Vitenskap er systematisk, metodisk og kritisk undersøkelse, studium eller forskning. For eksempel sier vi at noe er vitenskap hvis det følger visse kriterier for god forskning.
(Store norske leksikon)
Gal vitenskapsmann er en egen sjanger innenfor fantasy og horror. Trenger du en skurk til historien din? Dette er en av mange mulige utveier for de som velger å ikke gjøre det religiøst, det vil si trekke inn “det overnaturlige” som forklaring på det som skjer. Når det kommer til begrepet ondskap stiller jeg meg uten å nøle sammen med de som har den enkleste definisjonen; at onde mennesker er sånne som gjør onde ting, men at “ondskap” i seg selv ikke er noen åndskraft som har noen form for aktiv tilstedeværelse i verden, Du vet. Noen slags kosmisk supersadist a la Satan som har til oppgave å bare fly rundt og være jævlig. Det er en dusteforklaring. En tegneserie. Ting er ikke så enkle i virkeligheten. Det onde bor i oss alle som en uforløst mulighet. Ett av mange aktuelle alternativ som eksisterer innenfor spekteret av frie valg. De fleste kjenner på det hver dag i form av bisarre tanker og assosiasjoner som dukker opp. Burde vi ikke bare nuke hele jævla MIdt-Østen èn gang for alle? Så rister man på hodet. Herregud. Sånt er desperate tanker. Overflaten er kanskje en eplekjekk flabbergast, men under ligger det en stor uro. Dette individet har vanskelig for å prosessere det de bevitner. Hvem tenker sånn? Og hvem sier sånt, selv om det dukker opp som en fjern tanke? Skjerp deg.
Filosofi er som alle vet et portemanteau – en ordsammensetning – av det opprinnelige greske konseptet Filos Sofia; en venn av Sofia. Selve virksomheten deres – atså det vi nå kaller filosofi – heter egentlig fronese, eventuelt fronesis, og er en systematisk prosess for å utvikle “bedre dømmekraft” i alle livets saker ved hjelp av fornuft og kritisk tenkning. Eller hvis man liker det mer dramatisk kan man kalle det en dypere “guddommelig” innsikt i tingenes natur. Og hvordan oppnår man så dette? Spørsmålet koker sannsynligvis ned til varians i individuell smak og temperament. Vi har uansett et utvalg forskjellige filosofiske tradisjoner som kjekler en del rundt “metode” men aldri egentlig om “formål”. For å si det så enkelt og med så få ord som mulig: Det handler om å skjerpe seg. På alle måter og hele tiden. Det stanser aldri. Hva trodde du? Vi er jo bare mennesker. Ingen klarer å løpe fra sitt eget rasshøl. Selv om ting gikk bra i dag så er det en ny dag i morgen, hvor de samme gamle fiendene stempler seg inn på jobb så snart man våkner og starter dagen. Du vet. Alle de onde alternativene man alltid ser kretse rundt i utkanten av det moralske gangsynet. Hva er riktig handling? Å være en venn av Sofia betyr at man alltid må stille dette spørsmålet. For Sofia er jo visdommens gudinne i det hellenistiske systemet for verdensforklaring. Hun krever seriøsitet. Hun krever fronese. For å dra en sammenligning til noe som bør være eminent forståelig i en moderne kontekst: Det blir litt som “respekt for loven” blant de som jobber innenfor politi, rettsvesen og denslags. Loven er ikke et varemerke som de plikter å markedsføre fordi de er ansatt i dette firmaet, det er et “høyere prinsipp” som de har noe slags parareligiøst forhold til, men på et fornuftsgrunnlag (selv om spørsmålet sikkert har emosjonelle dimensjoner for mange). En jurist er således en “venn av loven” tilsvarende hvordan en filosof er en “venn av Sofia”. De krever mer av folk som jobber innenfor rettssystemet. En vanlig faen vil lettere få tilgivelse for alt sitt fusk og snusk, mens “svik blant venner” alltid er en mye alvorligere sak.
