Referanse: Halvparten av alle unge menn i Norge støtter Trump.
Jappetiden var en periode i norsk næringsliv og samfunnsliv som varte omtrent fra 1983 til november 1987. Navnet kommer fra den engelske forkortelsen «YAP» – «Young Aspiring Professional», eller «Yuppie» – «Young Urban Professional» eller «Young Upwardly-Mobile Professional». Det var en stor fremvekst av ambisiøse, dynamiske og individualistiske mennesker, med holdninger som mer enn tidligere handlet om personlig gevinst – kjent som japper. Denne nye arbeidskulturen stammet både fra Nord-Amerika og Europa, hvor man i et historisk perspektiv har sett lignende tendenser. I Norge er jappetiden sammenlignet med jobbetiden under første verdenskrig. Store verdier ble generert på kort tid, og den samlede velstanden økte i takt med vekstutviklingen i verdipapirer.
(Wikipedia)
Menneskeheten har i svært lang tid hatt alle mulige slags navn for “ambisiøse unge menn” som er utålmodige etter noe, la oss si å “komme igang” med voksenlivets festival av fristende fornøyelser, slik man ser det mens man ennå ikke vet noenting om noe. Alt man har er det man hører — og fantasiene om alt man selv kan gjøre og være med på. Opplegget er hvor gammelt som helst. Det klør i hormonene. Hva er problemet? Med bare ett ord: Kritikkløshet. Jeg fylte selv 20 år i 1983 så du kan si jeg befant meg i primærgruppen av ivrige unge menn som ville ha “noe nytt” i forhold til et stivt regime av gamle menn i østblokkdresser som luktet av rulletobakk og brunt brennevin. Tror du Norge i dag er treigt? Prøv 1983. Det var treigt det. Til å begynne med var det ingen som hadde hørt om ordet japp. Ikke engang målgruppen. Men så var det noen som begynte å abonnere på magasinet Symbol – grovt sett en pornografisk publikasjon som handlet om fine og dyre ting det går an å få kjøpt – hvor det sto skrevet noe om Young Aspiring Professionals, som er fullstendig rasjonelt å sammenligne seg med når man selv er tyve år og tenker at man skal inn i forretningslivet.
Jeg befant meg ved den tiden i en krets av unge rovdyr. Selv vil jeg bruke ordet kjeltring men andre inisterer på mindre profilerte begrep, som for eksempel “forretningsmann” (som i utgangspunktet jo kan bety hva som helst), eller til og med investor, selv om ingen av oss hadde noe å investere ut over vår egen diffuse lyst til å erobre den voksne verden. Det var et spørsmål om identitet. Selv er jeg ikke særlig nøye med denslags, men det betyr veldig mye for mange andre. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. Mitt problem er at jeg klarer rett og slett ikke å ta ting like alvorlig og personlig som er vanlig der ute. Dette er en fordel i forhold til fleksibilitet, kreativitet og så videre, men det er en sosial ulempe. For eksempel er dette med å finne samhold i angsten et fenomen som er utilgjengelig for meg. Jeg kan bare studere det utenfra. Jeg blir jo ikke redd så jeg slipper ikke inn i de reddes fagforening. Jeg begynner bare å le når det er meningen at man skal krympe seg i frykt. Hvorfor er det slik? Det vet jeg ikke. Komisk er det uansett. Jeg har nesten de perfekte personegenskapene for å være en operatør i markedet. Men så kommer de eldgamle gudene ære og samvittighet inn i bildet. Hvem har bruk for sånt? Ihvertfall ikke de som prøver å etablere seg som bløffmaker og gjøgler innenfor den nye forbrukerøkonomien (som de sa i året 1983, før ordet “jappetid” etablerte seg i pressen).
