Filosofisk sett er jeg ingen tilhenger av konseptet positiv frihet. Det de kaller “frihet til” og som står i motsetning til “frihet fra” med alt sitt negative fokus på problemer. Så vidt jeg kan huske er det en populær kristen bønn som ved et tidspunkt sier fri oss fra det onde, men intet om hva denne friheten skal brukes til. Spise litt daglig brød med smør og pålegg? Det er jo ikke den verste starten man kan ha på en dag. Får man kaffe også så er det nærmest så man kjenner optimismen hamre mot sin dør, lik så mange blodtørstige barbarer på jakt etter krigsbytte. Problemet med “positiv frihet” er at det er en obfuskasjon. En løgn. Vi har allerede ord som dekker denne kategorien av mening. Vi kan kalle det rettighet eller vi kan kalle det makt, men å kalle det frihet er en fundamental misforståelse av fysikken i det som foregår. Frihet ligner på konseptet helberedelse. Det er ikke noe man lengter etter før man blir syk eller skadet. Frihet er en mental naturtilstand tilsvarende hvordan helse er en kroppslig normaltilstand. Så lenge man har det blir det tatt for gitt, men hvis man mister det vil man henfalle til “negativ fokus” på det som forårsaker den degenerative tilstanden.
Språket dikterer hva slags samfunn det går an å lage. Hvilken grad av presisjon jobber folk typisk med? Så vidt jeg kan se strever de fleste med helt elementær virkelighetsforståelse. Eller skille det private fra det offentlige, om du vil. Hvor går grensen mellom mine subjektive idiosynkrasier og rent objektive forhold innenfor kulturen? Min generelle erfaring fra livet er at det spiler sjelden noen rolle hva jeg synes eller hva jeg føler om en sak, den vil uansett spille seg ut som den må — og mitt eneste realistiske valg er å “henge med i svingene” som best jeg kan. Om jeg ynker meg eller brøler betyr lite fra eller til, så det er egentlig best å holde kjeft og konsentrere seg om å få jobben gjort, hva enn slags praktiske oppgaver man står overfor. Ta for eksempel konseptet økonomisk frihet. Man hører noen ganger folk snakke om dette, og det virker som om de nesten alltid mener “frihet fra lønnsslaveriet”. Du vet. At man eier all sin egen tid slik at man kan konsentrere seg mer om hva man vil enn om hva man må. Særlig på sånne dager når det frister lite å trosse vær og vind for å “lojalt” møte opp på en jobb som man egentlig kanskje ikke engang liker særlig godt, men man trenger pengene så det blir som det blir. La oss kalle det et “profesjonelt eksteskapsløfte” om gode og onde dager. Elske og ære hverandre til solen går ned og nattdyrene starter sine aktiviteter.
De fleste vil oppleve en relativ økning av sin “økonomiske frihet” hvis de jenker litt på behovsprofilen sin. Hva behøver jeg for å få ting til å gå rundt? Sannheten er at det folk ønsker seg er økonomiske privilegier, som regel bedre råd slik at de kan kjøpe alt de synes at de behøver. For eksempel er den ikke direkte usmarte idèen om at man skal jobbe hardt i tyve år – slik at man legger seg opp penger til å finansiere en annen type tilværelse – faktisk ganske identisk med det mest essensielle opplegget for slaveri i gamle Roma. Enten man ble soldat eller noens husslave, obligatorisk tjenestetid var uansett tyve år og standardbelønningen var et stykke brukelig land – ofte i Spania – slik at man kunne etablere selvberging som relativ “pensjonist” så langt økonomisk aktivitet i samfunnet angår. På den tiden var “en fri mann” noen som eide sin egen jord og kunne livnære seg av dette. Småbrukere, kan vi vel for det meste si. (Frie kvinner fantes i prinsippet ikke.) Dette med å “selge sin arbeidskraft” er så etablert i våre dager at folk ikke engang reflekterer over hva slags transaksjon dette er. Generelt sett er det vel vanlig å stå omtrent førti år i jobb nå for tiden. Da får man medalje for lang og tro tjeneste, pensjon og det ene med det andre — som ikke uofte betyr at de frøsne gamle bikkjeskinna kjøper seg en kårbolig i Spania. Der skulle vi ha vøri Kal. Økonomisk frihet betyr i dette bildet at man ikke behøver å gjøre noe spesielt for å “skaffe penger”. De bare kommer inn på kontoen en gang hver måned uansett hva man gjør eller ikke gjør, som på det praktiske plan betyr frihet fra oppgaven med å finne på noe som gir inntekt.
Pensjonister eier teknisk sett all sin egen tid sånn sett – gi og ta litt personlig drama – enten det er alderen som endelig har innhentet dem eller de av andre årsaker ikke er “funksjonsdyktige” på markedet for kjøp og salg av menneskelig levetid. Du vet. De uføre. Produksjonsenheter som ikke er profitable. De kan ikke brukes til noe, så det beste og billigste for alle er å pensjonere dem ut av aktivitetssonen. Sayonara motherfucker. Hvis jeg fikk bestemme ville jeg pensjonere mange flere. Her er greia: De fleste arbeidsplasser drives i praksis av noen få og talentfulle “nøkkelspillere” mens røkla egentlig bare er der og sparker småstein. Man er heldig hvis de ikke gjør noe slags skadeverk i løpet av dagen. Sånn blir det når folk er der de er fordi de må, ikke fordi de vil. Det handler ikke engang om noen bevisst ond vilje til å sabotere og være treg i vendinga, det sitter mye dypere enn som så. Det å selge seg til næringslivet er jo en fundamentalt unaturlig ting å gjøre. Det skaper et psykologisk spenningsfelt som av pasienten oppleves som stress, frustrasjon og denslags. De er ikke der de føler at de bør være og de bruker ikke kreftene sine på det de føler at de bør holde på med. De er fanget i et spill om “nødvendigheter” hvor belønningssystemet handler om “privilegier”. Folk vil ikke ha frihet, de vil ha bedre lønn og fetere frynsegoder. De er jo født i fangenskap. De har tilbrakt all sin tid omgitt av regler og påbud som strengt tatt ikke er naturlige, men som må være der for at samfunnet skal kunne fungere sånn noenlunde. Hva er det beste man realistisk sett kan håpe på? En sunn sjel i et sunt legeme var det noen som foreslo en gang. Dette føles ikke viktig så lenge man har begge deler i noenlunde funksjonsdyktig stand, men de som mister noe merker stor forskjell. De opplever jo en svært konkret reduksjon i sitt spekter av åpne valgmuligheter. Det er ikke teoretisk for dem.
