Playboy er en pengesterk (ung) mann som lever et sorgløst, glamorøst og uansvarlig liv med (oftest dyre) fornøyelser som hovedinnhold.
(Store norske leksikon)
Det finnes visse andre ord – sybaritt, libertiner, hedonist, epikurèer og så videre – som også betyr “en som motiveres av nytelse” og måler sin livskvalitet opp imot det relative forholdet mellom behag og ubehag de erfarer i hverdagen, men en ekte playboy er i tillegg et overfladisk fjols. Du vet. Inkompetent. En som ikke duger til noe. Et bortskjemt barn som ikke vet om noe annet enn luksus og privilegier. Det var en gang et magasin som kalte seg Playboy, litt på den samme måten som enkelte militante svarte i Amerika kaller seg niggers; det handler om “hvem som eier navnet”. Playboy Magazine var kjent som en “livsstilspublikasjon” innrettet mot alle som fantaserte om å leve et ubekymret luksusliv preget av vakre damer, dyre ting og spennende opplevelser. Altså det vi kaller runkemateriale, både i ganske bokstavelig forstand og i overført betydning. Som alle vet liker jo folk å kikke. Bare se. Titte litt. Hva går an å få kjøpt?
Samfunnssystemet vårt er lagt opp slik at penger er den eneste sanne gud. Det er nøkkelen til alt og alle tings ultimate målestokk. Hva koster det? Dette utgjør grenseoppgangen mellom det mulige og det umulige i de fleste menneskers liv, ihvertfall i den grad de kan kalle seg materielle realister. Man har det budsjettet man har. Det virker meningsløst å sitte og drømme om ting man uansett aldri vil få råd til. Yacht, Rolls-Royce, Rolex og en vulgær villa i Marbella. Typisk sånt som Playboy pleide å skrive om, selv om ikke engang dette var noe stabilt mønster. Av og til var jo Playboy journalistisk interessante banebrytere — men i det store bildet handlet opplegget deres om begjær. Ikke om tilfredsstillelse, men om pirring, utbrodering og suggestiv retningsorientering av begjæret. Slik lever de vellykkede. Å bla seg gjennom magasinet var som å betale for en guidet tur gjennom en herregård. Man får se noen ting. Det er alt. Det skaper en kontrast til det livet man selv lever når alt man tar med seg derfra er et kvantum idèer om hvor mye bedre det går an å ha det. Hva betyr sånt for underbevisstheten? Tenk over saken. Hva slags tosk kjøper en klokke til hundre tusen når det går an å få en som fungerer minst like bra for bare en tusenlapp? Herregud. Er du mann eller skjur? Jeg er sikkert ikke alene om å føle sterk skepsis til sånne som er tungt lastet med alskens symboler på rikdom. Hvorfor flasher de pengene sine? Det er vanskelig å se hvordan det noensinne kan føre til noe bra. Det er jo en ytring når folk “ser ut som en million”, men hva er det de prøver å si? At de er en passe stor matbeta for en talentfull svindler? Det er ihvertfall alt jeg hører.
Vi bør imidlertid vurdere en helt annen vinkel. Kanskje er det bare maskerade. Kanskje de bare bløffer og gjør seg til, i et spill som er like mye beregnet på Playboys lesergruppe som selve magasinet. Kan du se at jeg er vellykket? De jobber med den gjensidige misunnelsen mellom de som har dårlig råd når noen av dem noen ganger får litt bedre råd enn de andre og skryter av dette. Jeg skal faktisk på seiltur i Karibien denne ferien. Det virker som om misunnelsen hos de andre er en minst like sterk motiverende kraft som selve greia noen ganger. Som vi nevnte liker folk å kikke — men de liker også å vise seg frem og gjøre seg til. Du vet. Skryte og fortelle godt redigerte historier om suksess. Hevde seg i barneflokken kan du si, men de er alle voksne. Det sosiale spillet forblir imidlertid like imbesilt som rangordningene blant unger i skolegården. Vi er jo fortsatt aper. Vi oppfører oss som alle andre aper. Mere prat, ritualisering og skuespill, men prinsippene forblir de samme. Flokkens ledere er de som mest imponerer alle de andre med diverse brunstvrinskende eiendomsatferd — og/eller fremsyning av symbolene på makt og verdighet. Sånn virker virkeligheten. Har du penger så kan du få, men har du ikke så kan du gå. Vi er grundig gjennomprogrammerte til å tenke sånn helt fra vi er små. De sier at valgresultatet i USA må tolkes som et uttrykk for frustrasjonen og raseriet blant de dårligst stilte amerikanerne, som er “de arbeidende fattige” (working poor) som lider under inflasjon og dyrtid i skyggen etter pandemien. Demokratenes teoretikere er allerede ute og skylder på “venstresiden” i partiet, som på en kraftfull måte viser at de rett og slett ikke forstår problemets natur. Bernie Sanders ville jo ha vært en minst like akseptabel figur som Donald Trump for dette velgersegmentet. Poenget er at de vil ikke ha “mer av det samme”. De vil ha revolusjonære forandringer.
Og hvor står ting i Norge? Senterpartiet er svarteper i norsk politikk. For øyeblikket sitter Arbeiderpartiet med dem, og blør velgere til en alarmerende grad på grunn av dette, mens Senterpartiets gamle sengekamerat Høyre har blitt lenket fast til Fremskrittspartiet. Det er noen slags jævla forviklingskomedie. Også her er det nyliberalismen folk hater, men de har ikke noe språk for det. De vet bare at “grådighet” på en eller annen måte er en del av bildet. Samtidig er jo folk typisk hypnotisert til å tro at næringslivet for det meste består av nyttevirksomhet, bare fordi de “tjener penger” på måter som ikke er direkte lovstridige. Selv om alle godt kan se at “jakten på penger” er roten til alt ondt kan de ikke se noe alternativ til det opplegget vi har. Folk sitter fast i konseptet fortjeneste. Hvem fortjener hva, og hvorfor? Systemet kan oppleves som diktatorisk selv om styreformen nominelt sett er demokratisk. Vil du rævkjøres av det røde eller det blå partiet? Folk vil for det meste bare ha en rimelig lønn for en rimelig innsats. Det er alt. De fleste har en ganske sterk følelse av at førti timer arbeid i uka må være nok. Man skal kunne leve i henhold til en komfortabel middelklassestandard på dette grunnlaget. Hvis noen driver med ekstrajobber, drosjekjøring om natta og det ene med det andre, så er det fordi de sparer penger til noe, ikke fordi de må gjøre dette for å klare seg. Dette er ikke Amerika. Vi har bedre standarder i Norge. Selve hovedavtalen i arbeidslivet koker jo ned til prinsippet om at man skal få en normal kjøpekraft for en normal jobb. Folk vil godta innskrenkninger så lenge det innskrenkes over hele linja, men ingen vil godta å gå ned i lønn bare for at sjefen og aksjonærene skal sitte igjen med enda flere millioner. Dette er egentlig blant de mest elementære politiske prinsipper. Ikke hiss på deg landsbyboerne. Vi forstår dette i Norge, men i USA bryr de seg ikke om sånt. Derfor Donald Trump. Ikke for at han skal forbedre noe, men fordi de regner med at han vil føkke opp hele mannskiten med “business as usual” såpass at det ikke lenger kan reddes.
