Referansepunkt: Store norske leksikon
Sator-arepo-formelen er et akrostisk palindrom – blant mye annet – fordi forbokstavene danner et eget ord (har man mye tid til overs kan man for eksempel søke på akrostikk innenfor Shakespeare-forskningen) og fordi formelen er den samme baklengs som forlengs. Hva den sier, som tekst, er at “såmannen Arepo holder hjulene i gang” (ortodoks tolkning), noe avhengig av hva man mener “Arepo” betyr, personlig liker jeg idèen (fordi det gir mening innenfor konteksten) om at det er en latinisert versjon av Harpokrates, det vil si Horus, eller Horusbarnet (altså den oppadstigende og derfor “reinkarnerte” solen), men det er mange og delte meninger om saken. Hva man imidlertid er enige om er at Arepo er et hapax legomenon, det vil si et ord som bare forekommer èn gang innenfor en språklig kontekst.
Vi har fysiske bevis (fra Pompeii) for at formelen må være eldre enn år 62 (på grunn av det store jordskjelvet som kom 17 år før selve vilkanutbruddet i år 79 som begravde Pompeii fullstendig), og man regner med at den har en hedensk og hellenistisk opprinnelse, selv om de tidligste kristne tok den til seg under presumpsjonen om at Jesus er den “såmannen” formelen snakker om. Litt spekulativt kan vi anta at de kanskje betraktet den som noe slags profeti, men det vet vi strengt tatt ikke noe om, alt vi kan si er et Sator-arepo-formelen var en av mange mystiske ting som sirkulerte blant folk uten at det på noen måte er klart hva slags mening og betydning datidens mennesker la i dem. Det er uansett verdens eldste kryptogram som ymse folk fortsatt jobber for å løse, på ulike vis og med ulike motiver. Det mest interessante aspektet med hele saken er imidlertid – fra mitt synspunkt – hva slags sosiologisk lys den kaster over posisjonen til kristendommen før keiser Konstantin gjorde den til romersk statsreligion, eller med andre ord: Denne religionens gnostiske røtter.
Det er ikke urimelig å snakke om “et hellenistisk kontinuum av idèer” som ikke ville ha eksistert dersom ikke Aleksander Filipovic – på folkemunne kjent som “den store” – hadde gjennomført sitt store prosjekt, det vil si å samle det man på den tiden betraktet som “hele verden” til ett rike, som riktignok bare varte helt til striden rundt arverekkefølgen splittet opp erobringene hans til mer eller mindre hva de var før han kom på banen, under ledelse av de sterkeste blant hans tidligere generaler, men det var bare i politisk forstand. Byen Aleksandria var allerede etablert som sentrum for “verdens lys”, altså det man på det mentale plan kaller “opplysning”, og Aleksandria beholdt denne posisjonen i et halvt tusen år, mer enn lenge nok til å etablere en betydelig mengde med (relativt sett) nye trender som ganske grovt sett var det kvantum av informasjon som ble “gjenoppdaget” under den italienske renessansen, før de endte med å danne selve fundamentet for alt vi kjenner som modernisme. Men som alle vet, mye skjer i løpet av noen tusen år. Mer enn noen rekker å få med seg.
Jeg oppdaget kamakselen som barn. I en vanlig bilmotor er kamakselen det mekaniske prinsippet som overfører stempelbevegelsene fra sylinderen til drivakselen, slik at hjulene går rundt. Det var imidlertid ikke der jeg fant min første kamaksel (eller strengt tatt var det “veiva”). Det var på rokken. Uten at jeg strengt tatt vet noe om saken vil jeg tippe at ikke mange bruker rokk i våre dager. Kanskje noen slags eksklusivt hundre prosent håndlagede saker hvor dette i seg selv er en gimmick, slik at man kan kreve tre ballesteiner og halve ryggen som betaling for en veldig spesiell genser (det finnes alltids et marked for “eksklusive” ting som koster sjokkerende beløp uten at de på noe vis leverer noe “mer” enn produkter man kan få kjøpt for en tiendedel av prisen) – om man unnskylder en liten tur gjennom kålåkeren – men selv kan jeg altså huske at oldemoren min brukte rokk. Det så så enkelt ut når hun gjorde det, men selv hadde jeg store vanskeligheter med å få hjulet til å spinne i et jevnt tempo. Man må trampe til i akkurat det rette øyeblikk og slippe opp i akkurat det rette øyeblikk. Rytmesans, med andre ord. Det var ikke noen alminnelig egenskap blant unge norske gutter på 60-tallet. Imidlertid kunne jeg se hvordan mekanikken fungerte. Det var jo genialt. Senere oppdaget jeg at oldefaren min hadde en slipestein som fungerte på samme vis. Hvorfor ikke? Begge de to var jo født på 1800-tallet, lenge før det ble vanlig med motorer og strøm. Det handlet om trampekraft i gamle dager.
Så å si alle motorer vi bruker i dagliglivet snurrer — og verden ville ikke vært hva den var uten et antall hjul som går rundt. Siden har vi hvor mange gir, akslinger og kraftoverføringer som helst, som i det store bildet danner grunnlag for produksjonen, og slik har det vært siden langt tilbake i bronsealderen. Diverse snedig bruk av hjul er en forutsetning for massefremstilling av standardiserte produkter innenfor enhver økonomi. Det er også grunnlaget for enhver automasjon. Spørsmålet er hvor man henter drivraften sin fra. Å trampe på rokken for å spinne garn – eller om det er en slipesten man kvesser ljåen på – er vesensforskjellig fra det å brenne drivstoff for å drive en motor gjennom trykket fra selve forbrenningen (eventuelt indirekte gjennom å fremstille damptrykk). Bruk av motor gjør naturligvis mye tungt arbeid enklere og ikke minst raskere, men det er ikke gratis. Ved et eller annet punkt i prosessen er det alltid “noen eller noe” som betaler prisen for det vi synes vi sparer (i forhold til tid og krefter) for å få noe gjort ved hjelp av jotunkrefter som vi henter ut fra jordas indre, bokstavelig talt. Men hva kan man gjøre? Vi lever i den verden som finnes, ikke den vi skulle ønske fantes. Og sånn går årene.
