Det ville vært fint hvis det fantes enkle løsninger på komplekse problemer, men det er dessverre ikke slik virkeligheten virker. For ganske nøyaktig tre år siden kjøpte jeg en flybillett til Colombia. Avreisen var planlagt til mai 2020. Men slik ble det jo ikke. Jeg husker ikke eksakt når de innførte karantenepolitikken overfor coronaviruset, men det var omtrent på denne tiden, og den generelle forventningen var at dette ville ta noen uker — for så lenge viruset ikke gis noen smitteveier (altså vanlig sosial omgang) så vil det jo forsvinne ganske raskt. Det var stor usikkerhet om situasjonens alvorlighetsgrad, men de reportasjene man fikk fra blant annet Italia var ganske uhyggelige. Imidlertid følte jeg meg rimelig sikker på at det verste ville være over i mai. Hvorfor ikke? Folk snakket jo om “influensalignenede” egenskaper hos viruset og influensabølger varer jo aldri særlig lenge, bare et par måneder. Sånn var det den gangen, mens man var ung og naiv.
Hvorfor ble det politisk? Man diskuterer jo ikke vanligvis “nødvendige helsetiltak” — man bare gjør som fagfolkene sier. Ingen har lyst til å bli smittet av noen slags jævelskap som kan være både invalidiserende og dødelig. Utover våren og sommeren ble det klart at dette var det verste verden hadde sett siden spanskesyken hundre år tidligere. Samtidig vokste det sakte frem en løst organisert “bevegelse” på nettet etterhvert som skeptikere begynte å snakke sammen. Mange mente at dette var en menneskeskapt situasjon designet for å gi all politisk makt til en “verdensregjering” og det ene med det andre. Det hadde jo lenge eksistert en paranoid fantasi om sånt, så de tenkte kanskje at nå skal det skje. Tiden har kommet. Dette er den metoden de har valgt: Et biologisk våpen som vil fremtvinge medisinsk avhengighet av en spesiell type vaksine og/eller kur som den nye verdensregjeringen kontrollerer. Noen slags variant av denne historien spredte seg minst like raskt som selve viruset. Det er nå den hemmelige organisasjonen skal ta fra oss alle våre friheter.
Et problem med helsepolitikken i USA er at det er organisert rundt private helseforsikringer, på en måte som gjør det profitabelt for disse selskapene når folk blir syke. Når staten eier og driver helseforetakene er jo folks sykdommer bare en netto utgift, så det er i statens direkte finanspolitiske interesse at befolkningen er ved god helse. Ingen “tjener” på at folk er syke. Derfor faller det heller vanligvis ikke noen inn at dette kan være i noens politiske interesse, verken på kort eller lang sikt. Hvorfor? For å gjøre folk “medgjørlige”? Vi har allerede en metode som virker tilfredsstillende for dette formålet, og det er å betale dem. Det høres kanskje selvmotsigende ut, men dette er faktisk den billigste av alle metoder vi kjenner. Ikke bare gjør folk hva som helst for penger, de er også glade i å bruke pengene, hvilket er hva alle som driver noen form for forretning først og fremst behøver: Kunder som har penger. Hakuna matata. Slik er livets store sirkel. Imidlertid er det et problem når det bare kan så mye som sannsynliggjøres mistanke om at noen tjener penger på folks helseproblemer. Jeg er på alle måter enig i at vi må snakke om “rettmessig harme” blant folk når ting er lagt opp slik. Det er grovt urettferdig.
