad, slik at det ikke utarter til fullstendig anarki hver gang det er noe som skal feires med skrik og skrål. Det lar seg ikke stanse. Det er det nærmeste vi kommer en konstant revolusjonær kraft i de dekadente samfunnstypene: Hell i folk en tilstrekkelig mengde alkohol, så kan hva som helst skje (noe det da også gjør) og ingen makt i verden kan gjøre annet enn å vente til åsgårdsreia har passert, slik at man kan rydde opp og få ting tilbake til det normale igjen.
Vi må forstå menneskers trang til “utagerende” atferd som en konsekvens av det Freud kalte “ubehaget i kulturen”. Folk samler på dritt gjennom hele uka, de må bare smile og ta imot, riktig og galt er ikke noe man har tid til å ta noen diskusjon på når man har en jobb som må gjøres, værsågod neste, vi må bare bevege oss videre med det som er nødvendig å gjøre … men når helgen kommer … når man skal gjøre det man gjør når man har fri og det kribler i hele kroppen etter å avreagere etter all dritten man har vært nødt til å håndtere gjennom hele arbeidsuka (eller hvordan man nå har organisert opplegget sitt). Ta på fine klær, slå ut håret, slenge innpå noen drinker, se hva som skjer. Poenget jeg skal frem til er at det er et mønster i dette. Det er system i galskapen. Vi har en “mental fordøyelsesprosess” som handler om inntak, organisk bearbeidelse og ekskresjon av informasjon. (Begrepet “informasjon” her inkluderer alle impulser som påvirker vår mentale balanse i løpet av et tidsrom.) For å komme seg gjennom den profesjonelle hverdagen må man skille jobben fra privatlivet. De som ikke får til dette bringer sjelden positive vitnesbyrd om hvordan dette fungerte for dem i praksis. Du kan ikke “være deg selv” når du har en jobb å gjøre. Dessuten må du verne privatlivet ditt mot problemer som har med jobben å gjøre (det er alltid “noe”).
Vi snakker kort sagt om “kompartementalisering” — det vil si kunsten å splitte selvet i flere deler, eventuelt utvikle et antall forskjellige masker som man bytter mellom etterhvert som hva anledningen krever. Hvem skal jeg være i dag? Det spørs. Er jeg på jobben eller på hytta? Det har mye å si for hva slags fjes jeg skal presentere. Ingen normale mennesker oppfører seg helt likt til enhver tid, uansett hvor de er eller hvem de er sammen med, man er nødt til å “tilpasse farten etter forholdene” og ingen synes det er noe rart med dette. Ingen “snakker fritt” og sier alt de tenker mens de tenker det, sånne mennesker er uutholdelige å være sammen med enten man er på jobben eller hytta. Det er sånn småbarn oppfører seg. Det er derfor vi liker småbarn. De er søte og morsomme, aner ingenting om noenting, de bare lever. Voksne som oppfører seg på det viset er imidlertid litt vanskelig å forholde seg til. De er jo verken søte eller morsomme der de raver rundt med de store kroppene og de modne kroppsdunstene sine. Men alle voksne føler hemmelig sorg fordi de har mistet det småbarna har, altså en spontan og naturlig måte å bare “være i verden” uten å bekymre seg for noe som helst, bare ta ting som de kommer. Kunnskapens tragedie, kan man si. Uskylden som forsvant. Og lengre nedi veien venter døden. Sånn er det å vite ting.
Vi har mye å snakke om hvis det skal snakkes om følelser. Egentlig alt for mye til at det er noen vits i å starte noen slik samtale i det hele tatt. Hvor mye tid har du? Jeg har aldri møtt noen som synes at de får til å si alt de synes de bør si på en måte som overbringer “budskapets rette ånd” uten at de blir misforstått av den eller dem de henvender seg til. Glem ytringsfrihet som aktuelt problem, det vi må snakke om er ytringsevne. Opplever du at du får sagt det du har å si på en måte som gjør at du blir forstått? Neivel, svarer jeg uten å bry meg om alle detaljer i alle svar folk kan komme med på et slikt spørsmål, fordi jeg tror ikke noen – når de er ærlige – har dette som en typisk livserfaring. Mer realistisk er det å forvente at man for det meste vil bli misforstått, i den grad man overhodet blir hørt. Det som typisk skjer med folk er at de samler opp et kvantum frustrasjoner etter misforståelser og dårlig behandling, så blåser de det ut med å gå på fylla. Avreagere, som man sier. Det finnes mange andre måter å blåse ut frustrasjoner, så klart, men her og nå snakker vi om alkohol som metafor for ytringsfrihet. Det er et velkjent og veletablert atferdsmønster ute i samfunnet. Alle som på noe vis jobber med “sikkerhet” vil si det samme. Hvis man har en mengde mennesker og legger til en mengde alkohol så vil svaret på dette regnestykket ofte bli en mengde kaos. Det behøver ikke å bli et lokalt spontanhelvete som kommer og går som en annen tornado, men dette er ofte hva som skjer så dette er hva man forbereder seg på hvis man skal “gjete” en menneskemengde som er under innflytelse av alkohol — eller av andre årsaker opphissede, ute av balanse.
Hvem er det som seriøst klager over ytringsfrihetens vilkår i Norge? Det skal jævlig mye til for at myndighetene kommer for å ta deg på grunn av ytringene dine (det må som regel foreligge troverdig trussel om vold eller annen grov kriminalitet), mer sannsynlig er det at man opplever å bli hetset og forfulgt av “meningsmotstandere”. Dette kan utarte til konspirasjonsfantasier hvis man samtidig opplever å bli utestengt fra “sosiale media” på grunn av ting man sier, eventuelt ting man linker eller på andre måter viderebefordrer. Man kan utvikle en fantasi om at dette handler om “hemmelig kunnskap” som man blir forfulgt på grunn av, men som regel handler det bare om det samme som skjer når dørvakta kaster deg ut fra en pub fordi du er dritings og lager kvalm for alle andre. Du er et kraftsentrum for dårlig stemning. Det er derfor man blir kastet ut fra alle former for steder som er tilgjengelige for offentligheten, samt ikke minst fra private hjem hvor man av en eller annen mystisk grunn tror det er okay å fornærme vertskapet. Det er ikke mer respektabelt å vifte med hatet, rasismen og homofobien sin enn det er å fly rundt i et selskap med kuken hengende ute. Selvfølgelig vil man bli kastet ut fra stedet.
