Burde jeg karakterisere Nytt På Nytt som min favorittserie på NRK? Ihvertfall pleier jeg å se det hver gang. Det beviser jo “noe”. Det er langt fra alt på fjernsynet som jeg orker å se helt ferdig, og enda mindre gang på gang. De gjør altså noe riktig, som man sier, fordi programmet er ganske seiglivet. Ganske slemme er de også. De nøler ikke et sekund med å peke på de som fortjener å bli ledd av. Blir det for drøyt noen ganger? Nei, ikke egentlig. Som alle vet er det jo uten tvil best å bare “få det ut” så tidlig som mulig. På denne måten er humor en svært alvorlig ting. Nesten et våpen designet for selvforsvar i psykologisk forstand, hvilket også forklarer hvorfor diverse tøffe typer tåler så dårlig å bli ledd av. De liker jo å skremme folk. Når de bare ler av deg viser de ikke den korrekte formen for gudsfrykt. Derfor må de straffes, kanalen må legges ned og det ene med det andre. Hvordan reagerer norske politikere på behandlingen de får i Nytt På Nytt? Det er sikkert litt blanda drops, men de kloke velger å selv le av det, eventuelt bare trekke på skuldrene. Dette er jo en del av jobben. Politikere som ikke liker noen oppmerksomhet rundt det de driver med bør finne på noe annet. Samme hva de gjør og ikke gjør vil de alltid bli kritisert av noen. Stillingen krever solide nerver.
De pleier å ha en greie med ordsammensetninger. Denne gangen skulle de frem til spøkelsesjernbane, som handler om hvem som skal ta regningen for å rydde bort skinnegang og sviller som ikke lenger er i bruk, men av alle ordene som var satt opp på tavlen så valgte jeg sexspøkelse, som alternativt navn på “uønsket graviditet”. Det vil si noe som hjemsøker deg resten av livet som et minne om noe som aldri burde ha skjedd. Siden går det an å ta det til Finnmark og spinne en slags greie rundt avstandenes omvendte proporsjonalitet til de moralske standardene. Du vet. Jo tettere folk bor jo mer viktig føles det å “markere avstand” med diverse ritualatferd, mens finnmarkinger bare er glade for å se folk. Kanskje litt i overkant begeistret noen ganger er vel poenget her. Sånt blir det sexspøkelser av. Siden vokser de til, søker sammen og danner spøkelsesbygder, kanskje etterhvert også hele spøkelseskommuner. Jeg vet hva som foregår. Jeg har jo lest om forholdene i Finnmark. Det er ingen spøk, sier de, mens de blunker til hverandre. Norsk distriktspolitikk er en krevende øvelse — som ville sett helt annerledes ut hvis vi hadde hatt et “amerikansk” oppegg med et antall valgmenn fra hvert fylke som ble utpekt lokalt for å reise til Oslo og stemme på hvem som skal danne regjering. Sånn går det an å trikse med ting og forsvare det med at Norges demokratiske flertall faktisk bor på Østlandet og snakker et språk som alle kan forstå. Du vet. Vanlig norsk, uten de der effektpedalene vi kaller dialekt og som noen ganger vrenger så jævlig at det ikke går an å høre tonen i det de prøver å spille. Visse trøndere, vestlendinger og dølatyper er jo bent frem umulige å forstå når de snakker fort. Hvem skal tilpasse seg hvem i dette opplegget? Kanskje vi skal ta det på engelsk?
Ellers er det å si at jeg følger fortsatt med på det britiske programmet Have I Got News For You – det kalles HIGNFY blant venner – som stadig er befolket av Ian Hislop og Paul Merton, mens både programleder og gjester varierer fra gang til gang, selv om alle er “kjendiser” på noe slags nivå i Storbritannia — og de er minst like slemme som i Nytt På Nytt her i Norge, som selvsagt er basert på HIGNFY som konsept. Fornorsket i betydelig grad, men fortsatt gjenkjennbart. Som alle vet er britisk presse og media ganske fæle noen ganger. Til en sånn grad at det er kanskje bedre å si at noen ganger er de normale, for man skal ikke vise mye ustøhet før man blir latterliggjort på det groveste av britene. Du vet. Dette med å være trangbodd. Riktignok har de naturområder der borte, men ikke sånn som i Norge. Alt er veldig kultivert og fette eldgammelt. Hvem kan si alderen på steingjerder? Skottland har noen ville tendenser i høylandet, men generelt sett så er alt landskap i Storbritannia “utviklet” på noe slags vis. Det er aldri særlig langt til folk, hvis du skjønner hva jeg mener. Jeg har ikke satt meg inn i hva slags ferdelsrettigheter man har som turgåer og den typen ting, men jeg innbiller meg at alt er ganske nøye regulert. Hevd på bruk av gamle veier fra bronsealderen og den typen ting. Britene er veldig aktive på kulturarvsiden og følger opp bedre enn de fleste når det kommer til bevaring av fornminner. Det finnes en drøss av løyper, ruter og opplegg for de som ønsker å vandre til fots mellom kulturminnene og BBC – med flere – følger opp med jevnlige programsendinger som omhandler arkeologi, historie og diverse andre fortidsminnesaker.