Helt i begynnelsen var det ingen som visste noe som helst, men alle kunne se at folk ble tildels grisesjuke av coronasmitte, mye verre enn noen influensa noen kunne huske, og omtrent en til to prosent døde. Et helt nytt virus innebærer selvsagt et kappløp om å kartlegge virusets egenskaper, ikke minst smittsomhet og dødelighet, men også hvor hurtig det muterer. Først trodde de det var dråpesmitte, men så oppdaget de at viruset jobber gjennom aerosoler, det vil si det vi ser som “damp” på kalde dager. Med andre ord kan det henge i lufta i timesvis. En annen sjarmerende egenskap man snart oppdaget var at i omtrent halvparten av alle smittetilfeller hadde den smittebærende personen ikke selv noen form for symptomer, men det er så vidt jeg vet ennå ingen som vet hvorfor det er slik. Maskepåbud var et forsøk på å begrense mengden viruspartikler i lufta, men det er uklart om det var til noen hjelp og i så fall til hvilken grad. De fleste er enige om at det hjalp “noe”. Andre hadde andre tanker, kan vi kanskje forsiktig si. Jeg tror ikke jeg selv har vært smittet. I så fall var det symptomfritt. Men hver gang jeg har tatt en test har den vært negativ, og ellers hare jeg tatt alle vaksiner – corminaty i mitt tilfelle – etterhvert som de har kommet. Man blir jo uansett ikke immun mot denne jævelskapen men kanskje man slipper å dø av det hvis man holder seg oppdatert på smittevernsfronten. Om hele denne coronaaffæren er det å si at det har vært plagsomt, men samtidig egentlig helt greit for meg personlig. Jeg velger å tenke at jeg har vært heldig. Det samme kan man dessverre ikke si om alle andre.
Fra et annet perspektiv kan vi utvilsomt si at pandemien har vært et studium i kommunikasjon. Mye har vært bra, men det har også vært mye av det motsatte. Jeg opplever det ikke som “mitt problem” hvis noen velger å ikke vaksinere seg, selv om jeg synes det er uklokt, men det er ikke bra når man jobber for å spre falske rykter og grunnløs spekulasjon rundt “vaksinenes sanne natur”. Selvsagt er det risikabelt å la seg injisere med fremmed virusmateriale, men ikke like risikabelt som å ikke gjøre det. Som sagt, for tre år siden kjøpte jeg flybillett til Colombia og i sakens aneldning var jeg en tur hos fastlegen for å spørre om jeg burde ta noen slags vaksiner mot ymse tropesykdommer. Jeg ringte til og med til ambassaden deres, men alle sa at så lenge jeg ikke skulle inn i jungelen så var det ingen fare. Hva vet jeg? Det kan jo være insekter som smitter deg og det ene med det andre. Man hører jo ting. Imidlertid er det ingen utlendinger som slipper inn i Colombia uten at de har coronavaksinepapirene sine i orden. De har et annet system enn her. Man får følelsen at de rett og slett kommer til å skyte deg hvis du prøver å diskutere reglene deres. Det er jo en livserfaring jeg på ingen måte behøver. Man så ikke mange på gata i Cali som gikk uten ansiktsmaske, og aldri noen inne i noe butikklokale og denslags. De har væpnede vakter overalt. De står der med en dusjeflaske med rumpesprit og alle stanser og strekker frem hendene. En sprut på hver hånd er hva man må ta imot før man får ta i handlevognene. Sånn fungerte det der, men de har kanskje slappet litt av på reglementet nå. Vi får snart se.
Nå trenger jeg hjelp fra noen som lar den filosofiske tankrekke fly lenger enn min. Hjelpe meg å prøve å skjønne at tilsynelatende “normale” mennesker, i alle fall utad, tror på disse for meg spinnville ideer om at det finnes en rød tråd, en agenda. At disse faktisk har en forestilling om at “noe” skyldes en en hemmelig konspirasjon, en sammensvergelse eller et komplott styrt av en verdensomspennende maktelite som innbefatter politikere, finnanseliten world Wide, og statsfinansierte Public Broadcasting radio og tv kanaler som finnes i alle siviliserte demokratiske nasjoner. Som her i Norge NRK.
I mitt virke har jeg hatt tilgang til både Stortingskantina og kantina på Marienlyst. Av alle de jeg møtt der, er det noen som er med i en hemmelig “dyp state” som vil oss vondt? Som f.eks Arne Scheie som jeg hadde en diskusjon med om hvorfor i huleste er det stilkarakterer i skihopp, er det ikke bare å hive seg utfor hoppkanten med dødsforakt for å komme lengst.. han var litt enig. Eller Gislefoss som forklarte meg på en enkel måte forskjellen mellom vær og klima.
Så til saken, hva foregår opp i hodene på disse konspirasjonsfolkene? Klarer du med enkle ord å forklare meg?
Det korte svaret er nei. Det noe lengre svaret er at jeg kommer stadig tilbake til denne “metakognitive” tematikken. Hvorfor tenker folk som de gjør? Svaret er som regel at de ikke vet bedre, men noen ganger er de genuint sinnssyke. Det er jo dette som er de mest interessante eksemplarene.