Acheuléenverktøy ble produsert under tidlig paleolitikum (den eldre steinalder) i mellom- og sørlige Europa, over hele Afrika og store deler av vestlige, sørlige og østlige Asia, og finnes vanligvis med levninger fra homo erectus. Det antas at acheuléenteknologier først utviklet seg for rundt 1,76 millioner år siden, avledet fra den mer primitive teknologien til oldowan assosiert med homo habilis. Acheuléen omfatter i det minste den den elste delen av midtre paleolitikum. Slutten er ikke godt definert, avhengig av om sangoan (også kjent som «epi-acheuléen») er inkludert, kan det anses å vare til så sent som for 130 000 år siden. I Europa og Vest-Asia tok tidlige neandertalere i bruk acheuléenteknologi, og gikk over til moustérienkulturen med litisk reduksjon som erstattet acheuléenteknologi for rundt 160 000 år siden.
(Wikipedia)
Som så mange ganger før henger jeg meg opp i alle nyheter som handler om “steinarbeider”. Vi kan sikkert argumentere for at bruk av treverk, bein og annet sannsynligvis er enda eldre, men organiske materialer holder seg ikke bra over så lang tid. Alt vi kan si om hvor fingernemme folk var for to millioner år siden blir å basere seg på steinredskapene de lagde. Men heller ikke dette kan vi si særlig mye om uten at vi har forsøkt å gjenskape teknologien gjennom eksperimenter med materialene. Hvor vanskelig er det å lage disse tingene? Det er spørsmålet. Det viser seg at svaret er “ganske vanskelig”. Det er ikke noe hvem som helst bare kan gjøre uten øvelse. Man hører nærmest plagsomt mye vrøvl om megalitter – ordet betyr egentlig bare “stor stein” – og hvordan dette liksom skal bevise både det ene og det andre, men som alle vet behøver ikke ting å være store for at vi skal trekke frem ordstillingen “jævlig bra håndverk” om noe folk har laget. Selv om vi ikke kan si med sikkerhet hva tingen er, hva den ble ble brukt til og så videre, kan vi ikke desto mindre se at de som lagde dette visste hva de gjorde. Det var flinke folk.
Hvor smarte behøver folk å være for å få til og lage vakre håndarbeider? Så vidt jeg kan skjønne må jo noe foregå med dem på det mentale planet, slik at ambisjonene deres strekker seg lengre enn bare til det umiddelbart matnyttige. Det er litt forbudt å hevde at tidligere menneskeraser – som de i ingressen nevnte homo erectus, habilis og neandertal – hadde noen form for “sjelsliv” i den forstand. Ikke desto mindre er acheulisk steinindustri et kulturelement. De som laget disse tingene hadde et forhold til dekor og kunstferdig utførelse. Objektenes karakter vitner om estetiske preferanser. Det går ikke an å ha noe av dette uten at man også har et språk. Det er min påstand. Jeg kan ta feil men jeg tror ikke det. Folk utvikler typisk et litt komplekst forhold til verktøyet sitt når de jobber med håndverksfag. Det går liksom litt identitet i greia slik at det er ikke bare å låne folks personlige håndverktøy sånn helt uten videre. Det er ikke akkurat “magisk tenkning” men det er definitivt noe fetisjistisk som foregår. Det forventes til vanlig at fagfolk skal stille med sitt eget håndverktøy og holde fingrene unna de andres. Minimumskravet for at noe skal telle som kraftgjenstand er bare at akkurat denne tingen betyr noe spesielt for noen. Gave, arv, hva som helst. Forholdet strekker seg ut over og forbi “det nyttige”. Det finnes riktignok individer som er usentimentale med redskapen, men det vanlige er at de utvikler “favoritter” som de føler de jobber bedre med enn bare et hvilket som helst annet redskap av samme type. Du vet. Snekkeren har sin “godhammer” som ligger riktig i hånden, har den rette balansen og det ene med det andre. Kanskje er det bare en vanesak. Forholdet blir uansett det samme. Det finnes få ting folk eier til den samme grad som sitt personlige håndverktøy.
