Som alle vet ble ordet nazi etablert på 1920-tallet i Tyskland fordi tyske språkkonvensjoner fungerer slik. De brukte allerede ordet sozi om sosialister så da “nasjonalsosialister” dukket opp på idèhorisonten ble det som det ble. Den gang som i dag handlet grunntanken til naziene om å flytte fokuset bort fra klassebevissthet og over på kuturtilhørighet. Den gang som i dag handlet metoden om å etablere et fiendebilde som virket til fordel for “nasjonal samling” rundt “våre verdier” heller enn internasjonal solidaritet mellom samfunnsklassene. Den gang som i dag jobbet man for å svekke vitenskapen til fordel for “folkelig visdom” og man brukte konspirasjonsteorier til å både styrke forargelsen og svekke det sunne vettet i befolkningen. Den gang som i dag lovet man gull og grønne skoger til de som ville stemme på dem.
Siden har ordet nazi blitt et skjellsord, noe folk bruker nesten som når de kaller hverandre “en jævla faen” bare at de som regel mener noen som er veldig hard på regler og disiplin når de kaller noen en “nazi” — for eksempel en sånn som meg. Jeg har blitt kalt nazi mange ganger, fordi jeg er så streng i forhold til regler og standarder for håndverk og den typen ting. Imidlertid er jeg politisk sett nærmere en kommunist enn en nazist i 1920-tallets Tyskland, og for å være virkelig spesifikk kan vi legge til mer som Friedrich Ebert enn som Karl Liebknecht. (Jeg forventer ikke at det skal bety noe for noen andre enn de mer enn gjennomsnittlig historisk interesserte.) Nazistene er i ettertid mest kjent og beryktet for brutaliteten under Den andre verdenskrig, både i forbindelse med regulære stridshandlinger og ikke minst i behandlingen av krigsfanger, konsentrasjonsleirene og det organiserte og overlagte folkemordet, mot jøder, romfolk, homofile, politiske motstandere og ymse medisinsk handicappede. Folk har som regel forbløffende liten innsikt i nazistenes politiske program, alt de henger seg opp i er volden og den brutale stilen. Imidlertid er det en kardinaltabbe å tro at dette skremselsbildet er korrekt og dekkende for hva nazisme består i.
Kryptofascisme er et ord jeg begynte å bruke på 90-tallet, i forbindelse med at man søkte å redusere nazisme til et spørsmål om “metode” snarere enn om politikk, slik at nazisme blir greit så lenge man er snill i stilen sin (og naturligvis aldri sier n-ordet høyt). Fascisme er okay så lenge man ikke har dødsleire. Det har egentlig vært en ganske vellykket kampanje innenfor faget desinformasjon. Hvis du ikke kan se noe hakekors så er det ikke nazisme. Nordmenn ser det ikke typisk slik, men i totaliteten av alt det vi kaller “utlandet” blir Fremskrittspartiet helt korrekt identifisert som et fascistparti, men på den postmoderne måten som har vasket bort blodflekkene og bare beholdt den autoritære stilen i sine krav om strengere straffer, mer politi og så videre. Postmoderne fascister går ikke med ridestøvler, de har designerdresser og merkevaresko. Kryptofascisme fungerer imidlertid ikke som ord lenger, fordi alle assosierer det med kryptovaluta, som ikke egentlig er en valuta men mer en slags usikret form for ihendehaverobligasjon, men det er en digresjon, selv om Venndiagrammene for fascisme og interesse for kryptovaluta tildels overlapper hverandre. (Prinsippet om at staten er folkets fiende sammenfaller hos disse gruppene.)
Den blåbrune regjeringen oppstod da Erna Solberg slo sammen trad-høyre og alt-høyre. Ettertiden regner det som en selvfølge at en eventuelt ny Høyreregjering vil hente sin støtte i Fremskrittspartiet og betale med gode regjeringsjobber. Kjøttvekta er som den er. Like lite som Arbeiderpartiet nå kan klare seg uten Senterpartiet (eller er det omvendt?) kan Høyre etablere noen regjering bare ved hjelp av de rare tullepartiene i det såkalte “sentrum”. I praksis betyr dette at Høyre, slik det var på Kåre Willochs tid, ikke lenger eksisterer. Nå har vi i praksis en fascistisk og en sosialistisk blokk, pluss/minus noen tullepartier som i beste fall kan få en representant eller to “på vippen”. Fascistene er veldig fokusert på “det norske”, våre verdier, tradisjoner og slike ting, mens sosialistene typisk fokuserer på internasjonalt samarbeid og “jobben som må gjøres”, budsjettansvarlighet og det ene med det andre. Nyliberalisme bir det åkkesom, fordi verken sosialistene eller fascistene er som de var for hundre år siden, alle har jo investeringer de må passe på i det nyrike Norge. Sånn er det å ha penger. Man har ikke kontanter – eller altså frie, likvide midler – men man har “verdier” som i teorien øker fra år til år, nesten som sitt eget lille oljefond som ikke kan brukes men som gir kredittverdighet i en dynamisk økonomi, slik at man kan “kjøpe penger” når man skal betale for kapitalvarene.
Som alle vet føles livet i denne verden annerledes når det er fred og velstand enn når man settes under press. Andre egenskaper fremkommer i personligheten hos folk. Har man egentlig et “sant” ansikt? Personlighetsforandring kan inntreffe under stress, men er dette et mer “sant” uttrykk for vedkommendes personlighet? Det går jo ikke an å vise andre sider enn de man har. Det finnes ingen fatning å miste, det er noe man enten har hele tiden eller noe man aldri har. Akutt nazisme er ikke noe som plutselig fremkommer i folk når de utsettes for noen slags mystisk stråling fra rommet, eller hva vet jeg, det er noe de henter frem fra seg selv av en årsak, og det koker som regel ned til noe himla urealistisk vås om internasjonal jødedom, EU, Den katolske kirken og Bill Gates, den typen ting. Muslimer. Big pharma. Uansett er prinsippet at “noen gjør dette” uten at man helt kan gjøre rede for hva “dette” består i. Det paranoide aspektet ligger i at de “føler” at det er slik, det er (åpenbart) ingen konklusjon som følger kritisk analyse av saklige data. Nazisme er en følelsesgreie. Noe nevrotisk som ligger der og suger på pasientens angst. Disse allerede krysskoblede nervene medfører en (passivt) aggressiv reaksjon i form av hat og forakt rettet mot symboler på angstkomplekset. Klassiske saker. Alle samfunn har en viss prosentandel – si tyve-tredve – av “fascistoide” individer, som på grunn av sine personlighetstrekk kan henfalle til fascistisk fantasering om autoritet og makt, om endringer i samfunnet. Senere skjønner ingen hvorfor de ikke skjønte disse tingene lenge før, men det skjønner ikke jeg, for de skjønner det jo ikke nå. De ser det bare ikke.