Saken er at jeg har visst hvem Donald Trump er siden dette året. Han var en oppblåst klovn allerede da og det har ikke blitt noe bedre siden. Du vet. En bløffmaker. Vi kalte det filming på den tiden, faktisk ikke ulikt hvordan folk sier at de filmer i fotball, når de kaster seg overende og skriker på gult kort bare noen såvidt kommer borti dem. Vi kan også kalle det å spille på sitt publikum, eller at de gjør seg til, om du vil. Hva sier proffene? De utnytter mediesituasjonen og bruker “det offentlige spillerommet” til sin fordel. Det er aldri noe bra tegn at en forretningsmann holder høy profil i media. Det er ikke formålsrasjonell fokus hvis forretninger virkelig er det de først og fremst driver med. Det ligner for mye på politikk. De søker en annen form for makt enn det gode forretningsmessige resultater kan bringe dem. Diskresjon er ikke nødvendigvis noe man behøver hele tiden – man skulle nærmest si at det er en fordel om man aldri behøver det – men hvis det likevel dukker opp en hårete situasjon hvor man blir nødt til å “operere i gråsonen” så er det definitivt ingen fordel å ha en masse journalisters generelle oppmerksomhet. Da kan man jo ikke jobbe i fred. Når man hele tiden må ta hensyn til hvordan ting “ser ut” får man et helt annet spillteoretisk optimum enn hvis man kan operere under diskresjon. Enten man lever av å være skuespiller og kjendis eller ikke må man uansett ta alle de samme hensyn som slike er nødt til for å etablere og vedlikeholde et visst rom av “privatlivets fred” i et miljø preget av fotografer på jakt etter gode bilder de kan selge til pressen. Det blir litt schizofrent. På den ene siden er man avhengig av å “holde navnet varmt” mens på den andre siden ønsker man jo å være i fred noen ganger.
Det foran nevnte magasinet Symbol var selvsagt amerikansk og tok for seg alskens leketøy som går an å kjøpe hvis man har penger nok. Yacht, privatfly, klokke med gull og diamanter. Den typen ting. Det lukter forsåvidt Trump lang vei av hele greia men jeg kan likevel ikke kavere for at det var i Symbol artikkelen sto. Det var uansett noe om Donald Trump som noen ville vise frem. Noe med en glamorøs eiendomsmegler i New York som skjønner seg på fest og forbruk, men alt jeg klarte å tenke var for en fælslig mannfitte. Jeg liker ikke sånne typer. Er det nå vi skal begynne å snakke om maskuline dyder? Den artikkelen i NRK på nett som jeg har linket ovenfor nevner “maskuline verdier” som åpenhet, handlekraft og pågangsmot. Det høres ikke maskulint ut for meg, bare generelt. Kvinner behøver jo også disse egenskapene, uten at de særlig ofte setter pris på å bli kalt “maskuline” av den grunn. Og hva betyr egentlig giftig maskulinitet? Selv holder jeg meg med de klassisk filosofiske æresbegrepene blant menn: Praktisk fornuft, mot, besindighet og generøsitet — mens det giftige i denne sammenheng er å forstå som degenerative perversjoner av de filosofiske dyder. Du vet. Trangen til å fremstå som tøff i trynet, en som alltid har full kontroll; en stort skrytende sjarmør, tryllekunstner, vismann og jeg vet ikke hva. Verdensmester i alle ting er han uansett. Jeg vet ikke hvorfor noen ser sånne ting i folk og jeg forstår enda mindre hvorfor noen ønsker å gå ut med så høy kølleføring. Man låser jo seg selv i en ikke særlig forsvarlig posisjon. Det er mye klokere å bevege seg litt forsiktig i det økonomiske landskapet og ellers holde kjeft. For meg ser det ut til at mange ser på Trump som noe slags håp. En som vil rugge litt på båten og skape noe nytt, eller i det minste kassere alt det gamle som holder de unge og dynamiske nede. Aspirerende unge profesjonister krever jo et stort operasjonsrom.