Teknologi defineres som “læren om teknikker, med sine tilhørende materielle produkter” slik at inngangskravet er at man må ha lært det man driver med på teknologifronten. Vi må skille mellom oppdagelser og oppfinnelser. Man har strengt tatt ikke funnet opp noe før man har videreutviklet en oppdagelse i retning av noe mer hensiktsmessig enn bare selve prinsippet i sin råeste form. Ta for eksempel hjulet. Det er ikke noen oppfinnelse. Det er en oppdagelse. Runde ting vil rulle. Men hvis man monterer dem på en aksling har man funnet opp noe. Blir dette alt for subtilt? Etter min mening er dette en svært viktig distinksjon. Når folk snakker om “da hjulet ble funnet opp” har de sjelden tenkt særlig nøye gjennom saken. Men hvis man er unøyaktig, flippete og useriøs kan man jo adri lære noe på detaljnivået. Dersom vi ser på båter vil vi måtte erkjenne at seilet er en oppdagelse, mens riggen er en oppfinnelse. Det ene er et naturfenomen. Det andre er utnyttelsen av det samme naturfenomenet for å få noe slags “arbeid” gjort. Vi kan kanskje si at selve konseptet oppfinnelser handler om å “snu” et observert prinsipp i en mer formålsrasjonell retning ved hjelp av intelligensen. Eller man forstår noe rent abstrakt, om du vil, som man siden jobber videre med som praktisk implementasjon. Sånn oppstår oppfinnelser. Det er mer et spørsmål om behov enn om intelligens. Hvilke er de tingene man behøver å få gjort? Dette er også de tingene man vil tenke og spekulere mest rundt. Er ikke dette egentlig selvinnlysende? Ting forbedres gjennom en lang prosess av “små tilpasninger” folk gjør mens de jobber med noe. De helt store teknologiske nyvinningene er sjeldne — og selv de handler som regel mest om nye måter å bruke gamle ting. Det dypeste – eller vi kan også kalle det det eldste – problemet med menneskesinnet er at vi kan jo ikke si noe om hva det er. Hvor det kommer fra. Hvordan det har oppstått. Vi kan knapt si noe om hvordan det fungerer. Men vi kan bruke det. Eller ikke.
Har folk egentlig noe valg i forhold til alle “spørsmålene” som dukker opp? Jeg tror ikke det. Jeg tror at sinnets poeng ligger mer på dekorsiden enn det nyttige, slik at seksuell attraksjon gjennom tiden har handlet om å lage diverse ting og opplegg som imponerer, forbløffer, interesserer og i siste instans forfører andre. Det fungerer fortsatt til en viss grad på denne måten. Folk imponeres av de samme gamle triksene. Hva appellerer til begjæret? Jeg vil si først og fremst det litt vanskelig definerbare konseptet “sosial intelligens”. At noen er omgjengelig og morsom, men samtidig også kompetent og seriøs i affærene sine. Da er mye gjort i forhold til å overbevise en potensiell partner. Hvis “kjemien” ellers stemmer har vi nok en match. Det er vanskelig å forklare fremveksten av menneskesinnet på noen annen måte enn seksuell seleksjon. Altså at det har nokså konsekvent vært de “smarteste” som har lykkes best med å formere seg. Hjernen er jo ellers fullstendig unyttig i enhver evolusjonær sammenheng. Ingen virkelig suksessfulle dyrearter bruker stor hjerne. Det lønner seg ikke. Det koster for mye å drifte mannskiten uten at man har noe særlig igjen for det. Psykiatriske problemer preger sjelden haier, krokodiller og andre dyr som har eksistert omtrent like lenge som dyr overhodet har eksistert på denne planeten. Det virker ikke gjennomtenkt å påstå at intelligens representerer noe slags evolusjonært høydepunkt i noen forstand. Vi kan anføre vel så mange ting på den negative som på den positive siden når vi lister opp alle de kjente konsekvensene av menneskets mystiske egenskaper. Du vet. De tingene vi er alene om i dyreriket. For meg er det bent frem blasfemisk å påstå at vi er “laget i Guds bilde”, men at vi er annerledes skal jeg gå med på. Jeg tror bare ikke det er noen spesiell årsak til dette. Ting har bare blitt sånn over tid. Det er ikke engang vanskelig å forstå verken hvorfor eller hvordan hvis man bare jekker ned stormannsgalskapen litt og ser på vanlig evolusjonær mekanikk. Er det sant at det vi kaller intelligens er den mest tiltrekkende personegenskapen blant ellers ukjente mennesker? At vi finner oss best til rette blant de som klarer å bruke registeret sitt på en “naturlig” måte? I så fall forklarer det fremveksten av menneskesinnet godt nok, gitt at ting har vært sånn helt siden de første skapningene som begynte å gå oppreist fikk frigjort hendene til diverse “alternative” formål. Siden har det vært et spørsmål om koordinasjon mellom øye og hånd, som støtter fremvekst av intelligens i forhold til oppgaveløsning. Hvis vi bare hadde hatt nebb eller noe sånt å jobbe med ville vi neppe ha utviklet noen utpreget abstrakte evner. Kråker er forsåvidt smarte fugler, men det er bare i forhold til andre fugler, ikke til oss. De andre store apene er heller ikke særlig intellektuelle av seg. Det er faktisk ingen andre dyr som jobber på denne måten. Hvorfor ikke? Hvis intelligens er noe vi forventer å finne også andre steder i universet, burde det ikke ha vært mer tilløp til slikt her på jorda også? Alle høyerestående dyr har selvsagt en “kommandosentral” med kognitive funksjoner. Det er helt åpenbart at mange dyr tenker og vurderer ulike situasjoner til noen grad, men ikke som oss.