Åpenbart handlet ikke “romersk frihet” om lediggang i Slaraffenland. Å overleve som selvbergende småbruker er faen ingen spøk. Arbeidsfrihet er et privilegium – eventuelt en rettighet – som til syvende og sist betyr at noen andre tar vare på deg og gjør din del av jobben. En person som befinner seg helt alene i verden – la oss si de er langt utpå vidda eller i skogen – vil ikke oppleve sin tilværelse som “arbeidsfri”, men det er da heller ingen andre der som stiller krav eller forventer noe av dem, slik at de er i det minste fri fra dette forholdet. Alt de gjør går direkte inn på kontoen for overlevelse og “personlig fremgang” med hva enn det er de holder på med der ute. De eneste spørsmålene man har er sine egne. Er man fri når man spankulerer rundt i det ville og lever av fisk, ryper eller hva man klarer å fange? Mange føler det slik, så de bruker mye “fritid” på den typen opplevelser. “Et år alene i villmarka” kunne godt ha vært tittelen på en NRK type serie av det slaget som folk ser på, som en emosjonell substitutt for alle de praktiske vanskelighetene man ikke klarer å overkomme slik at man selv kan gjøre denne greia. Det forblir en fantasi. En drøm om frihet som “naturerfaring” som folk typisk i beste fall bare klarer å dra av for et par dager om gangen. En weekend alene på fjellet med fiskestang og telt. Det at sånne programmer er så populære sier noe, men det er ikke krystallklart for meg eksakt hva. Bare det svært norske opplegget med å “dra på hytta” inneholder et element av denne frihetstenkningen. Man får jo en pause fra verden, så å si. Eller i det minste fra “hverdagens kjas og mas”. Nå kan man fokusere på en enklere tilværelse for en tid. Som regel bare noen dager om gangen, selv om noen – hovedsaklig de med barn – har en mer “sommerbolig” type praksis hvor tanken er å “være på ferie” på en noen ganger litt anstrengt måte. En som er på noen slags “Lars Monsen” type tripp der ute praktiserer forsåvidt buddhistisk frihet (som er basert på idèen om at hvis du eier flere ting enn du klarer å bære med deg så er det tingene som eier deg), selv om det teknisk sett er et økonomisk tvangsforhold av verste sort. Man vil jo rett og slett ikke overleve hvis man ikke skaffer mat, på en svært bokstavelig og direkte måte.
Det finnes en egen sjanger på YouTube som kalles bushcraft og som har aldeles forbløffende seertall. Mange millioner er helt vanlig. De kaller det “overlevelse” noen ganger men jeg vet ikke helt. De tar jo ikke den typen risiko som gjør at overlevelse blir en aktuell problemstilling. Kanskje vi heller bør kalle det “overvinnelse” av noe personlig psykologisk som har med den hypermoderne livsstilen å gjøre. Det er kanskje ikke svære greiene – og noen ganger er det direkte komisk – men de opplever tilsynelatende noe meningsfullt når de beviser for seg selv og hele verden at de får til å bygge en hytte av pinner og lage mat over et leirbål. Dette er faktisk en ikke urealistisk forretningsidè for alskens villmarkstyper. Ta med deg et kamera og lag en video på YouTube hvor du peker og forklarer om “overlevelse”. Det er enorm etterspørsel etter sånt. Sponsorpenger og jeg vet ikke hva, men jeg har sett mye av det og det meste er “ikke særlig imponerende” fra et norsk perspektiv. Det ser mer ut som Ole Brumm i Hundremeterskogen enn Lars Monsen i Canada, for å si det slik. Ikke desto mindre tiltrekker de seg mye oppmerksomhet. Det behøver ikke å være “ekte vare”. Nesten alle poserer og spiller skuespill uansett. Sånn er det når man lager film. Kunsten er å bare gjøre det uten å be om unnskyldning. Seerne driter jo uansett i alle produksjonsproblemene, de vil bare ha det ferdige underholdningsproduktet — minst mulig belemret med føringer i forhold til hva det er meningen at de skal tenke og synes. “Kameraet som penn” var forsåvidt grunntanken hos det vi kaller “den nye franske bølgen” innenfor filmkunst, særlig på 70-tallet. I så fall kommer forfatteren Norman Mailer sitt tidløse råd til anvendelse: En god forfatter beskriver det de ønsker å fortelle, uten å bestemme hva leseren skal få ut av det. Hvis du har noen “meninger” du synes det er viktig å få frem bør du gjøre det gjennom å dikte opp en karakter som har disse meningene og som føler denne viktigheten. Moraliserende forfattere er ikke gode forfattere.