Mens vi snakker om sexspøkelser: Det eldste intakte menneskeskjelettet som har blitt funnet noe sted i Storbritannia blir kalt Cheddar Man, som ikke har noe med osten å gjøre, men stedet som har gitt navn til osten. Det slingrer alltid litt med høyeste og laveste mulige tall i sånne radiokarbondateringer, men “omtrent ti tusen år gammel” er nøyaktig nok for dette formålet. Saken er at de har DNA-testet skjelettet og funnet en direkte etterkommer etter vedkommende som fortsatt bor i den samme bygda. Tenk det du. Da blir det vanskelig å krangle om hvor deres “egentlige hjemsted” er. Herregud. De kan dokumentere tilknytning i gudene vet hvor mange generasjoner det blir. Hvor lang er en generasjon? Tallene varierer noe men hvis vi for å gjøre det enkelt innenfor titallsystemet sier 25 år så snakker vi altså om fire hundre generasjoner der på stedet. Man trenger en lang slottskorridor for å henge opp portretter av dem alle sammen. Denne historien er ikke helt sann, fordi vedkommendes mitokondriske haplogruppe er slik at det kan være snakk om slektskap men det må ikke være det. Imidlertid teller sånt som fullgodt faktapunkt for de som driver med propaganda, sist i forbindelse med Brexit. Dette opplegget med “stolt britisk forhistorie” kan brukes på mange måter. Som Shakespeare sa: Det finnes ikke noe mer alminnelig enn ønsket om å være spesiell. Han blir jo regnet som erkebritisk og en som visste hva han snakket om. Det eneste spesielle med denne saken er imidlertid at britene er flinke med oldsaker, ikke at de et “et spesielt folkeslag”. Men alle med høyere intelligenstall enn sitt eget skonummer vet jo hvordan nasjonalisme fungerer. Det er en politisk gryterett som man koker på det man har for hånden — og den må serveres varm for å ha den rette smaken. Du vet. Når man raver rundt dritings etter å ha vunnet en landskamp i fotball eller noe. Når gryta koker som verst og ting kommer boblende opp til overflaten. Da har man fremprovosert den samme følelsen som det er meningen at man skal ta ut på rockekonsert når man hopper rundt som en annen tulling og sier yeah yeah yeah med neven i været og brusing i blodet.
Politisk entusiasme er aldri noe bra tegn. Det er jo ikke seriøst. Hva fanden er det du er så glad for da? Baff. Smokk. To tette og en badehette. De får hva de fortjener. Den enes død er den andres brød i politikken, mer eller mindre bokstavelig talt når vi snakker om hvem som stjeler hvem sine stemmer og den typen ting. Eller merkevarer for den saks skyld. De beste består av bare ett ord: Solidaritet. Trygghet. Fremgang. Vekst. Den typen ting. De trigger umiddelbare følelser hos folk. Hva med for eksempel ordet innvandring? Selve greia er svært kompleks, men ordet trigger et sett med enkle følelser hos et sett med enkle mennesker. Hva må til for at folk skal føle seg provosert? Truet? Krenket? Tenk over saken. Tenk siden over hva som er poenget med å egge til strid på denne måten. Når er sist gang du kan huske at en jobb ble bedre gjort fordi du var opphisset mens du gjorde den? Selvsagt er det et problem at vi lever i en tid med mange og store folkevandringer, men hva skal man liksom gjøre? Så lenge det sprenges, skytes og raseres sånn som de holder på rundt omkring i verden så må man jo regne med at folk løper for livet til alle kanter. Mitt mål er å komme bort herfra, som Franz Kafka sin stadige litterære dobbeltgjenger Josef K. sa om sin tilværelse på Slottet i boken ved samme navn. Det er en litt klein byråkratisk øvelse å sortere “ekte flyktninger” fra de som bare er “lykkejegere” fordi de sistnevnte er jo også på en måte flyktninger. De føler ikke at de har noen fremtid på hjemstedet. La oss si for eksempel Finnmark og de andre to fylkene i nord. Alle vet jo at Østlandet er fullt av nordlendinger som har stukket av hjemmefra. Sånn blir det når dalen er for trang for selvbildet. Hvor de stanser når de først har satt seg i bevegelse er bare et teknisk spørsmål. Noe sted må jo alle til sist bosette seg i den grad de kan. Etablere et hverdagsliv, med en omgangskrets og det ene med det andre. De vanlige greiene. Det man kan og bør forvente fra relativt normale mennesker.
