Det finnes mange grader av tilstanden “svar skyldig”. Den mest ondartede er når du ikke bare blir svar skyldig der og da fordi du rett og slett ikke vet, men du blir også gående og gnage på greia lenge etterpå — fordi det føles som om du burde vite svaret. Hva er den første musikkvideoen du kan huske? Svaret er ikke så enkelt som man skulle tro. Når man deler folk inn i generasjoner så ble den siste boomer født i 1964, mens jeg er enda ett år eldre enn det. Jeg har vokst opp med fjernsyn, men jeg kan huske overgangen til fargefjernsyn. Det var ganske svære greier den gangen. Jeg er med andre ord nokså sikker på at jeg så min første “musikkvideo” på fjernsynet – jeg tror det var Yellow Submarine med The Beatles fordi det er den jeg husker best fra så lenge siden, selv om den på en snål måte vokser sammen med sangen Penny Lane i mitt personlige minne – men jeg er også usikker på hvor grensene egentlig går. Hva teller som musikkvideo?
Rundt regnet fra året 1980 og fremover begynte musikkvideoer å komme i stim. Det ble bare flere og flere av dem helt til alle gjorde det og videoen på en måte overtok singelplatenes posisjon i oppmerksomheten hos folk. Det var ikke lenger så mye et spørsmål om man hadde hørt sangen, men om man hadde sett videoen. For senere generasjoner enn min er musikkvideoer et selvfølgelig element i kulturen. Fra deres perspektiv har de jo “alltid vært der”. De kan av åpenbare årsaker ikke huske det samme som meg. Når det er sagt så gikk det veldig raskt når det først begynte å komme. Hvem var de første i Norge? Sky Channel hadde jo definitivt holdt på en stund før MTV kom og overtok nisjen. Det spiller ikke noen rolle for poenget: Fremveksten av musikkvideoer følger omtrent den samme vekstkurven som heavy metal. Mange holdt på og tukle med greiene også før dette, men det skjedde en “eksplosjon” i eller rundt året 1980. Plutselig var det overalt. Plutselig var fenomenet etablert som selvstendig kunstuttrykk. Når vi snakker om parallell utviklingshistorie kan vi ta med hvordan hardrock vokste frem i årene 1968-1973, samtidig med gullalderen for såkalte “muskelbiler” – hvor idèen var å bare køle på med flere hestekrefter heller enn å jobbe med aerodynamikk og denslags fjas – og disse kulturelle fenomenene ligner litt på hverandre. Begge presser teknologien hardt. For eksempel uttalte Randy Holden – en av de gamle dinosaurene og gitarist i bandet Blue Cheer – at deres lyd var basert på “full blås”. Det overstyrer fordi det er så overveldende høyt at lyden “smører” – eller “sprenger” – langs kantene. Høyttalerne klarer ikke å holde det rent.
Hvis du kjenner noen som liker “muskelbiler” vet du at man behøver bare å si hemi cuda for å få dem til å smile, og det fungerer omtrent på den samme måten med Blue Cheer, eller et enda mer profilert “psych” band som Cream overfor de som liker hardrock, tungrock, eller hva enn man ønsker å kalle 70-talls delen av metallsjangeren. Det fungerer uansett ikke å kalle det heavy metal — og artistene selv motsetter seg dette på det sterkeste. Som alle vet var det jo ingen som beskrev seg selv som “heavy metal” før Judas Priest begynte å gjøre det i 1975, samtidig med at de trakk inn all mulig slags lær og nagler fra den sadomasochistiske sexindustrien for å se tøffere ut på scenen og i bildemateriale. Hvem vet hva som foregikk med dem den gangen, men noen hadde åpenbart bestemt seg for å satse på et mer spenstig uttrykk enn bare “et vanlig band kledd i dongeri”. Selve ordsammenstillingen “heavy metal” brukt for å beskrive musikk lar seg uansett spore tilbake til forfatteren William Burroughs som tidligere på 60-tallet skrev om the heavy metal people on Uranus and their heavy metal music som så noen år senere ble brukt av journalister som lette etter ord for å beskrive lyden i den da helt nye teknologiske innretningen fuzzbox. (Det er forresten også årsaken til at såpass mange tidlige “fuzzband” som Killing Floor hadde titler på låter og album som handlet om Uranus.) Den første virkelig store hitlåta som brukte fuzzbox var (I Can’t Get No) Satisfaction med Rolling Stones, utgitt i 1965. Den nokså karakteristiske lyden i åpningen kan ikke overvurderes sterkt nok som influenser i forhold til popularisering av denne nye teknologien.
Når man ser på sammenfallet i periode er det ikke vanskelig å forestille seg at Deep Purple synger om en muskelbil som Dodge Challenger eller noe i låta Highway Star. Ihvertfall finnes det et antall filmer som involverer “biljakt” fra 70-tallet hvor det ikke akkurat spares på verken gasspedal eller noe annet, som i seg selv kunne fungert bra som “musikkvideo” til en slik sang hvis vi klipper og limer litt i det periodematerialet som foreligger. Fart og spenning er definitivt et moderne konsept, om ikke en av hjørnesteinene til hele modernismen som overordnet kulturelt periodefenomen. Hvordan ser man for eksempel for seg “fart og spenning” på 1700-tallet? Noe med en hest? Det var jo ikke noe som gikk fort og lagde mye støy samtidig den gangen. Den høyeste lyden folk typisk hørte i hverdagen sin var tordenvær, eventuelt “lyden fra mange dyr som løper samtidig”. Kanoner var forsåvidt godt etablert på 1700-tallet så det var jo litt støy fra den kanten også, men i det store og hele var verden et mye stillere sted før i tiden. Ikke hadde de elektrisk belysning heller. Hva drev folk med den gangen? Det må for eksempel ha vært mye “mørke og stillhet” i juletida her i Norge. Du vet. Skumle saker. Det gjenstår jo fortsatt ganske mye vinter og det finnes ikke annet å leve av enn det man hadde samlet opp til høsten. Det er vanskelig å se for seg hvordan det må ha vært, men det virker rimelig å anta at folk typisk hadde en annen form for “livsfølelse” den gangen enn hva som er vanlig nå. Hvem behøver å slite i 2024, relativt sett? Mange opplever selvsagt mye vanskelig, men ting blir sjelden livstruende dramatisk i våre dager. Folk dør ikke ofte av hungersnød, eller av sykdommer som enkelt lar seg behandle med moderne medisin. Til gjengjeld er det vanskelig å finne steder som er helt fri for både bakgrunnsstøy og “sølete lys” i vår postmoderne tid. Det går riktignok an å forvinne dypt inn i svarteste skauen, men selv da vil det neppe gå særlig lang tid før man ser eller hører noe som tyder på menneskelig aktivitet. De stedene som i utgangspunktet er “mennesketomme” fylles jo av mennesker som søker denslags.
