Dyrevernet i samfunnet styres av rett og moral: dyrevernrett og dyrevernetikk. Det betyr at noe som er lovlig likevel kan vekke etiske reaksjoner. Det er to vesensforskjeller mellom dyrevernrett og dyrevernetikk. For det første er retten monistisk og moralen pluralistisk; det er én dyrevernrett i Norge, mens det er mange forskjellige moralsyn knyttet til dyrevern, både sekulære og religiøse. For det andre kan retten håndheves av staten og gjennom statens maktapparater, mens moralen ikke har et statsapparat i ryggen. Et grunnleggende problem i dyrevernrett og dyrevernetikk er at det er menneskene som tildeler dyrene vern. Det er menneskene som setter rettslige og etiske grenser for egen atferd. De som skal beskyttes av grensene, dyrene, kan ikke delta i prosessen. Dette grunnproblemet ble beskrevet allerede på 1700-tallet.
(Store norske leksikon)
Etter at landbruket i Norge ble industrialisert utover på 1900-tallet ble det som tidligere bare ble kalt husdyr inndelt i to nye kategorier – som er de vi ennå bruker i dag – henholdsvis produksjonsdyr og kjæledyr. Grovt sett handler det om to ulike former for utnyttelse. De førstnevnte planlegger vi å drepe og spise etterhvert som de oppnår passende størrelse, ofte kalt optimal slaktevekt, mens de sistnevnte brukes til å dekke diverse emosjonelle behov hos mennesker. Begge har et visst rettsvern i henhold til loven. Man kan ikke bare gjøre som man vil. Dyrevernsrett påbyr visse standarder som er å betrakte som minimum, selv om det naturligvis er valgfritt om man ønsker å gå for “bedre”. livsbetingelser for dyret enn hva loven krever. De fleste legger seg likevel på minimumsstandardene av rent økonomiske hensyn. Poenget med å ale opp og selge produksjonsdyr er jo å tjene penger på virksomheten.
Det er lenge siden det var vanlig i Norge å befinne seg bare èn grad av separasjon unna en landbruksbakgrunn. For mitt eget vedkommende er det to. Besteforeldrene mine var gårdbrukere, mens foreldrene mine ble akademikere. Dette var imidlertid nok til at jeg selv vokste opp innenfor rammene av en “gårdbruksrealisme” som siden har preget alt mitt syn på dyr og dyrevelferd. Husdyrhold med alt hva det innebærer er ikke mystisk for meg. Jeg vil si jeg har et nokså nøkternt syn på saken. For eksempel ser jeg et grimt men ikke egentlig tragisk element i det å drepe, slakte og spise dyr som man ellers har behandlet bra. Er det etisk problematisk? Til dette vil jeg si at det er bare så vanskelig som man velger å gjøre det. Idèellt sett burde man bare spise ville dyr som har blitt felt av dyktige jegere, men på den annen side vet jo ikke for eksempel vanlig norsk storfè om noen annen livsstil enn den de har blitt alet opp innenfor. Det har aldri vært meningen at de skulle “føle frihetens lykke bruse i blodet” eller hva nå enn det er folk fantaserer om. De fleste nålevende nordmenn har jo knapt sett vanlige landbruksdyr på nært hold. Hva vet de? Alt de har er følelser.
Uttrykket gårdsferie har ikke noe klart meningsinnhold for meg. Etter hva jeg hører betaler folk for å tilbringe noen uker på en tilrettelagt gård; hvor de deltar – riktignok i en begrenset grad, i henhold til vanlige sikkerhetshensyn – i det daglige gårdsarbeidet slik at de dermed “får en følelse” av hva denslags innebærer på det praktiske plan. Du vet. En form for innsyn som strengt tatt ikke er realistisk – med mindre man tilbringer minst et år som “avløser i fjøs” eller noe – men det er en skarp oppdatering i forhold til ingenting. Folks meninger formes jo til en stor grad av hvilke inntrykk de får, men også hvilke de ikke får. Diverse etiske dyrevernsforkjempere som kankskje lener seg litt for tungt mot den teoretisk-idealistiske siden burde definitivt tilbringe noen uker på en vanlig bondegård, for å “oppleve stemningen” fra en praktisk synsvinkel, selv om det bare er på en “turistgård” som har en annen type økonomi enn en gjennomsnittlig bonde typisk har (jeg vil tippe ting også ser litt penere og mer pyntet ut på slike steder). Hvorom allting er, jeg kom over produktet “oksestek” på tilbud — og det ser ut som et ganske durabelig stykke vanlig rundbiff, som var surret inn i noen slags netting jeg måtte klippe bort for å skjære det i passe store – altså ganske store – terninger, som jeg siden har satt til marinering i noe olje, krydder og diverse greier. Siden har det handlet om å tilberede chili-typene arbol, guajillo, pasillo og ancho. Alle er kjøpt over nettet, i tørket form. Bruk krydra.no eller et annet nettsted som selger denslags. Poenget er at chilien får en mye bedre, mer utviklet smaksrikdom etter at den har vært tørket og “gjenopplivet”.
For en detaljert oppskrift, søk på YouTube eller noe. Poenget her og nå er at dette er chili con carne i ordets rette og opprinnlige forstand, som egentlig ikke skal ha noen andre ingredienser enn det brunede, braiserte og langtidskokte storfèkjøttet og chilisausen som man koker det i. Det er dette som er selve retten chili con carne. Siden kan vi snakke om tilbehøret — og nå beveger vi oss over i selveste lutefiskklassen av “delte meninger”, men det vanlige er at man serverer CCC med ris og noen slags bønnerett, gjerne også to-tre typer mole (og/eller salsa), salat og det ene med det andre, som man siden legger opp i den meksikanske lompevarianten tortilla, eller eventuelt burrito og spiser med hendene. Kanskje til og med tacos vil fungere. Chili Colorado har ellers ikke noe med den amerikanske delstaten å gjøre – som faktisk har fått navnet sitt av en lignende årsak – det handler om den karakteristisk intense rødfargen som denne chilisausen danner. Det er en nokså arbeidssom prosess å lage denne retten, men det er vel verd tiden man investerer når man ser – og ikke minst smaker – resultatet. Kjøttet skal være så mørkokt at det så vidt henger på gaffelen, mens man får det beste resulatet for sausens vedkommende hvis man holder seg ganske strengt til den tradisjonelle oppskriften og ikke friker ut med alt for mye eksperimentelt krydder. Det er heller ikke noe poeng at det skal være hott. Det er definitivt pikant men Chili Colorado handler først og fremst om smaksrikdom, ikke sjokkbehandling av munnhulen med Carolina Reper eller hva har du av urimelig sterke chilivarianter.
