Jeg begynte på barneskolen i 1969 og gikk ut av videregående i 1981.
Følgelig er det rimelig å si at jeg tilbrakte skoledagene mine på 70-tallet. Dette var en veldig annerledes tid enn den vi nå lever i, enten vi måler forskjellene i teknologi, økonomi eller kultur. Samtidig er det ikke urimelig å påstå at de 12 årene mellom 6 års alder og 18 års alder gjør et sterkt inntrykk på alle, uansett når og hvor i verdenshistorien man gjennomgår forandringene fra barn til ung voksen.
De idèene jeg hadde om miljøproblemer tidlig på 70-tallet kretset rundt “natursvin”. Det var et estetisk problem. Skolen pleide å ha en “miljødag” en gang i året som stort sett ble tilbrakt med å plukke rusk og rask i veikanten og denslags. Men vi smårollingene følte oss nyttige. Alle kunne se forskjellen på før og etter. Siden fikk vi diplom. Det var stor stas.
Senere fikk vi høre om usynlig jævelskap. Forurensning med miljøgifter. Sur nedbør. Alskens “utslipp” av både det ene og det andre. Dette var et par hakk verre fordi det var uråd å se hva konkret vi kunne gjøre fra eller til med saken, men vi fikk i det minste en slags idè om at miljøvern er et felles ansvar for å ta vare på naturen der hvor tidligere slekter ikke opplevde det som noe problem å for eksempel måke ekskrementene fra utedassen rett nedi elva, for da “blir de borte”. Man gjør ikke sånt lenger.
Begrepet “global oppvaming” ble ikke introdusert før i 1975, selv om den svenske vitenskapsmannen Svante Arrhenius allerede i 1896 regnet seg frem til at industrielt utslipp av karbondioksyd ville medføre oppvarming av atmosfæren. Likevel forble det noe abstrakt helt til i 1988, som de fleste regner som “et vannskille” i den offentlige debatten slik sett. Man begynte å se signalene. Dette var også når vi først kunne observere såkalte klimaskeptikere, som i hovedsak var PR-agenter leiet inn av oljeindustrien.
Siden gikk årene. Utover 90-tallet ble global oppvarming mer og mer noe alle hadde hørt om. Samtidig kom konspirasjonsteoriene. Som at alt dette bare er noen slags bløff som marxister på universitetene har funnet opp for å ødelegge for alle andre. Personlig har jeg aldri klart å se hvordan de får det til å henge sammen. Men det har bare blitt verre og verre siden nettet kom. Jeg tror ikke de er onde. Jeg tror de er sinnssyke. Eller rettere sagt, mentalt utviklingshemmede av egen fri vilje. Covidpandemien brakte det opp på operasjonsbordet. Det finnes en helhetlig alternativ virkelighetsoppfatning der ute. Hjernen deres klarer ikke å prosessere den organiske virkelighetens komplekse natur. Det går helt i tilt for dem og de reagerer med aggresjon, protest og konspirasjonsfantasier.
Ved dette tidpunktet ber jeg om at du setter av en time til å se denne dokumentaren. (NB engelskspråklig.)
