Før jeg begynte å frilanse innenfor jævelindustrien tjenestegjorde jeg som engel i mange år. Det var allsidig og interessant arbeid, særlig da jeg var dørvakt foran Perleporten, som er det sjekkpunktet alle vanlige transittpassasjerer må gå gjennom fordi der utredes hvilken avdeling den videre saksbehandlingen deres sorterer under. De nylig avdøde som ankommer dette stedet vil typisk være både engstelige og ikke så rent lite identitetsforvirrede. De har jo nylig mistet alt de hadde og vet ingenting om hvor de er på vei, men mennesker er som de er. Enten de er døde eller levende, store eller små, oppfører de seg alltid på det samme viset: De prøver å ta kontroll over situasjonen på slike vis som har fungert for dem i livet. Mange fremstår som svært krenkede. Vet du ikke hvem jeg er? Som vanlig svarer jeg at selvsagt vet jeg hvem du er, det var jo vi som laget deg, spørsmålet er om du vet hvem du er. Det er blant annet dette vi skal finne ut i denne avdelingen.
Som nylig avdød har man status som “kadett” inntil man har vært gjennom Perleporten og fått plass ved en av avdelingene. Jeg vet ikke hvorfor. De sier at slik er tradisjonen. Ordet betyr jo egentlig “en yngre sønn” — altså ikke den som kommer til å arve famliegodset, så det virker sannsynlig at navnet er ironisk ment. De som nylig har mistet kroppen bekymrer seg jo ikke vanligvis om eiendomsspørsmål. Alt sånt er utenfor deres rekkevidde nå. Selvsagt kommer det krakilske kadetter, faktisk mange hver dag, men vi har en egen vaktstyrke som kommer og henter dem til “demping” – noe jeg antar mer eller mindre fungerer som fyllearresten eller en polstret celle på jorda – men jeg vet ikke noe detaljert om hvordan ting fungerer der nede. Jeg har aldri vært der selv og de som kommer derfra vil ikke snakke om det. De vil bare komme seg gjennom porten og få plass på en avdeling. Selve vaktstyrken kommuniserer aldri med noen andre enn de som blir hentet til demping. Jeg vet ikke hvordan eller hvorfor noen havner i en sånn jobb, men der er de. Jeg så aldri noen slutte i vaktstyrken for å gå gjennom porten, så jeg blir nødt til å tenke at de rekrutteres fra dem som blir hentet. Men sånn er dette stedet. Alt er veldig mystisk.
Mens man tjenestegjør som engel er man teknisk sett underlagt den såkalte Konfigurasjonen, som jeg antar er noen slags kosmisk struktur som har oppstått for å håndtere informasjonsparadokset som ligger i at “bevisstheten forsvinner” hos de døde, ihvertfall så langt de som fortsatt lever er i stand til å observere. Døden er jo en horisont — ikke lik men heller ikke helt ulik den som finnes rundt svarte hull ute blant stjernene. Av tekniske årsaker vi ikke skal gå inn i her og nå opphører “retninger” å eksistere som frie valgmuligheter, eller engang så mye som meningsfulle begrep for “noe”, så snart man har passert horisonten. Da går alt bare èn vei, omtrent på den samme måte som man erfarer fenomenet tid mens man fortsatt lever. Kort sagt, alle kommer til Perleporten fordi slik fungerer Konfigurasjonen. Vi kan si noe om hvordan den fungerer men ingenting om hvorfor. Sånn er det bare. Alt er veldig organisert. Englene fungerer som “frie agenter” innenfor Konfigurasjonen og sørger primært for at prosessen går sin gang også nede på detaljnivået, i prakis en slags gjeterfunksjon i forhold til alskens rådgivning og veiledning som kadettene behøver i løpet av sin overgangsfase mellom livet og døden. Typisk englehumor er å si ting som at “livet er en 70 år lang selvmordsprosess” — fordi sett herfra er jo alle de mer eller mindre desperate tingene folk gjør for å unngå skjebnen sin først og fremst komiske. Livet er som en kveleslange. Hva vet du om styrke? De fleste mennesker har mer styrke når de skal “holde” en vekt enn når de skal “løfte” den. Å hindre noe i å falle krever mindre kraft enn å løfte det. Kveleslanger bruker “holdekraft” til å ta livet av byttet sitt. Det er ikke sant at de “klemmer”, de bare “holder”. Hver minste lille bevegelse i byttet gjør at slangen justerer grepet sitt i retning av stadig strammere slik at det blir stadig vanskeligere å puste. Slangen har god tid. Den kan godt vente i en uke på at byttet skal utånde, før den sluker det helt og legger seg til å sove i noen måneder mens fordøyelsen jobber. C’est la vie.
Jævelindustrien er også noe som har fått navnet sitt på grunn av typisk englehumor. Teknisk sett er vi fortsatt engler, bare at vi jobber her på jorda, som jo er “et jævlig sted” og det ene med det andre. Du vet hvordan det er. Alle bransjer utvikler sin egen interne form for humor, som nesten alltid handler om typiske problemer man møter i jobben, og folk kan være veldig vrange noen ganger. Jeg ser ikke for meg at det kan finnes noen form for “friere yrke” enn det å være en jævel her på jorda. Man har jo ingen stillingsinstruks. Alt som kreves er at man skal “påvirke” menneskene på måter man selv definerer. Det finnes ingen standard for ønskelige resultater eller noe slikt, men tradisjonen har lenge vært å påvirke folk til å “tenke” — uten at dette alltid har fungert etter hensikten. Ofte vil jo mennesker nesten umiddelbart sette i gang med å skade både seg selv og andre på nye og fantasifulle måter så snart man gir dem noen nye idèer. Det er ganske forbløffende. Bør de egentlig få lov til å ha skarpe gjenstander og ting man kan gjøre opp ild med? Det toget har imidlertid gått for lenge siden. Menneskene har andre kategorier av problemer nå — uten at dette har gjort dem mer ansvarlige som skapninger. Vi pleier å vitse om at da den første mann plukket opp den første gaffel var det første han gjorde å stikke seg selv i øyet. Da ble han sint, så det neste han gjorde var å fly løs på alle de som lo av ham og stikke dem også. Siden ble alt bare verre. Lang historie. Typisk menneskelig.
