I disse siste dager før det oppkommende amerikanske presidentvalget observerer man at diverse “offentlige debattanter” (public intellectuals) fordeler seg mellom de som snakker som fascister og de som snakker om fascister. Hva er viktig? Dette er selve inngangsspørsmålet til all menneskelig virksomhet. Svarene varierer, men alle henviser jo til hva som er “viktig” som den ultimate forklaringen på alle ting. Du vet. Økonomien er viktig. Helsa er viktig. Miljøet er viktig. Utdanning og allmenkunnskap er viktig. Det ene med det andre, lista er lang og tidsklemma er trang. Snart er det jul og da vil vi nok en gang se den typen presanger som folk kjøper på den døgnåpne bensinstasjonen underveis til et juleselskap de har visst om siden slutten av sommerferien. Dette er i grunnen menneskenaturen i et nøtteskall: Vi både mener og vil, men vi får ikke til. Plutselig er tiden ute og man må handle, men ikke nødvendigvis mens man står på sin beste fot. Derfor blir det som det blir. Vi utsetter typisk alt til det ikke lenger lar seg utsette.
Det er ellers ikke på noen måte krystallklart hvem som er fascistene i dette bildet. Trump er jo faen ikke organisert nok som person til å fortjene noe spesifikt navn for hva enn som surkler seg gjennom denne mentale avfallspølen, men han sier noen ganske bemerkelsesverdige ting. Hvis han blir valgt til president vil han “utvise mange millioner” og sette enda flere i fengsel fordi de er “indre fiender” av den amerikanske storhetstanken. Hvor mye mer fascistisk trenger man å få det før skoen passer? Herregud. På den andre siden har Joe Biden – av egen fri vilje – valgt å plassere seg selv på historiens søppelhaug gjennom sin ukritiske støtte – handling snakker, mens ord bare babler usammenhengende – til hva man enn skal kalle den jævelskapen Israel holder på med nå for tiden. Han kunne ha krevd full stans i de sanseløse massemyrderiene av sivilister, ellers blir det full stans av alle former for bistand, men det gjorde han altså ikke mens han burde ha gjort det, og gjør vel forsåvidt heller ikke ennå. Det er vanskelig å forstå en slik holdning. Ingen diskuterer om Israel har “rett til å forsvare seg”. Alle har slik rett. Det er noe annet vi snakker om. Proporsjonalitet. Realisme. Diplomati. Menneskerettigheter. Nødhjelp. Den typen ting. Hva vi observerer er imidlertid menneskeforakt. Det gjør liksom ikke noe om det stryker med mange titusener av sakesløse palestinere mens hele regionen legges i ruiner, fordi Hamas. De er så farlige og så ondskapsfulle. Herregud. De er bare en bande lurvete frilanskrigere som opererer på vegne av en stat som ikke engang eksisterer. Om palestinerne støtter Hamas og derfor ikke fortjener bedre? Da sier jeg bare god jul. Du befinner deg nærmere mentaliteten til nissen – den typen som bor i fjøset – enn mentaliteten til Jesus.
Nå er det selvsagt litt kontroversielt å snakke om jøder og Jesus i det samme avsnittet, fordi det gikk jo drøyt hundre år etter Jesu angivelige dødsdato til det var noen allmenn enighet om at jøder og kristne var to forskjellige ting. I starten ble de regnet som samme ulla, bare forskjellig sau. Mange tenker forsåvidt slik den dag i dag, men for såvel akademiske som praktiske formål er det lite hensiktsmessig å blande dem sammen. Vi gjenstår altså med politiske formål. Jeg har ellers aldri møtt noen kristne som synes at de er “det samme som jødene” og definitivt ingen jøder som tenker sånn. Men når det kommer til den politiske kontaktflaten foreligger det vel noen “felles interesser” som kan manipuleres hithen og dithen av kyniske operatører. Den kristne dødskulten – altså de som dyrker dommedag; når Jesus skal komme tilbake for å dømme levende og døde – er tildels sykelig opptatt av Israel. De er en nødvendig brikke i spillet. Jeg vet ikke hvor bra det er å ha sånne venner, men det hjelper sikkert at de kristne vennene har stor politisk makt i USA. Hvor mye skal du ha for å la noen pisse på deg? Ville du gjort det for hundre millioner kroner? De fleste svarer ja. Okay, så hva med to hundre kroner? Vi har jo allerede etablert at du er en pissboy. Nå diskuterer vi bare prisen. Jeg er jo nokså sikker på at det går an å få tallet hundre millioner ganske kraftig ned før transaksjonen blir uakseptabel for deg, pissboy. Det er sånn den virkelige verden virker. Først mister man dyden. Deretter kaster man resten i desperasjon.