Jeg ser ikke hvordan man kan forsvare en påstand om at menneskesinnet først og fremst er en nyttig applikasjon. Eller er det deres generelle erfaring at folk for det meste bruker hodet til nyttige ting? Jeg sier ikke at de ikke gjør det, bare at dette ikke er noe hovedformål. Det er en bivirkning. Hovedformålet med menneskesinnet er parringsspillet. Du vet. Gjøre seg fin, føle seg attraktiv og det ene med det andre. Det er ytterst få som aldri gjør noe for å forbedre sin sosiale kapital hver gang de har muligheten til dette. De fleste tar alt de kan få. Høyere lønn, bedre bolig, flere privilegier. Det føles riktig at man skal ha litt fremgang i livet. Hva tenker man typisk om folk som ikke har vist noe tegn på utvikling mellom aldrene tyve og førti? Om de ikke sitter bedre i det økonomisk så er de i det minste klokere. Den såkalte biogenetiske loven om embryonisk parallelitet sier at “ontogenese rekapitulerer fylogenese” — som i klartekst betyr at ethvert individ gjennomgår en personlig utvikling som ligner den til hele arten. Fra man er nyfødt til man er voksen “manifesterer” man hele dramaet med menneskelig utvikling fra den eldre steinalder og frem til i dag. Man går gennom alle stadiene og “erfarer” på slikt vis hva det betyr å være et menneske — ihvertfall hvis alt går etter boka. Personlige avvik forekommer. Riktignok er ikke dette en lov særlig mange henviser til lenger, men det er en lov mange ikke desto mindre tror på. Om ikke direkte som noen utmyntet og formalisert teori, så i form av den “historiske skyggen” slik tenkning fortsatt kaster inn i vår egen tid. De føler at det må være meningen at mennesket skulle utvikle intelligens og bruke den til å skape en teknologisk sivilisasjon hvis ultimate formål er å utvikle romfart. De opplever det ikke som urimelig å fantasere om sånt. I denne modellen handler folkeslagenes relative “verdi” om i hvilken grad de er teknologisk avanserte. Det er en kausalrekke som går fra tilstanden primitiv og siden gjennom diverse stadier før vi ender “på toppen”, eller altså der vi er nå i dag. Vi er de mest avanserte mennesker som noensinne har eksistert. Eller den korrekte mennesketypen, om du vil. Enten peker utviklingen i retning av oss eller så er den ukorrekt. Mange er nokså overbevist om dette. Selv føler jeg meg neimen ikke helt sikker. De globale problemstillingene menneskeheten står overfor er ikke konsistente i forhold til en modell hvor vi først og fremst bruker sinnets krefter til intelligente formål. Eller bruker intelligensen hovedsaklig til nyttige formål, om du heller vil ha en annen ordstilling. Poenget blir uansett det samme. Intelligensens mytiske posisjon i sagaen om mennesket er bare en teleologisk fordom som stammer fra utdaterte og diskrediterte vitenskapsteorier folk kom opp med på 1800-tallet. Intelligens er oppskrytt. Det er jo korrekt handling som teller. Ikke engang prøv å fortelle meg noe annet enn at folk for det meste engasjerer tankekraften sin i jobben med å “skape legenden om seg selv” så å si mens de går. Dette er hva seksuelle formål betyr når vi betrakter det fra en evolusjonær vinkel. Folk prioriterer identiteten sin høyt. Det handler om “utseende” men i en metafysisk kontekst av sosial tilpasning. Det er rimelig å påstå at ting har vært slik i flere millioner år. Det er derfor menneskene er som vi er.
