Der to mennesker er samlet vil du finne minst tre innbyrdes motstridende meninger.
Dersom verden plutselig begynner å oppføre seg rart og nærmest overnaturlig langs kantene er den mest rasjonelle forklaringen at det har skjedd noe med hjernen din. Det du registrerer er symptomer men du opplever det som “ting som skjer i verden”. Du vet. Når fargene blir svakt annerledes og skygger flyr rundt ute i sidesynet og gjør deg skvetten. Eller når du husker ting du vet ikke kan ha skjedd.
Noen hadde skrevet noe om parallelle verdener som berører vår egen og fremkaller alternativ virkelighet i kortere eller lengre tid, i form av uvanlige hendelser, sanseopplevelser som henger dårlig sammen med det man observerer, “falske minner” og en hel rekke andre ting som skjer med dem. For meg høres det imidlertid mer ut som en liten, lokal blødning inni hjernen. Eller en annen mekanisk anomali, muligens et symptom på noen slags forgiftning. Det finnes så mye slags jævelskap ute i sirkulasjon.
Poenget er at det er mer sannsynlig at det skal ha skjedd noe med deg enn at det skal ha skjedd noe med hele verden.
Menneskesinnet er ikke noe robust system. Faktisk kan vi godt si at noe av poenget med sinnet er at det skal være følsomt og heller gi for mange varsler enn for få, gitt at vi lever i en farlig verden som til sist kommer til å ta livet av oss, om ikke annet så med tid og atter tid. Hver dag er like farlig, eller rettere sagt vi er biologisk utrustet for å sanse farer og endringer i omgivelsene men kulturelt tilpasset en virkelighet hvor vi ikke har bruk for skarpe sanser og årvåkenhet. Tenk over saken. Vi har en evig indre konflikt allerede der.
Å si at samfunnslivet sannsynligvis vil medføre angstlidelse er som å si at ekteskapet sannsynligvis vil medføre uenighet. Det er en åpenbar selvfølgelighet. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til det. Hva gjør vi med galskapen vår? Miljøet de fleste av oss lever i gjør at mange opplever det som “god justering” når de drar ut i naturen og tilbringer litt tid der. Man får liksom en annen pusterytme for en stund. Ro i sjelen, som noen sier. Det kan ikke finnes noen rimelig tvil om at den virkeligheten rike mennesker i “vesten” lever med hver dag er enormt stressende for sanseapparatet og tenkningen. Det skjer rett og slett alt for mye, overalt og samtidig. Den naturlige reaksjonen på dette er at man lever med “spenninger” som går i kroppen like mye som i sinnet. En frihåndsmetode for å pleie egen mental helse kan for eksempel være såkalt egenmedisinering. Man tar en drink eller to utpå ettermiddagen, for å roe seg ned. Kanskje noen piller. Eller en pipe hasj. Det finnes mange metoder. Poenget er uansett at det er en ad hoc måte å håndtere egne nevroser. En samfunns- og livsstilssykdom.
