Under forrige klimatoppmøte i Aserbadsjan uttalte verten – president Ilham Alijev – at ingen kan klandres for at Gud har gitt dem gaver; hvorav olje, gass og kull må medregnes. Dette er selvsagt en fette evneveik uttalelse, men la oss likevel ta den vemmelige lille mannen alvorlig for et øyeblikk. Hva er det han sier? Og hva er det han ikke sier? Gud har kanskje gitt menneskene alskens evner og råmaterialer, men det foreligger ingen brukerveiledning. Som alle vet har for eksempel en kniv både nyttige applikasjoner og mulig skadelige bivirkninger når redskapen håndteres av ukyndige personer, for ikke engang å nevne ondsinnet misbruk av mange ulike slag. Bare en vanlig gråstein som man plukker opp fra bakken kan brukes like så godt til å slå noen ihjel med som å lage noe nyttig eller dekorativt med selve materialet.
Jeg skal ikke harve denne åkeren særlig lenge. Poenget mitt er at selv om Gud eventuelt har “gitt oss gaver” så har han ikke sagt noe om at de bør utvinnes og brennes for pengenes skyld. Det er noe vi har funnet på selv. Til dette formål har vi brukt – eller misbrukt, alt etter hvordan man ser på saken – en særlig form for oppfinnsomhet som karakteriserer oss mennesker mer enn noen andre vi vet om blant Guds mange forunderlige skapninger. Du vet. Den frie viljen, som i kombinasjon med den spinnville fantasien har gitt oss mange produkter, hvorav noen har vist seg å være skadelige på ymist vis. For eksempel har vi for det meste sluttet med giftstoffer i landbruket, av det slaget som gir misdannede barn og kreft hos de som jobber til daglig med jævelskapen. Eller har vi det? Jeg føler meg neimen ikke helt sikker, men jeg er jo nødt til å anta at de politikerne som hyres inn for å ta vare på fellesskapsinteressene for det meste er seriøse folk.
Hvorfor snakker jeg om Gud? Jeg er jo en kompromissløs ateist. Jeg bruker faktisk aldri Gud som argument i noen som helst slags sammenheng, men jeg forstår likevel hva opplegget handler om. Det går ikke an å si at Gud ikke finnes, men det går an å si at Gud har tilsynelatende overlatt mye av detaljstyringen i menneskelivet til oss selv, individuelt såvel som kollektivt, mens han selv har inntatt rollen som noen slags “fraværende far”. Han kjennetegnes ved at det kommer alskens “gaver” i tide og utide, men ellers ser man ham aldri. Så hva skal man liksom gjøre? Det er vanskelig å påvise om Gud finnes eller ikke finnes. Spørsmålet virker ikke relevant. Folk må uansett ta styringen over sitt eget liv som best de kan og selv gjøre det som er nødvendig for å bygge sin egen identitet, økonomi, sosiale krets og så videre. Du vet. De vanlige greiene. Når blandet Gud seg noensinne inn i denslags? Folk har jo allerede fått utdelt et antall egenskaper som de kan bruke hvordan de vil — med visse restriksjoner i form av hvordan andre reagerer på det man som individ ønsker og driver med. Livet er et åpent byggesett med mange deler. Lag utav det hva du vil.
Det går ikke an å bortforklare den menneskelige tilstand med noe Gud har sagt eller bestemt. Dette er vårt eget verk. Vi har til enhver tid en åpen vei, med et stort antall valgmuligheter. Det er rett og slett feigt å skylde på Gud. Hvis jeg skulle satt en snakkeboble på illustrasjonen ovenfor så ville den ha sagt Å nei nei nei, ikke skyld på meg. Når noen maler seg inn i et hjørne så er det deres egen skyld. De hadde ikke tenkt godt nok gjennom saken før de bare satte igang med noe, så gikk det siden som det gikk. Samme gamle historien. Det er aldri “den forbannede skjebnen” som kan til hva som skjer, det er alltid menneskelig dusteri i frislepp. Årsaken til at vi er så føkka som vi er nå er at vi har laget et system for utplyndring og hensynsløs avbenyttelse av alt vi finner og/eller kommer på. Vinningskriminalitet er således det mest menneskelige av alt. Det finnes knapt noen større helteskikkelse enn en modig og flamboyant tyv som samtidig både peker nese til de rike og mektige, og deler ut generøse gaver til de fattige og lavpriviligerte. Eller den om han onde tyrannen og den djerve dragedreperen som tar konfrontasjon uten å blunke. Saken er at det konseptuelle motsetningsparet rett og galt viser en tendens til statistisk samling rundt det vi grovt sett kaller “menneskerettighetene”, slik de er mer eller mindre godt utformulert gjennom internasjonale konvensjoner. Moralen i nesten enhver historie folk forteller og gjenforteller – eller retweeter som det heter i disse tider – handler om nokså klart formulerte idèer.
Den store moralske skillelinjen går mellom de som synes det er greit å utnytte og mishandle andre – inkludert både alle andre skapninger og selve naturens livsgrunnlag – og de som ikke gjør det. Vi kan kalle dem de onde og de gode, om du vil. Alle vet jo hvor grensen går. De onde snakker typisk om “Guds vilje” mens de gode snakker om “menneskers ansvar”. Du vet. Vi kan påstå det er Guds vilje at noen har det bra mens andre lider, eller vi kan snakke om at det er menneskets ansvar å sørge for at vi har balanse i opplegget vårt. Det er først og fremst derfor jeg stiller meg så negativ til sånne som trekker Gud inn i samtalen. Det handler ikke om at det er evneveikt – selv om det er dette også – men om at det er bare onde mennesker som skylder på Gud. Hvorfor flykter de ellers fra sitt ansvar for å velge korrekt handling? Eller, hvis det senere viser seg at det man valgte ikke holder mål, å sørge for at man lærer av erfaringen og oppgraderer kunnskapen sin i henhold til dette. Det er ikke engang utpreget vanskelig — dessuten er det jo hva alle uansett er nødt til å gjøre hvis de har tenkt å leve videre under noenlunde akseptable vilkår. Om saksgrunnlaget for ethvert klimatoppmøte er det ellers å si vi har ikke mer tid til noe tøys. Ting har jo tårnet seg opp i en ganske alarmerende grad. Vi vet at det nåværende opplegget er en helt fette idiotsikker dødstripp, men folk bare peiser på likevel. De vil jo ha penger og fine ting, sånn at de føler seg bedre enn – eller ihvertfall like bra som – sine naboer. Eller hvem som helst annen de sammenligner seg med.