Ved et tidspunkt hadde jeg et ganske intenst opplegg gående med NAV. Jeg ble jo sykemeldt etter at “noe klikket” i ene skulderen min. Spesialisten jeg ble henvist til sa at jeg egentlig har litt flaks med tidspunktet, fordi de opererer ikke sånt lenger. Resultatene er ikke gode. Operasjonen er dyr og pasienten ender uansett som ufør. Han var en positiv lege. En realist. Vi hadde god kommunikasjon, forsåvidt, men det samme kan jeg ikke si om NAV. De kaller det et “hjelpeapparat” men det er naivt å tro at det er deg de prøver å hjelpe. De jobber for noen eller noe annet. Skal vi si “systemet”? Saken er at uførhet ikke er noen praktisk tilstand for NAV, det er en kategori. Nærmest en medlemsklubb som forutsetter at man går gjennom visse opptaksritualer. Papirer, attester, utprøvinger og det ene med det andre. Jeg antar de har en sjekkliste hvor man haker av på punktene etterhvert som pasienten kommer seg gjennom labyrinten. Det hele er i grunnen et ganske fornedrende opplegg, sannsynligvis designet slik med vilje. Man regner jo ikke med at folk er ærlige. Det virker som om inngangsholdningen er at pasienten sannsynligvis simulerer. Eventuelt at de er hysterisk. Jeg ser ikke helt hvordan “arbeidsutprøving” eventuelt skulle bevise noe fra eller til hvis det er simulering man mistenker, fordi en som lyver om det ene vil jo også lyve om det andre; mens en som konsekvent er sannferdig på et vanemessig grunnlag og er vant til at alle andre også er sånn, vil ta litt anstøt av NAV. Tror du jeg er en idiot? Det oppleves som lite gunstig å bli presset til å gjøre noe man ikke kan gjøre – på et rent teknisk medisinsk grunnlag – for å bevise at man ikke kan. En stabel røntgenbilder og legeattester er ikke nok. Det kan jo finnes restarbeidsevne et eller annet sted der inne. Uansett, NAV er som de er — og hvis man ikke allerede visste dette vil man lære det raskt nok. De hadde et utfyllingsskjema ved et tidspunkt ganske tidlig i prosessen hvor det var en rubrikk for “funksjonshemninger”. Der skrev jeg ordene ære og samvittighet. De spurte meg hva jeg mente. Jeg sa dette er handicap i dagens verden. Hvis man vil ha fremgang bør man lyve, bløffe og svike folk alt ettersom hva som passer der og da. Prinsipper er kostbare husdyr. Sånn sett burde de fattigste blant oss være de mest jævlige, mens vi faktisk observerer det motsatte. Sadismen hos de lavpriviligerte er på nivå med prompehumor og Charlie Chaplin i forhold til den kalde kynismen man finner hos de som virkelig har ting på stell.
Artikkelen som NRK på nett har publisert – i form av en kronikk – nevner klima og solidaritet som “idealistiske” tema hos politikere. Dette får meg til å tenke at han forstår ikke hva ordet idealisme betyr. Det ligger i sakens natur at uvitenhet kan aldri være selvbevisst. Det går ikke an å vite at man er en idiot — for da har jo trollet fått sol på seg sånn at det sprekker, blir til stein eller noe. Livløst blir det uansett. Trollet mister sin makt i sola — eller altså når man våkner. Alle jeg kjenner har ved ett eller flere tidspunkt tenkt “det der var ganske dumt” om noe de selv har gjort, eller trodd på. Det er nok best at jeg skjerper meg en hel del på dette området. Du vet. Selvkritikk. Man har det ikke før man tar det. Det er ikke nødvendig å gå ut på balkongen og forkynne for hele nabolaget at man har “kommet på bedre tanker” om noe, men man bør ta til etterretning at dette er noe som skjer. Ikke alt som ligner på gode idèer i den entusiastiske fasen viser seg å holde mål som dette også når man skal gjennomføre dem. Alle vet dette. Det er en allmenmenneskelig livserfaring. Noen ganger må man bare avslutte prosjektet og komme seg ut mens leken ennå er god. Andre ganger rekker man imidlertid ikke det før “himmelen åpner seg og Guds straffende ild regner ned over de fordømte” — gjerne ved det at man driter på draget på noe slags både pinlig og kostbart vis. Og alle ler av deg. Dette er hva det koster å være kar. Du vet. Når folk bemerker tørt fra sidelinjen at det koster å være kar, og så ler alle enda litt til. Dette er angstens fellesskap og jeg har ikke adgang, fordi jeg mangler strengt tatt evnen til å glede meg over andres ulykke. På et rent generelt grunnlag – la oss kalle det prinsipielt – synes jeg likevel det er en ubra ting. Det er aldri bra at ting går på trynet for folk, selv om de på alle måter kanskje har fortjent dette. Det er jo et ustabilt element. Noe som er ute av kontroll og som kan spinne avgårde i mange slags retninger, hvorav et antall er sterkt uønskede. Det er ikke sentimentalt. Jeg synes ikke synd på dem eller noe sånt, jeg bare anerkjenner at folk som er ute av likevekt noen ganger skaper problemer.
