LSD er ikke kjent for å være fysiologisk giftig. Når man snakker om overdose i forbindelse med bruk av LSD, gjelder dette hovedsakelig tilfeller der brukeren opplever et sterkt psykisk ubehag som følge av bruk. Dette kan f.eks. skyldes for høye doser, eller at brukeren befinner seg i et miljø som oppleves som utrygt eller på andre måter negativt. Dette er kjent som en «bad trip».
(rusinfo.no)
Selv forbinder jeg ordet “overdose” med folk som dør, eller i det minste at det kreves en viss grad av innsats for å “hente dem tilbake” via sånt som å fike liv i dem igjen, ta dem i skuldrene og tvinge dem til å bevege kroppen, holde dem “på beina” så mye som mulig, få dem til å snakke og fokusere på ting “her ute” og det ene med det andre. Dette gjelder først og fremst de morfinbaserte greiene. Overdose på for eksempel amfetamin, kokain og andre “uppers” medfører først og fremst stress på hjertet og vil for eksempel kreve nedkjøling i isvann og sånne ting, men det vet jeg mindre om. Jeg liker ikke sånne stoffer. Den eneste overdose jeg selv har erfart er fra LSD i året 1980 — og det var først og fremst en mental “ikke-erfaring”. Det som skjedde var at jeg tok hundre syretripper samtidig. Og dette var ikke “discosyre”, dette var ekte vare. Klassisk sterk syre fra 70-tallet. De sa 300 mikrogram ren vare per bit, altså totalt tredve tusen mikrogram. Mer enn nok til å fjerne alt man eventuelt har av kognitiv egenvilje. Du er ikke herre i ditt eget hode etter sånne doser med LSD. Glem det.
Problemet er bare at LSD virker ikke på meg (som også var motivasjonen for å ta den voldsomme dosen til å begynne med), eller ihvertfall virker det ikke typisk sånn som alle sier. Jeg blir ikke desorientert. Jeg blir ikke redd. Jeg opplevde intet som var “overveldende” med noe som ofte beskrives i faglitteraturen som over to ganger dødelig dose (14.000 mikrogram), alt som skjedde var at følelsen av å være rusa hang igjen i flere uker etterpå. Det eneste som skjer når jeg tar syre er at jeg blir mer fnisete enn ellers. Vel, fordi ting ser absurde og fordreide ut, men det gjør de alltid, dette er bare mer “organisert” enn til vanlig for meg. Det blir som et slags fargefilter. Rosa solbriller. Jeg mister ikke fatningen og det bekymrer meg lite hva som er “den egentlige virkeligheten” og alt det toskeskapet der. Jeg vet uansett ingenting om noenting, så hva er det som har endret seg? Det ser ikke for meg ut som om det er mulig å få en “bad trip” med mindre man selv allerede var “bad” i utgangspunktet. Hva skal man si? Det er ikke nødvendigvis noen god idè å “konfrontere sine egne indre demoner” med mindre man har en plan for hva slags resultat man ønsker. Vituð ér enn – eða hvat? Volven visste hva som var hva.
Saken er at jeg har studert noen vitnesbyrd om amanita muscaria — rød fluesopp. Dette er jo ikke noe man tukler ustraffet med. Imidlertid finnes det “prosedyrer” for hvordan man skal tilnærme seg det soppen vet. Dette er jo en intelligent skapning. Den er organisert på en annen måte enn menneskets typiske bilaterale encefalopati, men hvis man klarer å forholde seg til nonlineær informasjon filtrert gjennom et kjemisk grensesnitt for kommunikasjon så har soppen faktisk mange interessante historier å fortelle. Du vet. Hvordan universet oppsto og alt det der. Da jeg var liten pleide det å bekymre meg at så mange menneskelige myter tilsynelatende stemte med den moderne fysikken. Hvordan har de gamle fått greie på disse tingene? Det virker smått overnaturlig — og jeg hater fantasiene om en overnatur. Men så viser det seg altså at det bare er sladder som de har plukket opp fra fleinsoppens kjemiske ryktebørs om kosmiske tildragelser. Herregud. Noe så opplagt. Det vi vet om soppsporer er at de kan reise hvor langt som helst i tid og rom uten å tape noe av informasjonen sin. Bare når de ankommer et sted som har gode livsbetingelser vil de “slå rot” og utvikle en organisk manifestasjon av hva de enn er. Inkludert deres “mentalitet”. Jorda er full av sånne vekstmuligheter for den typen proteinbasert organisk aktivitet. Sopp er fascinerende skapninger. Sannsynligvis er de vesentlig mye mer intelligente enn oss, men på en helt annen måte. Soppen vet ting — noe alle vil erfare hvis de spiser en dose fleinsopp. Hvis de klarer å skru av den støysenderen vi kaller “selvet” for noen minutter og bare lytte så vil soppen sladre som en nabokjerring som ikke har hatt noe lyttende publikum på ukesvis. Man vil “se” ting som er forholdsvis konsistente fra menneske til menneske.