Om flyktninger er det å si at – enten de er vettskremte stakkarer på en overbevisende nok måte til å trigge morsinstinktet hos de velhavende nasjonene eller de er “bare kyniske lykkejegere” spiller i utgangspunktet ingen praktisk rolle, de er uansett “i bevegelse” uten noe klart landingspunkt – ingen flykter hjemmefra hvis de tror de har noe å tape på dette, eller kanskje rettere sagt noe det er verd å kjempe for, mer eller mindre bokstavelig talt, men som også befinner seg innenfor deres realistiske rekkevidde. Hvis alt uansett er bare drit og håpløshet har de jo ikke noe å tape på å legge ut på en lang, uviss og tildels veldig farlig vandring mot Soria Moria Slott langt i det fjerne. Venezolanere vil helst til USA eller Europa men de godtar også nabolandet Colombia, som på sin side ikke er udelt positiv til å ha tatt imot fem millioner flyktninger fra Venezuela, men hva skal de ellers gjøre? Og hva skulle Libanon gjøre da det ble krig i Syria? Hvis folk var kule og de økonomiske mulighetene gode så ville de fleste velge å bosette seg “hjemme” — hva enn dette ordet betyr for dem. Der mesteparten av slekta bor? Der man dannet de fleste av oppvekstminnene sine? Noe sånt. Det er ikke et presist begrep, men alle vet hvor “hjemme” er når de finner fred, føler seg velkommen, bygger drømmehuset, eller hva man skal si. Det er fortsatt ikke noe presist begrep. Det er en følelse. Det er fælt å miste denne følelsen, og verst for de gamle. Det er ikke greit å ikke vite hva dagen bringer når man er ung og sprek heller, men da har man i det minste en litt spretten energi i kroppen. De gamle har mistet dette. Alt sleper for dem. Lette ting har blitt tyngre, om ikke direkte umulige. Og prognosen fremover er ikke god. Hvor skal de tilbringe denne delen av livet? På flukt? Det virker urimelig.
Hva er det egentlig som foregår med disse som lyver noe aldeles hemningsløst hele dagen lang? De bryr seg åpenbart bare om effekten av det de sier – gjerne på kort sikt – ikke om det er sant eller usant. Hvordan skal man forholde seg til sånt? Bare ignorere det? Det virker ikke forsvarlig. På den annen side virker det også litt håpløst å faktasjekke noen som allerede har liret av seg ti nye løgner mens man var opptatt med den første. Det er et dilemma. Ethvert “engasjement” fra din side fører bare til at du taper, men hvis du ikke setter ned foten, tar avstand, hva som helst, så gjelder jo “taushetens antatte samtykke”. Hvis du ikke er med fascistene – du tier i det minste – antar de at du er mot dem, og hvis du ikke – på en tydelig måte – er mot fascistene så antar alle andre at du er med dem. Sånn har det blitt. Hvis det ikke hadde så grav alvorlige konsekvenser både på kort og lang sikt ville det vært komisk at dette amerikanske presidentvalget ifølge hva de sier er “dødt løp” like før målstreken. Verden er allerede spennende nok som den er. På 80-tallet pleide vi å vitse om at det amerikanske valget alltid står mellom de kyniske og de naive. Det har lite med “partier” å gjøre. De kyniske vinner alltid, fordi de forvirrer de naive med noen slags dramatisk vifting med venstrehånda mens den høyre rapper lommeboka deres. Men denne gangen er det annerledes. Nå står det mellom instrumentell fornuft og usammenhengende galskap. Mellom “byråkrati as usual” og en fullstendig rasering av hele statsapparatet. Det mest logisk konsistente jeg har hørt fra noen Trump-supporter er at de håper han skal brenne hele mannskiten ned. Du vet. Ødelegge USA slik det er i dag. Det tror jeg også han ganske sikkert kommer til å gjøre hvis det er opp til ham selv, men jeg tror fascistene håper at Trump skal ta dem over målstreken og deretter krepere og bli borte for alltid. Fordi da kommer jo JD Vance inn i bildet, og han bor i lomma til teknomilliardærene. Da blir det gode tider for han som lederen for Norges Pensjonsfond Utland bare kaller “Elon”. Fistbump. Hva er det han heter? Nicolai Tangen? Han skjønner åpenbart ikke problemet. Norge tjente ti milliarder på Tesla-aksjer bare denne uken, sier han, som om dette er siste ord i saken. Pengene er jo for det første ikke tjent før aksjene er solgt, fortrinnsvis til en høyere pris enn hva de ble kjøpt for. Så langt er alt som har skjedd at Norge – gjennom sin fondsforvalter – har meldt seg på i en internasjonal psykose om Elon Musk og hans angivelige genialitet. Det gir en nokså distinkt spysmak i munnen. Pengefolk har ingen prinsipper. Er det alt vi er nå?