Solidaritet handler strengt tatt bare om å forstå, anerkjenne og oppføre seg i henhold til det at vi er alle bare mennesker, så slapp av i all din stramme ringmuskulatur og innse at ting blir aldri sånn som man hadde tenkt. Livet er en prosess. Du er aldri alene, uansett hva du måtte føle om saken. Alt folk gjør har ringvirkninger gjennom hele resten av samfunnet og mesteparten består av konsekvenser som ikke var forutsigbare på forhånd. Du vet. Nesten som været. De kan bare si noe om det som er veldig nært i tid, eller altså ting man kan observere på satelittbilder og sånt. Neste uke er vanskelig å si noe om. Det blir strengt tatt bare gjetning, basert i historisk statistisk sannsynlighetsmateriale. Solidaritet kan virke som en abstrakt ting å snakke om, men det er like konkret som begrepet “lønnsomhet”. Det er noe man ønsker å oppmuntre til i samfunnet hvis man er politiker. Ta vare på deg selv og ta vare på hverandre. Dette er hva samfunnsbygging handler om. Flokkdynamikk er ikke noe man enkelt kan studere hvis man selv befinner seg i flokken. Hvert individ justerer seg jo bare i forhold til sine nærmeste sidemenn, mens fra avstand ser man typisk disse digre fuglesvermene som beveger seg lik amorfe skygger på himmelen, hithen og dithen alt ettersom. Solidaritet er en tilpasningsmekanisme, ikke noe luftig ideal som man “bare snakker om”. Og klima? Herregud. Ideal? Jeg antar at hvis man er dum nok så fremstår det som “idealisme” når det snakkes om klima og miljøhensyn, men det er faktisk nødvendigheter, gitt at man ellers foretrekker å leve. Jeg vil faktisk si at fremført tro på oljeindustri, plastproduksjon, betongbasert bygningsteknikk og så videre er mer å betrakte som idealisme enn det motsatte – altså en planmessig nedbygging av disse virkeområdene – som handler om pragmatisk fornuft. Hvis noe forgifter drikkevannet spiller det jo liten rolle hvor “lønnsomt” det ellers måtte være. Vi må bare ha det bort. Hvorfor er dette omstridt? Uansett hva man måtte ønske i dette livet så er ikke Donald Trump svaret på noe. Han kan bli valgt til president i USA. Sånn ser det ut. Hvis han blir valgt er dette vel fortjent for amerikanerne, men jeg ønsker ikke noe så galt for resten av oss, eller engang for amerikanerne når jeg skal være ærlig heller enn vittig. Da er i så fall vårt beste håp at Trumps ondskap skal tempereres av hans inkompetanse. Fordi han Donald Trump er en tvers igjennom ond mann. De som ikke forstår dette forstår ikke hvordan virkeligheten virker. De styres av håp og fantasier i sine mentale disposisjoner. Hva er ondskapens innslagspunkt i dette bildet? La oss si det handler om hvorfor folk søker makt. Hva har de tenkt å gjøre? Hva slags kapasitet har de tidligere vist at de har? Hva slags fremtid har de selv som individ og menneske? Ifølge det jeg leste i den kronikken på NRK.no som er linket overfor stiller halvparten av alle unge norske menn seg solidarisk med en galning som ikke har noen fremtid. Lykke til.
