Mørkekjøring i snøvær

Det virker som om det har vært litt interessant vær både her og der i løpet av helgen. Selv var jeg på langtur. 75 mil med tildels skiftende sikt og føre i begge retninger, slik at ordet som best sammenfatter helhetsopplevelsen er “slitsomt”. Men nå begynner neste uke, som krever sin egen historieskrivning. Vi kan ikke dvele ved det som har vært. Vet du hvor fort tiden går? Det er et lurespørsmål. Klokkehastighet måler selvsagt noe, men jeg tenker på noe helt annet. Det folk litt misforstått kaller lysets hastighet – 299.792, 458 kilometer i sekundet – er egentlig kausalhastigheten, eller “skjebnens tempo” om du vil, som lyset bare henfaller til når det ikke befinner seg i et medium som virker bremsende, for eksempel vann, men beveger seg i et “idèellt vakuum”. Som alle vet står jo tiden stille ved slik hastighet. Som alle også vet vil det kreve en “uendelig stor” energimengde å akselrere noe som har masse til lysets hastighet. Eller sagt på en annen måte: Det går ikke an. Det tilhører de tingene vi kan tenke, men aldri gjøre.

Alle som har kjørt bil i mørket mens det snør ganske tett har oppdaget at fjernlys ikke er til noen hjelp. Det eneste man kan gjøre er egentlig bare å skru på nødblinken – så folk som kommer bakfra ser at det er noe på langt hold – og kjøre sakte nok til at man har kontroll med redusert belysning, som regel godt under den lokate fartsgrensen. I verste fall må man bare stanse et sted og vente til det letter. Hva man ihvertfall aldri må gjøre er å bare peise på som om det var tørr asfalt på en solskinnsdag. Veigrep er ikke nødvendigvis noe folk har et bevisst forhold til før de mister det. Da først blir det savnet. Hva skal man si? Sånt er jo typisk menneskelig. Vi regner med at ting skal gå bra, selv om alt befinner seg et godt stykke utenfor den “bra” sonen til å begynne med. Jeg hadde et ærend på morgenen i dag men jeg har ringt og avlyst fordi det er ikke forsvarlige kjøreforhold ut herifra mens det er mørkt akkurat nå. Jeg leker jo ikke butikk heller. Ting kan vente, ergo må de vente. Sannsynligvis bør jeg måke litt, men det blir ikke aktuelt å holde på med i mørket. Sånn er realitetene. Naturen har all makt her omkring.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Hvor viktig er det å kjenne sine egne begrensninger? Noen ganger kan det bli et spørsmål om liv og død, men selv bare det å gå i grøfta med bilen kan være irriterende – og dyrt – nok for de som opplever det. Hvorfor ta slik risiko? Det måtte ha vært noe ekstremt viktig. Riktignok har jeg en bra forsikring og bergebilen er aldri langt unna, men selv det kommer jo med en egenandel og det er dessuten ikke bra for bonusen å holde på sånn. I min egen fantasi gjør jeg aldri “idiotfeil” i trafikken, selv om dette har skjedd et par ganger gjennom tidens løp — men det er ikke verre enn at jeg har all den bonus det går an å få. Forsikring er jo ellers et litt religiøst konsept, idet man ofrer en fastsatt verdi til guden for de dårlige tider, sånn at man i det minste skal få hjelp hvis man behøver det, men dette er ikke et trumfkort man bør bruke særlig mye mer enn èn gang, og ihvertfall ikke oftere enn hva som lar seg forklare med “andres feil”, inkludert diverse teknisk trøbbel som kan oppstå. Hvis det virker åpenbart at problemet skyldes din egen overvurdering av dine egne evner til å styre gjennom uværet virker det kanskje rimelig at du bør få noen slags straff for dette. Synes du ikke? Det kommer etterhvert noen som måker opp distansen mellom der jeg bor og riksveien, men inntil dette skjer er det uklart om jeg vil kunne styre meg enkelt gjennom de forholdene som råder i dag tidlig. Kanskje, kanskje ikke. Oddsen er rett og slett ikke god nok, så det blir å lage mer kaffe, se på fjernsynet og det ene med det andre. Vinteren har kommet.