En av vitenskapens mest ikoniske skikkelser er Isaac Newton (1643-1727), men på den tiden han var virksom fantes det ingen “vitenskap” per se. Alt ble kalt naturfilosofi og Newton selv identidiserte seg som alkymist. For ham var fysikken og matematikken nettopp slike “guddommelige” innsikter i tingenes naturlige orden som det er meningen man skal oppnå gjennom fronesen. Han var ingen praktisk mann, men han var en jævel til å tenke. Forsåvidt ganske jævlig i sine sosiale forretninger også, etter hva jeg hører. Du vet. En drittsekk. Kjip og knugen i pengesaker, og overdrevent rasende hver gang han følte seg krenket av noen, som var ganske ofte. Saken er at det er veldig mye folk ikke nevner når de gjør Isaac Newton til posterboy for vitenskapen. Han var jo en ganske komplisert type. Vesentlig mye fælere i kjeften enn til og med meg. Folk i samtiden likte ikke Newton, men det går ikke an å diskutere med de faglige resultatene hans. Han visste hva han drev med. Sånn sett var ikke Newton noen gal vitenskapsmann; bare en brysk, brautende og dypt sosialt hensynsløs type. Noen ville sikkert kalt ham en psykopat, men dette er heller ikke korrekt. Han var ikke manipulerende og søkte ikke å “bruke andre mennesker” i opplegget sitt. (Sannsynligvis betraktet han dem stort sett som ubrukelige.) Det vi behøver å vite er at Newton var en åndsgigant – et geni – og han var fullstendig klar over dette selv. Han var klysete litt tilsvarende hvordan en overjordisk vakker kvinne kan være klysete på dette grunnlaget. Du vet. Veldig bevisst om sin egen særlige status i et hierarki over urettferdig fordelte personegenskaper — som alle ikke desto mindre beundrer og løper alle slags ærend for så snart divaen løfter en finger. Bare det å være i nærheten av “noe usedvanlig” er bra nok for de som selv vet at de ikke er sånn. De er bare vanlige, middelmådige og engstelige sjeler. Deres beste sjanse for å oppleve noe eventyrlig er at de henger seg på en eventyrer som er i bevegelse.
Det finnes en del kanaler på nettet for det jeg vil kalle vitenskapssladder. De er mange hundre prosent bedre enn det vi typisk finner i media når det er noe – kanalene er drevet av fagfolk, men de retter seg mot “folket” – men det er ikke på et sånt nivå at man behøver mange års utdannelse for å forstå hva fanden de prater om. Noen ganger klarer de ikke å styre entusiasmen sin, så de friker ut i noen slags gitarsolo rundt ymse matematiske begreper, men for det meste snakker de “hverdagsengelsk pluss”. Noe faglig sjargong må påregnes, for det ene drar jo det andre med seg på dette emneområdet. Hvor mye går det an å si om fysikk før man må henvise til kvantemekanikk og/eller relativitetsteorien? Vi har alle hatt det vi hadde på skolen. Atomer og kometer. Gravitasjon og elektrodynamikk. Hvis du har god nok grunnforståelse i fysikk til å karre deg gjennom en normal artikkel i magasinet Illustrert Vitenskap – i den grad de eksisterer lenger – så vil du også klare en typisk kanal for vitenskapssladder, gitt at du ellers behersker engelsk. Uansett, det finnes et poeng og vi kommer til det akkurat nå: En gal vitenskapsmann kan for eksempel være noen som tror at teknologien vil redde – eller engang hjelpe – menneskeheten i forhold til all vår metafysiske angst for døden og ting vi ikke forstår. Her trekker jeg to distinkte men likevel beslektene streker. En: Det går ikke an å overvinne døden. To: Det går ikke an å reise mellom stjernene. Dette er grunnpremisser, eller grenser om du vil. Vi kan fantasere om hva som kan og ikke kan befinne seg “hinsides” de fysiske begrensningene som kommer med den menneskelige tilstand, men vi kan ikke reise dit for å se på saken med våre egne øyne. Har du noen gang hatt en drøm hvor du kunne fly? Jeg hadde mange sånne spinnville opplegg før jeg lærte å styre mannskiten. Underbevisstheten er et ganske frika sted. Og drømming er en form for “alternativ sinnstilstand” som alle bør være rimelig godt kjent med. På en måte er man “seg selv” men på en annen måte er man noen helt annen. Det foregår ting. Det er til enhver tid bevegelse i underbevisstheten, men vi merker det ikke så lenge støysenderen vår er påskrudd, eller altså at vi er “våkne” som folk av en eller annen grunn kaller det. Det er – bokstavelig talt – som dag og natt. Stjernene forsvinner jo ikke selv om sola står oppe, det er bare at lyset deres blir overveldet og blendet av kraften fra den store kjernefysiske nedsmeltningen som foregår rett i nabolaget vårt. Sånn er det med den våkne bevisstheten også. Den er sola i livet. Men stjernene finnes fortsatt der ute.
