Jeg fikk et hefte i postkassen. Forsiden er avbildet ovenfor. Jeg tror alle har fått det. Alt er vel og bra, bortsett fra dette med bidrag. Greia er litt klønete formulert. Egenberedskap kan vanskelig tolkes som at man “bidrar” med noe — annet enn å passe på seg selv, noe som burde være en jævla selvfølge. Takk for at du ikke ringer nødtelefonen og ber om hjelp. Man kunne med fordel sakset bort hele dette moffepjattet med at man bidrar til Norges beredkap og holdt seg til saken, som er råd om egenberedskap. Punktum. Ta vare på deg selv så slipper noen andre å gjøre det. En bedre tittel kunne vært noe sånt som “gode råd i en krisesituasjon” eller noe. De fleste kommer uansett til å tenke pandemi ennå en stund. Det er jo den eneste seriøse beredskapssituasjonen de har opplevd.
Det komiske er at tidligere i dag sto jeg og betraktet spiskammerset. Det bør være mulig å holde det gående i minst en måned på det forrådet jeg har. Tørrvarer, boksemat og den typen ting. Da har jeg ikke engang regnet inn det som ligger i fryseboksen. Der er det jo også noen saker. Hvis strømmen blir borte lenge om vinteren kan man bare ta det utendørs, mens det som er tørket holder seg i årevis uansett hva den påstemplede datoen sier. Ved skal jeg ha nok av. Alternative lyskilder har jeg nok av. Dessuten har jeg primus og det ene med det andre. Dette skal nok ordne seg. Det nærmeste vi kommer noen Valenciasituasjon i Norge var uværet Hans i fjor. Flere av “elvebyene” opplevde noen ganske hårete dager mens det sto på som verst, foruten selvsagt måneder med rydding etterpå. Det er forsåvidt geografisk umulig at jeg selv skal havne i noen flom slik jeg bor i landskapet, men riksveien ble jo stengt. Det er et problem.
Hvor aktuelle er beredskapsrådene? Kommunen sendte ut tekstmelding her i sommer om at de skulle gjøre noe med vannledningene som kunne gi misfarging og “smak” på vannet i noen dager etterpå, så man ble anbefalt å tappe seg noen dagers forbruk før det angitte datoen. Jeg hadde ikke noen egnet beholder så jeg endte med å kjøpe et par av de der femlitersdunkene som de har på alle supermarkedene. Det samme hadde åpenbart mange andre tenkt for det var nesten tomt. Uansett ordnet det seg. Det gikk ikke engang an å se noen særlig forskjell på vannet. Kanskje det var litt gult en stund hvis man skakket på hodet og myste på et glass som man holdt opp mot lyset, men jeg hadde sett for meg noe mye verre. Ikke smakte det noe heller. Herregud. Dette ville jeg ikke engang ha lagt merke til hvis ingen hadde sagt noe. Jeg antar greia handler om at kommunen må ta høyde for alt sånt som folk kan ha selv den minste lille grunn til å ringe inn og klage på. Vi har ting under kontroll. Hva er galt med folk? Har de alltid vært sånn?
Jeg vil på ingen måte karakterisere meg selv som en prepper, selv om jeg er forberedt på det meste blant de “normale” tingene som handler om at strømmen går, nettet er nede, butikken er ikke åpen og denslags. På matvaresiden bør jeg som sagt klare å stå han av i en måned, mens resten er comme ci comme ca uansett. Av gammel vane fyller jeg tanken på bilen lenge før den er halvtom så hvis det handler om å “komme seg unna” har jeg omtrent tusen kilometer liggende inne der. Verktøy har jeg ellers mildt sagt mer enn nok av. Hva kan gå galt? Sikkert noe, men det får vi bare ta som det kommer. Jeg har jo ellers ingen grunn til å anta at force majeure er noe sannsynlig alternativ i dagens Norge. Hva skulle det eventuelt være? Krig? Ikke uten at man ser det komme ihvertfall mange dager i forveien. Storm og kuldebølge er de eneste tingene jeg ser på kort sikt. Ingen av dem vil komme overraskende på noen i dette distriktet. Folk vet hvordan ting skal håndteres. Hvor ille kan en snøstorm bli? Vi har sikkert mye interessant i vente sånn sett med for eksempel brå snøfall på over meteren og denslags, men selv det klarer de å ta unna rundt her. Dette er traktorens rike. Mer snø betyr bare mer bra betalt arbeid for de som kjører på oppdrag. Ingen klager.
For å holde oss i den engelske sonen: Ikke er jeg prepper, men jeg er ingen whinger heller. Det vil si en sånn som støtt skal klage og sutre. Karen-mentalitet kaller de det i USA. Du vet. Når folk er misfornøyd og ikke sjenert for å si ifra. Jeg vil snakke med sjefen din. Den typen ting. De kommer uansett ikke til å få viljen sin – reglene er de samme for alle – men før de godtar dette skal alt annet prøves ut. Hva kan man gjøre? Dramaet må bare få spille seg ut. Idioter er ikke bare en del av nesten alles jobb – på noen slags direkte eller indirekte måte – det er også et av livets fakta som menneske. Det er ikke noe man kan gjøre. Du kan ikke kurere dem. Alt du kan gjøre er å flekke tenner i et nokså hyggelig smil og ønske dem god tur videre, eller hva nå greia er. Det beste er uansett å bare få dem ekspedert videre på sin vei. Så kan de gå et annet sted og vifte med rompa si. Den dramatiske karakteren amerikanerne kaller Karen prøver jo å engasjere folk til en omgang med emosjonell gjørmebryting på det “personlige” planet, men de smarte sier bare nei takk. For meg er du bare just another kunde. Litt vanskeligere enn de andre, men fortsatt bare en del av jobben. Noe personlig engasjement blir ikke aktuelt. Du vil ikke bli påtenkt eller snakket om senere i kveld, for å si det slik. Da skal det bli temmelig ille. Er ikke dette hva vi i gamle dager kalte barnslig atferd? Det ligner jo på den typiske taktikken til unger i trassalderen. De skriker og geberder seg helt til de får det som de vil. Hvorfor har ikke Karen sluttet med dette? Sannsynligvis fordi det virker. Om man bare oppfører seg dramatisk og kleint nok vil jo de fleste omtrent betale deg ut av sin egen lomme bare for å bli kvitt deg. Herregud sånt spetakkel. Voksne mennesker med barnslige utpressingstaktikker. Nesten ingen har lyst til å hjelpe dem, strengt tatt, men alle har lyst til å bli kvitt dem. Da går det som det går.