Vitenskapens onde side dannes av gale vitenskapsmenn, som i hovedsak er sånne som ikke er venner med Sofia. De vet ikke hvor grensene går. De snakker om å leve i hundrevis av år, bygge kolonier på andre planeter og det ene med det andre, men hvis vi studerer saken vil vi raskt merke til at vi har ikke hatt noen bemerkelsesverdig suksess med å bygge “kolonier” på den planeten vi allerede bebor. Eller rettere sagt, det kommer an på hvor man legger fokus. Visst har vi mye fint og flott, men vi har også et sett med eksistensielle problemer som folk tildels nekter å forholde seg til. Vi tror det går an å beherske naturen. Herregud. Vis meg hvordan du legger seletøy på et gjennomsnittlig vulkanutbrudd – som strengt tatt bare er en poppende kvise hos en middels stor steinplanet i den store sammenhengen – så skal jeg snakke med deg om hvordan man temmer sola. Det beste vi evner å få til er litt tweaking her og der, som for eksempel å utnytte strømmen i en bekk til å drive et vannhjul som igjen driver en møllestein eller noe. Eller på et litt mer avansert – og mye mer forurensende – nivå, å fange solstråler i et cellepanel slik at vi kan drive kjøleskapet og fjernsynet, lade mobilen og den typen ting. Vi er flinke sånn. Vi lager mye fint. Vi kan mange kunster. Men hvor smarte er vi egentlig som skapninger når det store regnskapet skal gjøres opp? Jeg er ikke imponert. Vi har gode ressurser og et svært godt talentgrunnlag, men likevel klarer vi å føkke det opp. Gang etter gang. Nesten alt mennesker gjør er fette dumt, og mye av det er stygt også. Men er det ondt? Igjen er vi konfrontert med et definisjonsspørsmål. Behøver vi å snakke om filosofen Hannah Arendt? Hun var litt av en type i sin personlige stil, men lynskarp i analysene. Ingen diskuterer om det var ondt å starte opp et industrielt program for å utrydde jødene, men hva slags mennesker var nazistene? Et sånt opplegg krever jo et digert apparat for logistikk og administrasjon, foruten alle de praktiske vanskelighetene med å utføre oppgaven. Så hun reiste til Jerusalem for å bevitne rettssaken mot Adolf Eichmann i året 1961. Etterpå skrev hun bok. Der introduserte hun det helt nye begrepet ondskapens banalitet på grunn av Eichmanns byråkratisk pertentlige væremåte. Han var en sånn som bare følger ordre men også en sånn som er veldig flittig og nøyaktig. En perfekt statstjenestemann, men altså uten “moralsk egenvilje” i forhold til sine omgivelser. Tanken om at han kunne sette ned foten og si nei streifet ham aldri engang, selv når han syntes at ting ble for drøye. Det var jo ikke så mye oppgavens onde formål som uroet Eichmann som oppgavens uhyrlige vanskelighetsgrad. Alle visste at jødene måtte fordrives fra Europa på grunn av at de var et så fremmedkulturelt og forstyrrende element i samfunnet – dette prinsippet var hevet over enhver diskusjon i Tyskland på den tiden – men ingen andre ville ha dem heller så hva skulle de gjøre?
Før man kan designe noen realistisk løsning må man forstå problemet. Dette er instrumentell fornuft på sitt mest grunnleggende. En filosof vil imidlertid hevde at før man kan forstå problemet må man forstå selve forstanden. Hva er menneskets åndsegenskaper og hvordan virker de? Hva kan vi bruke dem til? Den typen spørsmål. Ikke alle synes at sånt er viktig, men de som gjør det synes til gjengjeld at eksistensielle grunnholdninger er livsviktige. Man må danne et realitetsbasert referansesystem for å kunne kalle seg et forstandig menneske. Fleinsopp er ikke veien dit, for å sammenfatte alle typer “alternativ tekning” i et enkelt biologisk prinsipp, bare fronese kan bringe deg til sans og samling. Du vet. Kritisk tenkning av den typen som aldri falt inn Adolf Eichmann. Hva er det som skjer? Hva driver jeg med? Hva støtter jeg? Hvem er jeg egentlig etter at alt er sagt og gjort? Noe vi behøver å vite om “gamle hedenske religioner” som det greske opplegget hvor vi finner karakteren Sofia handlet ikke så mye om tro som om “sinnets teater”. Platon er for eksempel nærmest ekstremt tydelig på at han betrakter “formenes univers” som en dypere og mer grunnleggende virkelighet som befinner seg hinsides noe vi er i stand til å erfare med sansene. Først finnes formen. Siden følger dens fysiske manifestasjon. Sofia – og de andre gudene – må således betraktes som en form. Eller et ideal, om du vil. Den typen “tro” som praktiseres innenfor de moderne institusjonsreligionene ville sett direkte vanhellig ut for folk på den tiden. Hva er det du driver med? Dette er jo vanvidd. Det går ikke an å vite noe om Gud. Følgelig blir alt det andre du sier også bare meningsløs abbelgabbel fra et individ som er for arrogant til å innse sine begrensninger på et fundamentalt nivå. Hva slags mørk slottskjeller har du lenket fast samvittigheten din nedi? Saken er jo – som alle vet, i det minste på det underbevisste nivå – at man trenger all den energien som kalles “troens kraft” bare for å drifte en rimelig oppegående etisk standard av det slaget vi kaller “individuell integritet”. Når man setter bort de moralske avgjørelsene sine til noen eller noe annet begår man den samme fundamentale synden som Adolf Eichmann. Du må kjenne deg selv. Du må vite hva du driver med. Du må ta ansvar for alt hva du er – og ikke er – på en seriøs måte. Er du et barn? Neivel, men så kan du heller aldri skylde på “de andre” for noe du selv har valgt å være med på.
